Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I den senere tid har kritikere av norsk energipolitikk sluppet til offentlig.
Kritikken har vært rettet mot tiltak som skader økonomien. Energipolitikken skulle få Norge til å fremstå som et foregangsland. Gjennomføringen skulle baseres på vår oljerikdom. Dette har imidlertid blitt vanskeligere å svelge for en stadig fattigere befolkning som etterhvert føler konsekvensene av det grønne spranget.
Av forståelige grunner har kritikerne av energipolitikken unnlatt å diskutere premissene for politikken eller akseptert disse. Det regnes ikke for god tone å stille spørsmål verken til årsaken bak atmosfærens økte CO2-nivå, eller om dette medfører en farlig oppvarming av Jorden.
Både utviklingen i atmosfærisk CO2-nivå og historiske temperaturer fremstilles som hockeykøllegrafer der bladet som peker opp på den liggende hockeykølla, skal forestille en rask stigning av CO2-innhold i atmosfæren eller temperaturøkning i moderne tid, og skaftet skal vise en stabil fortid uten særlige variasjoner.
Vi har imidlertid målinger av begge nivåer for mer enn tohundre år tilbake i tid som viser et annet bilde med variasjoner og ikke en flat utvikling i tidligere tider. Ved å bruke proxy-data kan vi gå enda lenger tilbake i tid.
I perioder med høyt CO2-nivå har plantene færre spalteåpninger i bladene (stomata) til CO2-opptak. Beregninger av antall stomata i plantesedimenter kan gi indikasjon på tidligere tiders CO2-nivå.
For å lage hockeykøllegrafen for CO2, brukes luftbobler i iskjerner som utsettes for store trykkendringer med påfølgende sprekkdannelser. I tillegg justeres tidsaksen før den spleises sammen med moderne CO2-målinger i atmosfæren. Det viste seg nemlig at luftbobler i is fra 1890 hadde samme CO2-nivå som i 1973 slik at man måtte forynge gassen i luftboblene med 83 år i forhold til den omkringliggende is.
Ettersom snøen gradvis trykkes sammen til is og luften presses mot overflaten, skulle en snarere forvente det motsatte (Jaworowski).
Etter at Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, og industrien i Vesten flyttet til Kina, har veksten i CO2-utslipp fra menneskelig aktivitet blitt tredoblet i forhold til det foregående tiår mens økningen i atmosfærisk CO2 fortsatt ligger på rundt to milliondeler i året (Salby).
Det kan ikke være urimelig å spørre om tiltak for å redusere CO2-utslipp vil påvirke økningen i atmosfærens CO2-innhold i synderlig grad. Det er viktig å være klar over at økningen av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren er differansen mellom alle utslipp og opptak av CO2 i hydrosfære, litosfære og biosfære der menneskenes utslipp utgjør en liten andel.
Det andre premisset kritikerne av det grønne skiftet unnlater å diskutere eller aksepterer, er at økningen av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren utgjør en trussel. Det er riktig at CO2 absorberer varmestråling (IR). Da mottar CO2-molekylet energi fra et foton og havner i en eksitert tilstand.
Nær bakken hvor det er mange luftmolekyler vil CO2-molekylet kollidere med andre molekyler og avgi vibrasjonsenergien fra fotonet til disse før det rekker å utstråle fotonet. Kollisjonen medfører at vibrasjonsenergien fra CO2-molekylet omdannes til bevegelsesenergi hos det andre gassmolekylet.
Temperatur er et mål på bevegelsesenergi i gass. Prosessen medfører altså oppvarming (termalisering). Varmestrålingen fra bakken blir absorbert nær overflaten og omgjort til varme som stiger til værs (konveksjon). Dette er den dominerende varmetransporten i nedre del av atmosfæren. CO2-molekylet kan også få overført energi fra et annet molekyl i luften ved kollisjon og reeksiteres.
Høyere oppe i atmosfæren der det er færre luftmolekyler å støte borti, vil eksiterte CO2-molekyler kunne få nok tid til å sende ut fotoner og luften kjøles. Den tvilsomme offisielle påstanden er at noe av denne strålingen sendes tilbake og varmer opp jordoverflaten.
Absorbsjonsbåndene til CO2 er bredere lenger nede i atmosfæren der det er varmere og fotonene fanges raskt opp før energien igjen termaliseres i den tettere atmosfæren. Denne strålingen når ikke jordoverflaten.
Premissene for energipolitikken er altså tvilsomme selv om de blir behandlet som dogmer. Den vestlige industrielle sivilisasjon var forbundet med vitenskapelig rasjonalitet. Opplysningstiden frigjorde denne rasjonaliteten. Mottoet til The Royal Society (1660) var Nullius in verba – ta ingens ord for gitt.
Da Maurice Strong, klimakrisens far, uttalte at den eneste måten verden kan reddes på, var den industrielle sivilisasjonens kollaps, betydde det også at den vitenskapelige rasjonalitet måtte underordnes politikkens ideologiske mål.