Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det grønne skiftet har nå nådd verdenshavene, og det ropes hurra i FN-salene: Shippingen skal bli utslippsfri!
«Landene i FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) ble i dag enig om en avtale om bindende krav som skal ta skip ned til netto-nullutslipp i 2050,» skriver NRK.
Løsningen? Solceller, batterier, metanol og ammoniakk. Det høres flott ut – helt til du løfter på lokket og kikker ned i realitetenes gryte.
La oss ta ammoniakk først. For å lage det trenger du hydrogen, og for å lage hydrogen må du splitte vann med strøm. Masse strøm. Ikke litt, ikke noen paneler på et tak i Lillestrøm – men gigawatt, helst fra fornybar energi som ikke eksisterer i tilstrekkelig mengde. Det samme gjelder metanol. Og batterier? De krever sjeldne metaller utvunnet av barnehender i Kongo og fraktet jorda rundt på – ja, nettopp – oljedrevne containerskip.
Og mens man står på talerstolen i Davos og erklærer at verden skal “seile grønt”, så dundrer verdenshandelen videre med 100 000-tonns bulkskip som fortsatt kjører på bunkersolje tykkere enn kommunen sin årsrapport.
De grønne løsningene fungerer for små seilbåter i Middelhavet, men for verdensflåten? Det er som å ville brødfø en hel by med én høne og håpe den legger dobbel plomme.
I praksis har vi tre alternativer:
- Fortsette som før og pynte på tallene med klimakvoter og kreative definisjoner.
- Bygge hundrevis av kjernekraftverk og bruke dem til å produsere grønn ammoniakk og hydrogen – i teorien mulig, i praksis politisk selvmord.
- Innrømme at hvis vi skal ha “nullutslipp”, så må vi faktisk ro båtene igjen – med håndlagde årer av bjørk, skåret med tollekniv.
Så la oss være ærlige: Det finnes i dag ingen realistisk vei til “netto null” for verdens shipping uten at det går utover levestandard, vareflyt og økonomi. Alt annet er grønn ønsketenkning med PR-budsjett. Når strømmen blir dyrere enn tungolje, og skipene må legge seg til kai for å vente på vind, da først kommer realismen seilende inn – med bomullsseil, ikke ammoniakk.
Det grønne skiftet? For skipsfarten er det foreløpig bare en grønn kappe over et gammelt røykende maskinrom.
Man kan si mye om amerikanerne – og det gjør vi. Vi ler av Trump, av republikanere som tviler på klima og av deres motstand mot FN-avtaler. Men midt i all latteren glemmer vi én ting: De har stukket fingeren i jorda.
De skjønner at skipsfart ikke kan elektrifiseres med sol og bønn. At hydrogen ikke vokser på trær. At metanol ikke triller ut av en bærekraftsmaskin i EU.