Helge Lurås stiller spørsmål ved hvilken funksjon de faste kommentatorene i norske medier egentlig har – og mener mange av dem blir betalt for å mene noe raskt om saker de ikke nødvendigvis kan mer om enn publikum.
I den fjerde episoden av Lurås & Ness kommer diskusjonen opp i kjølvannet av partilederdebatten under Arendalsuka og medienes raske terningkast og vurderinger av hvem som vant og tapte.
– Hva skal disse mediene med disse kommentatorene i det hele tatt? spør Lurås.
Han mener problemet ligger i selve stillingsbeskrivelsen: En kommentator er ansatt for å mene noe, gjerne om svært forskjellige saker, og ofte på svært kort varsel.
– De må tvinge fram å mene noe. De kan jo ikke noe spesielt mye mer enn hver person, sier Lurås.
– Må mene noe om alt
Lurås sammenligner rollen med kommentatorer i sport.
Der mener han funksjonen er åpenbar. En god fotball- eller langrennskommentator kan tilføre statistikk, bakgrunnskunnskap og innsikt som gjør opplevelsen bedre for seeren.
Den politiske kommentatoren har en annen oppgave.
– Jobben din er å skulle mene noe, sier Lurås.
Han peker på at også vanlige mennesker kommenterer politikk og samfunn på sosiale medier, men da gjerne på områder de selv interesserer seg for eller har kunnskap om.
Den profesjonelle kommentatoren forventes derimot å levere en analyse nesten uansett hva dagens sak er.
– Du betales fra én til halvannen million kroner, og så skal du kommentere på vegne av alle abonnentene om noe som skal være interessant for leserne eller seerne.
Lurås mener dermed at systemet nærmest tvinger frem skråsikkerhet.
– De må tvinge fram å mene noe.
Partilederdebatten som høydepunkt
Ifølge Lurås blir problemet særlig synlig etter de store partilederdebattene.
Allerede før debatten er avsluttet, publiserer medier som NRK, TV 2, VG og Aftenposten vurderinger og terningkast.
– Det er liksom om å gjøre å ikke reflektere, ikke la det synke inn i det hele tatt, men å få sprøytet ut en mening så fort som overhodet mulig, sier han.
Han mener kommentatorene dermed måles på det samme som politikerne: fart.
Ikke nødvendigvis på om vurderingen viser seg å være klok etter et døgn eller en uke, men på om mediet kan være først ute med å erklære hvem som vant.
Lurås mener dette bidrar til å gjøre politikk til sirkus i stedet for å fremme grundig refleksjon.
– Elendig kunnskapsnivå
Lurås trekker særlig frem utenrikspolitikken, et felt han selv har arbeidet med og mener han derfor lettere kan vurdere kvaliteten på.
– Utenrikspolitikk, det kan jeg litt. Jeg kan mye mer om det enn norsk politikk og energipolitikk. Da kan jeg måle litt mer om de har greie på det de snakker om.
Vurderingen hans er lite flatterende.
– I veldig liten grad. Det er til dels elendig kunnskapsnivå.
Likevel må kommentatorene uttale seg, påpeker Lurås.
– De må mene noe, for jobben din er å være kommentator.
Ness: De gode kommentatorene hadde en funksjon
Ole Asbjørn Ness mener likevel ikke at kommentarsjangeren i seg selv er overflødig.
Han viser til at virkelig gode kommentatorer tidligere kunne fylle en viktig funksjon ved å samle store mengder informasjon, trekke ut det vesentlige og presentere det både forståelig og underholdende.
– Virkelig gode kommentatorer av den gamle skolen er jo en fryd å lese. De tar masse informasjon, komprimerer det, destillerer det, underholder det, sammenstiller det.
Ness trekker frem blant andre Olav Versto i VG og Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv.
– Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv, det var jo en fryd.
Han mener noe har gått tapt på veien, og tviler på om flere av Valebrokks spalter i det hele tatt ville blitt publisert i dagens medieklima.
Lurås: Kommentatorer bør vokse frem mer organisk
Lurås mener problemet kanskje ligger i tanken om at et mediehus på forhånd kan utnevne noen til å være interessant meningsbærer om nesten alt.
Han viser til at enkelte kommentatorer fortsatt skiller seg ut med en særegen stemme og måte å analysere på, men mener disse er unntakene.
– Jeg tror det er noe med hele poenget som er feil med å prøve å ansette noen som kommentator.
Han mener en sterk kommentatorrolle i større grad bør vokse frem organisk hos mennesker som også har andre oppgaver og en reell faglig forankring.
Samtidig mener han nye plattformer allerede har begynt å bryte ned de etablerte medienes monopol på hvem som får være samfunnskommentator.
På TikTok, YouTube, Facebook og i podkaster kan mennesker uten noen redaksjonell posisjon plutselig få et stort publikum dersom det de formidler oppleves som interessant.
– Folk kan komme fra ingenting på TikTok og plutselig være store der på grunn av meningene de har, sier Lurås.
– Folk trenger noen som kan destillere
Ness er optimistisk til denne utviklingen.
Han tror behovet for mennesker som kan sortere, forklare og fortolke informasjon ikke forsvinner.
Det som kan forsvinne, er de etablerte medienes mulighet til å bestemme hvem disse menneskene skal være.
Ness peker på fremveksten av politiske influensere, podkastere og andre kommentatorer i nye medier.
– Hvis jeg har rett i at folk flest er ganske smarte, så vil det etter hvert skje en nivåhevning der de flinkeste blir stående igjen, sier han.
Publikum vil selv kunne velge hvem de opplever som kunnskapsrike og interessante.
– Folk trenger det. Det vi driver med er jo å destillere, presentere og forsøke å underholde med det, sier Ness.
For Lurås er derfor ikke spørsmålet om mennesker vil slutte å ønske seg analyser og meninger.
Spørsmålet er hvorfor de automatisk skal stole mer på en person fordi vedkommende har fått «kommentator» som stillingstittel i et stort mediehus.