Dette er en kommentar.

Tallene for sykefravær i det norske arbeidsliv er nettopp lagt ut: 5,9 prosent. En stigning på 7.1 prosent fra året før. Det gjør oss til verdens sykeste nasjon. Det mangler ikke på bekymrede uttalelser, men noen fullgode forklaringer foreligger ikke.

Leger, pedagoger, bedriftsledere, sosionomer og politikere vil nok krangle i lang tid fremover, antakelig uten at dette fører til konkrete tiltak og påfølgende forbedring.

Selv er jeg tilbøyelig til å tro at en god del av forklaringen ligger i det skoleverket vi har påført oss selv.

Barna skal leke lengst mulig, og sarte sjeler som de er skal de forskånes for karakterer lengst mulig. Krav og forpliktelser er ukjente begreper, og man kan i den videregående skole ha inntil 10% fravær og likevel få vitnemål, elevene synes visstnok at 10 prosent er for lite.

Det synes som systemet legger opp til å forlenge puberteten forbi alle kjente grenser. Hva gjør elevene når de ikke møter opp på skolen? En lærer sukket forleden dag dypt og sa at de ligger hjemme på senga med dataspill og sosiale medier til alle døgnets tid og klarer simpelthen ikke å komme seg opp om morgenen!

Hva har dette med sykefraværet i arbeidslivet å gjøre? Min hypotese er at når man har lekt skole i 10 år blir omstillingen til det virkelige liv litt for barsk for noen. I arbeidslivet er egentlig hver dag en form for eksamen. Når man er blitt skjermet mot det virkelige liv i alle de årene som skal legge grunnlaget for et liv i arbeid og det er blitt så utrolig lett å melde seg ut dersom motbakken oppleves litt bratt, da ligger veien åpen for langt verre tall enn 7,1%!

For 50 år siden var en venn av familien engasjert i reformen av gymnas-undervisningen. Han sa at han ønsket å pushe på og gjennomføre alt raskest mulig i den forvissning at pendelen snart ville svinge tilbake og situasjonen ville normalisere seg! Han tok feil, og det er kanskje noen få som fortsatt venter på at pendelen skal svinge tilbake…

Jeg tror også at fraværet av den alminnelige verneplikten forverrer situasjonen, både for samfunnet og for den enkelte.  Den tilførte både sosial trening, samhandling, disiplin og selvdisiplin. Skjermtid kan overhodet ikke kompensere for dette, det må være selvinnlysende. Livet må leves, det kan ikke lastes ned fra en skjerm.

Og så er spørsmålet: Er det ønskelig og troverdig at de som har skapt en situasjon som gir oss et sykefravær på 7,1% er de samme som skal rette opp situasjonen? Er det normalt å overlate problemløsningen til dem som skapte problemet i utgangspunktet? Skal ingeniøren få bygge en ny bro etter at den første ramlet ned? Så langt strekker ikke min tillit. Men vi må vente et år før vi kan håpe på at nye koster vil ta grep som monner, både i skole og i arbeidsliv. 

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

De fete, utrente, arbeidsløse, bullshit-jobbere: Det er ikke bare kunstnerne som sløser i Norge (+)