Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Nils August Andresen har god grunn til å protestere mot å bli fremstilt som en tilrettelegger for fascisme. Men når han krever at andre gjengir ham presist, bør han stille det samme kravet til sin egen omtale av Renaud Camus.

I episode 547 av Ness diskuterer Minervas redaktør og programleder Ole Asbjørn Ness hvordan remigrasjonsdebatten stadig blir avbrutt av anklager om ekstremisme. Bakgrunnen er reaksjonene fra Jonas Bals og Eivind Trædal etter at Andresen omtalte Jimmie Åkessons bruk av «folkutbyte» som problematisk, uten å kalle utsagnet høyreekstremt.

Andresens frustrasjon er forståelig. Det bør være mulig å diskutere et politisk utsagn uten å måtte bevise sin anstendighet gjennom bestemte fordømmelser. Når diskusjonen dreies over på om man har brukt den riktige merkelappen, forsvinner saken som skulle diskuteres.

Dette mønsteret kjenner jeg igjen. I mitt tilsvar til Jonas Bals i juni kritiserte jeg nettopp bruken av spekulative historiske assosiasjoner som erstatning for en drøftelse av konkrete standpunkter. Nå opplever Andresen selv hvor vanskelig det er å få frem nyanser når motparten allerede har plassert ham i en moralsk kategori.

I podkasten mener Andresen at Bals og Trædals bekymring er oppriktig. Det kan godt være. Men oppriktig multikulturalistisk overbevisning gjør ingen til en pålitelig dommer over andres hensikter og moral. En anklage kan fungere som en hersketeknikk også når avsenderen tror på den.

Folk på høyresiden må forstå denne mekanismen. Når man godtar at enhver uenighet utløser en plikt til å forklare og beklage seg, gir man anklageren stadig større makt over samtalen. Saklige innvendinger skal besvares. Krav om stadige lojalitetserklæringer må møtes med motstand.

Derfor er det påfallende å høre hvordan Camus blir behandlet i den samme samtalen.

Rundt tre minutter ut i episoden erkjenner Andresen at Camus selv avviser at han fremmer en konspirasjonsteori. Likevel fastholder Andresen at han leser Camus som en forfatter som mener at eliter konspirerer for å bytte ut befolkningen. Lytterne får ingen konkrete eksempler som gjør det mulig å vurdere denne lesningen.

Her er Nils August Andresen etter mitt syn en like dårlig linjedommer som Jonas Bals og MDGs Eivind Trædal. Han krever nyanser og presisjon på egne vegne, men nøyer seg med bastante merkelapper når han omtaler Camus. Da viderefører han den samme debattformen han med rette protesterer mot når den rammer ham selv.

Som Camus’ norske forlegger mener jeg Andresen skylder både forfatteren og lytterne en bedre begrunnelse.

I Dere skal ikke erstatte oss! skriver Camus:

«Jeg har gang på gang uttalt at Den store utskiftningen hverken er en teori eller et konsept.»

Han beskriver uttrykket som et navn på en utvikling han observerte. Han presiserer også at det ikke dreier seg om en umiddelbar utskiftning, men om en prosess som foregår over tid.

Om forestillingen om en planlagt sammensvergelse skriver han:

«Personlig har jeg aldri forestilt meg at en gruppe personer med onde hensikter en dag møttes i et luksuriøst styrerom der de besluttet å skifte ut Europas befolkning med en som var billigere i drift og som ville vokse fortere.»

Dette er en presisering Andresen må forholde seg til. Han kan mene at andre deler av forfatterskapet trekker i en annen retning. Da bør han vise hvilke.

Camus’ bredere teori om «global erstatisme» handler, slik jeg leser ham, om et samfunn der mennesker, kulturer og tilhørighet behandles som utskiftbare størrelser. Økonomiske interesser og politiske forestillinger kan etter hans syn bidra til den samme utviklingen uten at noen har full oversikt eller kontroll.

N.S. Lyons gir en beslektet fortolkning. Han leser Camus som en kritiker av samspillet mellom moderne kapitalisme og politiske idealer som svekker nasjonal og kulturell egenart. I denne forklaringen er en hemmelig sammensvergelse unødvendig.

I Minerva-kommentaren «Ærlig talt, Nils August Andresen!» omtaler Andresen Camus som en inspirasjon for terroristen i Christchurch. Her må vi skille mellom at en terrorist bruker et kjent uttrykk (The Great Replacement), at han har lest en bestemt forfatter, og at forfatterens verk har inspirert voldshandlingen.

Dette bekreftes på et sentralt punkt av Anti-Defamation League, ADL, en organisasjon som vanskelig kan regnes som noen forsvarer av Camus. I sin omtale av angrepet skriver ADL uttrykkelig at gjerningsmannen ikke viser direkte til Camus i manifestet.

Camus’ avvisning av vold hører også med. I sitt portrett i Compact fremhever Nathan Pinkoski at Camus kategorisk avviser vold og kritiserer forestillinger som reduserer kultur og sivilisasjon til genetikk. Det er relevant når forfatterskapet hans omtales i forbindelse med terrorisme.

Det er også et større politisk spørsmål her. I podkasten anerkjenner Andresen at bekymring for raske demografiske endringer kan være både reell og legitim. Da må debatten også handle om hva som faktisk endrer seg, og hvilke politiske valg vi står overfor.

I Rabulistens gjennomgang av NRKs reportasje om befolkningsendringene gjengis tall som viser at andelen første- og andregenerasjonsinnvandrere økte fra 11,4 prosent i 2010 til 21,4 prosent i 2025. SSBs statistikk for 2026 viser 987 120 førstegenerasjonsinnvandrere og 238 507 andregenerasjonsinnvandrere, til sammen over 1,2 millioner mennesker.

Den samme gjennomgangen omtaler Kløfta barnehage, der over 70 prosent av barna hadde et annet morsmål enn norsk, og kommunale bekymringer for økonomi, utenforskap og kapasitet. Slike erfaringer gjør debatten konkret. Hvordan sikrer vi et godt norsk språkmiljø? Hvilke ressurser trenger barnehagene og skolene? Og hvordan bør remigrasjonstiltak tilpasses samfunnets behov?

Disse spørsmålene blir stående selv om alle slutter å bruke ordet «befolkningsutskiftning». Å finne et mindre «belastet» uttrykk løser ingen av de praktiske utfordringene. Og vil være med å tåkelegge hva som faktisk skjer.

Det er også for snevert å redusere diskusjonen til kommunale budsjetter. I mitt tilsvar «Nei Eivind Trædal, det er ikke farlig når nordmenn krever demografisk trygghet» argumenterer jeg for at norsk etnokulturell identitet har en verdi politikken bør ta hensyn til. Språk, kulturarv, slektshistorie og tilhørighet binder generasjonene sammen.

Med demografisk trygghet mener jeg at barna våre skal kunne overta et levende norsk høytillitssamfunn. Det krever en remigrasjonspolitikk som tar hensyn til dette behovet, og en familiepolitikk som gjør det lettere for nordmenn å få det antallet barn man ønsker.

Prinsippet er gjensidighet. Respekten for andre folks kultur og historiske tilhørighet i deres respektive hjemland må også omfatte nordmenn. Norsk egenart er en del av verdens kulturelle og etniske mangfold.

Dette gir Andresen et spørsmål å svare på: Hvilken verdi tillegger han denne kontinuiteten, og hvilke politiske tiltak mener han er rimelige for å ivareta den?

Ness etterlyser en debatt om hvor mye innvandring vi ønsker og hvilke krav integreringen skal bygge på. Her er jeg enig med ham. Jeg vil legge til spørsmålet om hvilket norsk fellesskap politikken skal bidra til å videreføre. Den debatten krever at vi både tåler uenighet om målene og undersøker virkemidlene grundig.

Andresen har rett i at han skal vurderes ut fra det han faktisk sier. Camus har krav på den samme presisjonen. Oppgjøret med hersketeknikkene bør føre til en bedre debatt for dem Andresen er uenig med både på venstre- og høyresiden.