Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

I enhver kultur, i ethvert samfunn finnes et sett av grunnforestillinger som preger tenkemåten til folkene i den gitte kulturen eller det gitte samfunnet.

 I et sekularisert og avritualisert samfunn, som det norske, er ikke grunnforestillingene alltid så framtredende som i tradisjonelle, før-moderne samfunn. Det at disse forestillingene er mer eller mindre ubevisste betingelser for å forstå verden, er nok forklaringen på at de ikke så hyppig kommer til ”syne”. 

Ofte er også disse forestillingene følelsesbaserte. Når de blir artikulerte, blir det sjeldent stilt spørsmål ved dem, nettopp for de tas for gitt og er noe som mange enes om.  

Disse grunnforestillingene er ikke noe som nødvendigvis deles av alle samfunnets ”medlemmer”, selv om de er dominante hos de politiske, religiøse og de kulturelle elitene. I det norske, politisk korrekte samfunnet er det de politiske og kulturelle elitene som i stor grad definerer retningslinjene for det offentlige ordskiftet.

I Norge, slik som i mange andre ”liberale” demokratier, har kulturelitene påtatt seg en særlig rolle og et særskilt ”ansvar” for å definere premissene for den samfunnsmessige diskusjonen og hva som er legitimt å hevde av meninger og ytringer. Det er vel heller ikke så merkelig at kulturelitene fungerer som et meningspoliti, de styrer jo mediene, forlagene og meningsproduksjonen i samfunnet.

Ifølge den svenske etnologen, Karl-Olov Arnstberg, som er et skrivende menneske og som å mange år har vært utdefinert av den svenske kultur-eliten,  er det nettopp kultureliten som er de mest lumske og farligste medieaktørene i kraft av sin posisjon og makt i ”meningsmarkedet”. Denne gruppen fungerer som selve menings-regulatoren i det svenske samfunnet.

Men det er ingen grunn til å tro at de har mindre makt i det norske samfunnet. Og det er derfor ikke noen tilfeldighet at det i de siste årene er dukket opp alternative nettmedier i Norge som en motvekt til hovedstrømsmediene.     

Det er, som sagt, ikke uten videre gitt hva som er rådende grunnforestillinger i Norge, fordi disse forestillingene ikke så ofte manifesterer seg. Men det finnes jo anledninger der de trer fram, som for eksempel i medienes personintervjuer med kjente kunstnere og politikere, når disse føler trang til å meddele seg om grunnlaget for sin ”tro”. Det skjedde da en av den politiske korrekthetens medieflaggskip her i landet, avisa Klassekampen, første mars i år snakket med filmregissøren, Eirik Svensson, som har regissert filmen ”Før mørket”. Den handler om forholdene på et feltsykehus i Bangui, hovedstaden i Den sentralafrikanske republikken, under borgerkrigen i landet i 2013. Filmen bygger på opplevelsene til et norsk medlem av ”Leger uten grenser”, som var prosjektleder på feltsykehuset. 

Svensson er interessert i utviklingsstudier i u-land og har i sin tid vært på såkalt feltarbeid i Sør-India. Til Klassekampen sier han at det var feltarbeidet i India som gjorde at han lagde filmen om sykehuset i Bangui. Det er etter henvisningen i intervjuet til India at han kommer til sitt erkjennelsesmessige zenit i Klassekampen-intervjuet når han presenterer grunnforestillinger i sin forståelse av den verden vi lever i. 

”Det er en klisjé (sic) å si det, men vi har jo trukket et vinnerlodd, liksom. Det er helt tilfeldig hvor vi blir født. Til hvilken tid i århundret. Det gjør, mener jeg, at vi har et ansvar for å bry oss om dem som ikke har vært like heldige, og helst også å prøve å gjøre en forskjell”, sa  filmregissøren, uten at Klassekampen-journalisten satte så mye som ett spørsmålstegn ved Svenssons uttalelser. Og det hadde neppe noen av leserne til Klassekampen gjort, om de hadde hatt anledning til det, for avisa er jo en bauta for den norske, venstreradikalt-initierte, politiske korrektheten der selvkritikk er et heller ukjent fenomen.     

For en kritisk innstilt ”sjel” er mangelen på reaksjon fra journalisten på utsagnet fra Svensson en heller skremmende opplevelse, men siden Svensson sier det mange tar for gitt, er det heller ikke noe som oppfattes som unormalt. Og det er heller ingen dristig påstand å hevde at Klassekampen neppe ble overstrømmet av forargede leserinnlegg etter intervjuet med Svensson, for Svenssons ”innsikt” er fellesgods hos vår tids politisk korrekte mennesker i landet Norge.

Svensson sier det er tilfeldig hvor vi blir født. Men det ikke tilfeldig hvor vi fødes.

Vi fødes av våre mødre, som riktignok kan være tilfeldig geografisk plassert under fødselen. At vi fødes av våre mødre derimot, er ingen tilfeldighet. Vi kan ikke fødes av andre enn våre mødre. Hvis det er tilfeldig når og hvor vi fødes, vil det også være tilfeldig av hvem vi fødes. Ei norsk mor kan for eksempel befinne seg i Den sentralafrikanske republikk når hun føder, men hun føder ikke et hvem som helst tilfeldig barn. Hun føder sitt barn og ingen annens. Og det er ikke tilfeldig.

For å si det på en annen måte: Det er ingen annen som fødes enn den som blir født. Det er altså kun ”jeg” som blir født, og det er ikke tilfeldig, men nødvendig i den forstand at det ikke kan være annerledes.

Det som ligger til grunn for denne forestillingen til Svensson, kan være tanken om at mennesket har en udødelig sjel som, når den ikke har tatt bolig i et foster, flyr rundt på jakt etter et ledig foster der den kan slå seg ned.

Den kan ta bolig i et foster i Afrika eller i Kina eller hvor som helst der det er ”ledig plass”. Da kan man snakke om tilfeldighet. Men man fødes av sin mor og heller ikke i et hvilket som helst århundre, men på et tidspunkt som er betinget av sine foreldres lokasjon og alder og av biologiske lover, og dette er ikke tilfeldig. Altså, enten fødes man der og da, eller så fødes man ikke. Hvorfor akkurat det var jeg og ikke en annen som ble født, er et absurd spørsmål, men altså et spørsmål som Svenssons uttalelser impliserer med største alvor.

Svensson sier også at de som bor i dette landet, har trukket et vinnerlodd i og med at vi er født her. Men dette er også en logisk feilslutning. For vi som er født som den vi er her i landet, kunne ikke bli født andre steder og kan ikke være noen annen person enn den vi er.

At vi er født inn i et samfunn der levekårene er bedre enn i Den sentralafrikanske republikken, er altså ingen tilfeldighet. Det er heller ingen tilfeldighet at Norge som land og samfunn er ”rikere” enn mange land i Afrika, for eksempel. Den norske økonomien er et resultat av en vestlig utviklet teknologi, av vestlig vitenskap, av vestlig utviklede produksjons- og organisasjonsformer og en europeisk utviklet metode for kapital-akkumulasjon (Kapitalismen) og investering (aksjer og bankvesen). 

Norsk økonomi er også et produkt av personlig oppfinnsomhet og initiativ og av arbeid og slit i mange generasjoner. Og resultatet er altså blitt det moderne, norske samfunnet som på så mange områder skiller seg fra utenom-europeiske og europeiske tradisjonssamfunn. Det var ingen tilfeldighet at Kapitalismen og Vitenskapen oppstod i Europa, til gunst for innbyggerne i denne verdensdelen, riktignok, men å kalle dette et vinnerlodd, undergraver og opphever det som har med historie- og menneskeforståelse å gjøre. 

Filmregissør Eirik Svenssons forestillinger hører til i en før-vitenskapelig verden som er styrt av myter og følelser og som det ikke er belegg for i logikk og vitenskap. Dette er forestillinger som man i Norge kan høre fra hvilken som helst skolelærer, skoleelev, sosionom eller venstreradikal politiker og journalist, noe som viser hvor utbredt de er i et moderne samfunn, som er blitt hva det er blitt i kraft av vitenskap og teknologisk innsikt, ikke av førvitenskap, men bruk av denne innsikten til materiell produksjon og samfunnsbygging.

Det katastrofale er at før-vitenskapelige og emosjonsbaserte forestillinger styrer mye av den politisk korrekte politikken i Norge og den vestlige verden. Det er disse forestillingene som blant annet ligger under vestlige lands asylpolitikk og en bistandspolitikk som henter sin økonomi- og statslære fra Bibelen, der nestekjærlighet som privatmoral gjøres til statsräson.

Et eksempel på hvordan Bibelen påvirker dagens menneskers syn på statslære og statlige forpliktelser i et vestlig demokrati som Norge, er et ordskifte i Klassekampen i 2020. Utgangspunktet var en kronikk av filosof Jens Saugstad  som ble imøtegått av Sturla Stålsett  der han påstod at Bibelens beretning om den nestekjærlige og barmhjertige samaritans private moral, bør gjøres til statsmoral og ledesnor for statens asylpolitikk. 

I debatten gikk Jens Saugstad imot Stålsetts påstand og viste til at nestekjærligheten i denne beretningen handler om privatmoral, som ikke kan være noe prinsipp for statsstyret i et liberalt demokrati. Det vil i fall innebære at staten tvinger folk til å underlegge seg et privatmoralsk prinsipp som grunnlag for kollektive politiske vedtak.

En stat som tvinger folk til å godta et privatmoralsk prinsipp, dvs. til å følge ens samvittighet og være snill og god og elske sin neste som seg selv og som tvinger folk til å ha bestemte følelser, er en stat på god vei inn i det totalitære og bort fra den liberale rettstatens vern om den individuelle friheten. Statsstyret er et styre rettet mot og av samfunnet og må derfor være rettsmoralsk begrunnet, altså fastslått rettslig (lov) som en kollektiv, selvpålagt tvang. Å innføre en privatmoral som statsmoral med grunnlag i øyeblikkets følelser, er å begi seg ut på farlige veier, påpekte Saugstad. 

Ordskiftet i Klassekampen, som Jens Saugstad satte i gang, strakk seg over tre måneder, og engasjerte flere personer, men ingen politikere. En av dem som engasjerte seg, var sosiologiprofessor Fredrik Engelstad som, i likhet med Stålsett, mente at det også bør være plass for nestekjærlighet og følelser i politikken. Engelstads innlegg førte til at undertegnede kom med i debatten som forsvarer av Saugstads synspunkter. Av grunner som kanskje bare Klassekampens redaksjon kjenner til, ble undertegnedes sluttinnlegg i debatten trenert og forhindret fra å komme på trykk. Men siden dette upubliserte innlegget på en oversiktlig måte illustrerer essensen i hva denne debatten handlet om, kan det være et poeng å sitere fra innlegget:

”I sitt første innlegg kopler Engelstad begrepet dømmekraft til nestekjærlighet. Dømmekraft har med fordeling (av byrder og goder) og situasjonsvurdering å gjøre. Men det kristne nestekjærlighetsbegrepet forutsetter ikke dømmekraft, her er dømmekraften koplet ut og gjort irrelevant fordi i nestekjærligheten er forstanden forankret i øyeblikkets emosjon uten hensyn til situasjonens årsaker og konsekvenser. Nestekjærlighet som moralsk prinsipp i statsstyrelsen åpner dermed opp for urasjonalitet, for ikke å si irrasjonalitet, i politikken. Nestekjærlighet som moralsk prinsipp bør derfor forbeholdes det enkelte individ, og frivillige organisasjoner, som ikke beslaglegger milliardbeløp av rettsfellesskapets ressurser og slik kan tvinge enkeltindivider i kne både moralsk og økonomisk.”

Det Saugstad gjorde med sin kronikk i Klassekampen, var å sette søkelyset på mer eller mindre urasjonelle og følelsesmessige grunnforestillinger som preger store deler av det norske samfunnet, og som ser ut til å være grunnlaget for den norske asyl- og bistandspolitikken. Og det er gode grunner til å mene at den norske asyl- og bistandspolitikken hviler på et privatmoralsk fundament. Bistands-politikken er ikke lovfestet og har derfor ingen rettsmoralsk begrunnelse. Norsk asylpolitikk bygger på internasjonale konvensjoner, noe som gir den et indirekte rettsmoralsk grunnlag, men politikkens opprinnelse og begrunnelse ser ut til å bygge på den samme privatmoralen som bistandspolitikken.  

Hvor folk som Sturla Stålsett og Fredrik Engelstad henter sine grunnforestillinger fra, er ganske åpenbart, mens det ikke er like lett å forstå opprinnelsen til Eirik Svenssons forestillinger. Men de ser også ut til å være knyttet til et bibelsk opphav og dermed til forestillinger med universelle pretensjoner.

Det er noe som også ligger til grunn for den universaliseringen av menneskesynet og den menneskerettighetstenkningen som Opplysningstidens tenkere gjorde seg til talsmenn for. Sammen med den etablerte og universalistiske kristendommen ga Opplysningstidens universalitetsbestrebelser seg utslag i den franske revolusjonens budskap om at alle mennesker er frie og like, noe som også ble skriftfestet i den amerikanske grunnloven. Filosofen Immanuel Kant stablet på beina en moral som han mente var universell og som kan utledes ved logisk deduksjon. Menneskenes likhet og de universelle menneskerettighetene ble, ifølge Naturretten, begrunnet med at de er en del av den menneskelige natur. 

Det kan godt tenkes at forestillingene til Eirik Svensson bygger på religiøse ideer om sjelevandring. Men i tillegg er det klart at forestillingene hans er knyttet til sekulære og moderne forestillinger som har til formål å legitimere og begrunne den politisk korrekthetens ønske om multikultur, multietnisitet, multinasjonalitet, multifunksjonalitet osv. Og med en tro på forestillingen om at det er tilfeldig hvor og når og av hvem man blir født, pluss egnede adopsjonsregler, blir det lett å skaffe seg barn fra hele verden. At man skal ha barn av eget kjøtt og blod, er, ifølge den politiske korrektheten, en anstøtelig holdning som tilkommer rasister og folk som lever med forkvaklede forestillinger om nasjonalitet, etnisitet og slekt. 

Slike forestillinger ble anskueliggjort i NRK for en del år siden da statskanalen stilte med et fjernsynsteam som fulgte skuespiller Mia Gundersen sammen med hennes sønn fra Etiopia til Sør-Afrika for at han skulle bli ”kjent med sitt folk”, masaiene. At masaiene holder til i et land og en kultur som ligger tusenvis av kilometere fra Etiopia, var uten betydning for Gundersen som overfor ei gruppe med masai-kvinner erklærte at gutten var hennes sønn. Det hadde masai-kvinnene tydeligvis vansker med å forstå på grunn av den åpenbare ulikheten mellom Gundersen og hennes ”sønn”. Man kunne tydelige se vantroen i blikket deres, noe som fikk Gundersen til å si at gutten i hvert fall var en sønn i hennes hjerte, uten at det vantro blikket til kvinnene så ut til å fortape seg. Det å bli konfrontert med Gundersens vestlige forestillinger om fødsel, slekt og opprinnelse, må ha vært et sjokk for mennesker med vanlig fornuft i behold. Hva de tenkte om det, kom imidlertid ikke fram. Sannsynligvis ville verken Gundersen og NRK-teamet vite noe om det.  

Tidligere år var det en utgave av NRK-programmet Debatten der temaet var adopsjon av barn fra fremmede kulturer til Norge. Mens representanter for norske adopsjonsinteresser ikke så noe problem med slike adopsjoner, så lenge ingen norske lover ble brutt, var det flere adopterte som sa at de vil  gå til  sak mot den norske staten for å ha tillatt adopsjoner og menneskesmugling som hadde rykket dem opp fra den kulturen de var født i og gjort dem til ofre for norsk adopsjonspolitikk.

Norske myndigheter har sagt nei til en midlertidig stans i utenlands-adopsjoner og dermed trolig nei til slutt på en ordning som kan se ut til å bygge på at etnisk bakgrunn ikke betyr noe, og at det i grunn er tilfeldig hvor og når og av hvem man blir født. For da er det jo også tilfeldig at barn fra Sør-Amerika, Afrika og Asia havner i Norge hos foreldre og hos ei mor som tilfeldigvis og alternativt kunne ha født dem i Norge. For menneskene og menneskelige verdier er universelle og egentlige like over hele kloden. Etnisk bakgrunn og reelt moderskap er bare betydningsløse tilfeldigheter som dekker over at menneskene er like og universelle.

Hvorfor ikke benytte seg av disse tilfeldighetene og sørge for at barn over hele verden får mat og klær og nyte godt av Norges materielle overflod og ”universelle rettigheter”. Så kan folk i Norge vise for hele verden at de er snille og gode, og at det som betyr noe, er at nordmenn får opptre som den barmhjertige samaritan og utøve sin grenseløse nestekjærlighet, mens barnas bakgrunn forsøkes redusert til nesten ingenting.