Det tyske forsvaret (Bundeswehr) har som kjent bred erfaring hva angår våpen til bruk i krig. Hva Bundeswehr satser pengene på har derfor interesse langt utenfor deres egne rekker.
Panzerhaubitze 2000 (PzH), er absolutt verd en nærmere undersøkelse, og man oppdager da raskt at man har å gjøre med tysk ingeniørkunst på høyt nivå. Allerede i 1986 leverte de da to tyske våpenprodusentene Krauss-Maffei og Wegmann, hver sin prototype på et nytt mobilt haubitssystem til Bundeswehr.
Etter fire år med testing og kompromissløse utbedringer vant til slutt Wegmann en kontrakt på 185 enheter. Men det gikk ytterligere flere år før serieproduksjon startet i 1997. Den nye mobile haubitsen ble tatt i bruk fra 1998, men ble allikevel ikke ansett for å være helt komplett før i år 2000, derav navnet.
PzH er delvis bygget på komponenter til stridsvogna Leopard. Overbygg og tårn er stålplater sveiset sammen. Stålplatene er testet for å tåle treff fra panserbrytende prosjektiler opp til kaliberet 14.5×114 mm, en mye brukt patron i det russiske forsvaret. Taket på tårnet kan forsterkes mot granater/bomber fra luft. Selve haubitsen er en 155mm kanon, utviklet og produsert av Rheinmetall. Løpet er innvendig krommet for å tåle flere skudd. Løpets lengde er i kaliberet L52, som utgjør 8 meter. Sluttstykket er rekyldrevet og åpnes automatisk oppover. Kanonen kan levere både indirekte og direkte ild.
Utseendemessig blir ofte den 11.7 meter lange, 3.6 meter brede og 3.1 meter høye stålkonstruksjonen omtalt som et monster, et stålbeist på larveføtter.
Vekta varierer fra ca. 54 tonn til ca. 57 tonn avhengig av pansringen. En dieselmotor på nesten 1000 hk får kjøretøyet opp i over 60 kmt på vei. En spesiallaget lastebil kan frakte vogna over lengre avstander. Til nærforsvar er PzH vanligvis utstyrt med en MG3 og utkastere for røykgranater. Vogna er satt opp med et mannskap på fem, men kan fortsatt operere med to. Sammenlignet med nyere, mer strømlinjede haubitsere, montert på lastebilchassier, kan den klumpete PzH fremstå som noe utdatert, men det er i tilfelle skinnet som bedrar.
Innvendig skjuler det seg teknologi som gjør PzH til en uhyre avansert krigsmaskin. Kanonens magasin inneholder 60 granater, som leveres mekanisk til kanonen, mens kruttladningen legges inn manuelt. Detonering er elektrisk. Dette systemet kan levere en såkalt burst på 3 skudd i løpet av 9 sekunder. Skuddtakten er ellers opp til 10 skudd i minuttet. Rekkevidden varierer fra 30 til 54 km, avhengig av granat og sprengladning. Kanonen kan også ta den høyteknologiske granaten SMArt 155, som etter avfyring finner bevegelige mål selv (fire and forgett). Vogna er utstyrt med avansert periskop og optikk for nærkamp, mot for eksempel kjøretøyer.
Men ikke nok med det, PzH opererer også i et samband med andre PzH, som kan befinne seg langt fra hverandre, og de deler informasjon som gjør det mulig å bombardere samme mål som om det var et oppstilt batteri. PzH kan ha opptil 4 granater i lufta som treffer målet samtidig!
Tyskland har donert PzH til Ukraina og rapporter fra fronten forteller om oppsiktsvekkende resultater. PzH slår kort og godt ut alt den kommer i kontakt med. Den lengste rekkevidden, ved bruk av rakettassisterte granater, gjør PzH langt på vei usårbar mot russisk kontraild fra deres kanoner. Selv ikke den kraftige 203mm haubitsen 2S7M Malka, har lang nok rekkevidde. Det gjør at PzH egner seg utmerket til å på lang avstand slå ut forsterkede fortifiseringer, depoer, kommandosentre, artilleristillinger og logistikk.
Da de første haubitsene kom til Ukraina fulgte det med et svært begrenset antall reservedeler og nye løp. Med de ekstreme belastninger bruk i krig genererer førte dette til at flere måtte tas ut av tjeneste, men dette skal være forbedret. Et annet problem var at PzH er utstyrt med flate belter med slitekant i gummi, for å skåne vei og natur. Det fungerte veldig dårlig i ukrainsk gjørme og legger begrensninger på hvor våpenet kan settes inn. I fjor bestilte Bundeswehr 10 nye oppdaterte haubitsere av denne typen. Neste modell vil få helt ny elektronikk og sannsynligvis også støtte fra kunstig intelligens.
Kilder: GlobalSecurity.com, Wikipedia, Bundeswehr.de, militaryfactory.com, m.fl.