Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

For førti år siden analyserte man organisasjonskultur for å forstå suksess. I dag må vi analysere den for å forstå svikt.

Det mest foruroligende trekket ved moderne organisasjonskultur, enten det er i næringsliv, mediehus, politiske partier eller offentlig forvaltning, er dens evne til å etablere en uangripelig «sannhet». Denne sannheten er ikke nødvendigvis basert på objektive fakta, men på en intern konsensus som blir så dominerende at den fungerer som en rettesnor for hva som er akseptabelt å mene og si.

Kjernen i problemet er en form for kollektiv tenkning, eller «groupthink», der en homogen gruppe med lik bakgrunn og like verdier bekrefter hverandres verdensbilde. Dette skaper en subkultur som er immun mot ekstern korreksjon. Innenfor denne boblen blir visse narrativer sementert som den eneste gyldige virkelighetsbeskrivelsen. Eksempler på slike etablerte «sannheter» i mange vestlige mediehus og politiske eliter er at Donald Trump er en entydig farlig skurk, at klimakrisen er en umiddelbar og apokalyptisk trussel, og at innvandring fra fremmede kulturer er en udelt positiv utvikling.

Det mest skremmende er ikke konsensusen i seg selv, men mekanismene som beskytter den. Organisasjonskulturen blir et immunforsvar som angriper enhver «fremmed organisme» – i dette tilfellet, avvikende meninger. Hvis noen, enten det er en journalist, en forsker eller en politiker, forsøker å nyansere disse etablerte sannhetene med statistikk, data eller alternative analyser, blir de ikke møtt med motargumenter, men med moralsk fordømmelse. De blir stemplet som farlige, uansvarlige, eller gitt merkelapper som «rasist» eller «klimafornekter». Målet er ikke å vinne debatten, men å stoppe den. Dette er kanselleringskulturens innerste vesen, og den er direkte forankret i organisasjonskulturens behov for å opprettholde sin egen virkelighet.

Denne prosessen er selvforsterkende. Den nylige krisen i BBC, der ledere måtte gå av etter anklager om «systemisk bias» og manipulering av en Trump-tale, viser hvordan en slik kultur kan føre til alvorlige etiske brudd for å opprettholde narrativet. Når ansatte ser at kolleger som stiller kritiske spørsmål blir straffet, lærer de raskt å tie. Frykten for å bli utstøtt blir sterkere enn lojaliteten til sannheten. Resultatet er en farlig frakobling fra virkeligheten og en svekket tillit fra publikum, noe en norsk undersøkelse som viste at syv av ti stortingsrepresentanter har fått svekket tillit til media, bekrefter

Førti år etter at jeg studere organisasjonskultur på NHH, har vi endt opp med kulturer som aktivt motarbeider åpen debatt og faktabasert diskurs. Når en kultur fastslår én sannhet som alle må godta, og systematisk kansellerer de som våger å tvile, har den blitt et tyranni. Da er den ikke lenger en kilde til styrke, men en direkte trussel mot et opplyst og velfungerende samfunn.