Universitetene «infantiliseres», mener sosiolog 

Avatar photo
Arnt Folgerø
Tidligere journalist
Publisert 16. mai 2024 | 20:10

Den britisk-ungarske sosiologen Frank Furedi mener at man ikke uten videre kan sammenligne dagens studentdemonstrasjoner mot Gaza-krigen med de omfattende demonstasjonene mot krigen i Vietnam på 1970-tallet.

Universitetene (særlig i USA) og studentene i dag er en annen verden enn det den var for 50-60 år siden, og det betyr at dagens studentprotester mot krig har et annet ”mentalt innhold” en tidligere.

 Slik demonstrasjonene på 1970-tallet var rettet mot USA og vestlig imperialisme, er også dagens Gaza-demonstrasjoner rettet mot imperialisme, men i israelsk utgave. Men dette er en overfladisk likhet mellom manifestasjoner som det er 50-60 år mellom. Studentene og universitetene i den vestlige verden i dag er noe annet enn den akademiske virkeligheten som rådet på universitetene i Vietnam-krigens tid. Den sosiale og politiske sammenhengen demonstrasjonene skjer i nå, er svært forskjellig fra datidens kontekst, skriver Furedi på Substack.

I de siste 50 årene har det, ifølge Furedi, skjedd en massedeltagelse og industrialisering av høyere utdanning i Vesten. Studentene på 1960- og -70-tallet ble behandlet som voksne mennesker med et krav om at de mer eller mindre måtte klare seg selv. I dag er studentene prisgitt akademiske velferdssystemer og ”pastoral” omsorg som skal hindre dem å bli utsatt for ”verbal vold” og krenkelser, samtidig som universitetene gir garantier til studentenes foreldre for at ”barna” deres skal være trygge mens de studerer.

 Dagens universiteter (i den anglosaksiske verden, særlig USA) er blitt en form for terapi-samfunn der studenters personlige problemer nærmest er blitt et offentlig anliggende og noe som krever ”psykisk” omsorg og behandling. Studentene på 1960- og -70-taller så på seg selv som menn og kvinner og ikke som gutter og jenter. Verken foreldre eller de overordnede på universitetene la den gang seg borti studentenes privatliv. Det ble ventet at studentene var så modne og voksne at de kunne ta vare på seg selv og sine private anliggender, og når ting gikk galt, så måtte de tåle følgene.

Universitetsområdene (campus) var på 1960-tallet en foreldrefri sone. I dag arrangeres det foreldre-dager ved universitetene, som også lager reklamemateriell rettet mot foreldre for å forsikre dem om at ”barna” deres studerer på et godt og trygt sted, og at ledelsen ved universitetene er svært opptatt av studentenes velferd og trivsel. På denne måten er universitetene (USA og UK) blitt mer lik vanlig skole i dag der ingen skal lide overlast. Eller som Furedi skriver: ”Dagens universitetsstudenter har en tendens til å bli sett på som modne barn”.

Denne infantiliseringen   av studentene er blitt institusjonalisert gjennom det Furedi kaller en terapi-kultur, som innebærer at mentale problemer og lidelser blir normalisert. Så å si alle problemer som følger med studentlivet, blir gjenstand for en eller annen form for psykologisk diagnose. Og denne diagnostiseringen manifesterer seg i det som kalles den mentale helsekrisen ved universitetene (i USA).

Institusjonaliseringen av terapi og infantiliseringen av universitetene har skapt en kultur der studentene blir betraktet som barn som må vernes for motgang, kritikk og press av alle slag. Universitetslærere blir advart mot å si eller gjøre noe som kan få studentene til å føle ubehag. Såkalte trigger-warnings og et ”nøytralt og avpolitisert språk, ”fritt for diskriminering”, skal sikre at studentene ikke føler seg krenket og blir utsatt for traumatiske opplevelser med påfølgende mentale problemer. Det er da ikke merkelig at universitetene med et slikt terapeutisk syn på verden har omfavnet tanken om at studentene har rett til ikke å bli krenket, og at krenkende ord fører til raseri og protester, mener Furedi.

Tidligere var universitetene mer åpne for ytringsfrihet og ordskifte enn andre offentlige og private institusjoner. Studenter på 1960-tallet gikk inn for å fremme ytingsfrihet og akademisk frihet. De brydde seg lite om noen ble fornærmet eller krenket av ordbruk, og studentene følte ikke at de måtte passe kjeften sin eller drive med selvsensur. Det var heller ikke slik at de som var i opposisjon til flertallet, fikk verbal stoppordre (ble utestengt fra å legge fram sitt syn på saker og ting – kansellering).

I dag lever vi i et langt sterkere polarisert samfunn. Sensurpolitikken på universitetene virker slik at det å legge fram andre synspunkter enn de dominerende på et område, blir oppfattet som krenkende, som en form for kulturkriminalitet. Utviklingen av det intolerante miljøet ved universitetene kunne ikke ha vært mulig uten at fakultetsansatte og administratorer hadde gått god for det. Akademikerne, og særlig de yngste av dem, er blitt fullstendig sosialisert inn den infantiliserte terapikulturen som råder ved universitetene, mener Furedi.

Dette virkelighetsbildet faller lett sammen med identitetspolitikk, fiendtlighet mot og demonisering av den vestlige kulturen. Og i dagens situasjon er det lettere for studenter å delta i og være for demonstrasjonene mot Israel enn å være motstandere av disse demonstrasjonene. Furedi mener at det heller er driften henimot konformitet og det å vaske seg ren for ”hvit skyld”, som ligger bak demonstrasjonene for Palestina og mot Israel, enn lidelsene til befolkningen i Gaza. 

De som på 1960- og -70-tallet stod for motkulturen på de vestlige universitetene, er de som i dag behersker kommandopostene i det offentlige livet i Vesten. De har kapret makten på universitetene og i mediene og betrakter protestantene mot krigen i Gaza som sine egne. Det er også grunnen til at dagens studentprotestanter godt kan betegnes som fotsoldatene til kulturelitene i Vesten, mener Furedi. 

Som trotskist og student på 1970-tallet befant Frank Furedi seg ute på den ekstreme venstresiden, og han studerte i Canada og Storbritannia. I dag er han professor emeritus i sosiologi ved universitetet i Kent i UK og skulle derfor ha gode førstehåndskunnskaper om akademiske forhold både den gang og nå, og om hvordan universitetslivet i Vesten har endret seg på flere områder. Men man kan stille seg kritisk til at Furedi gjør studenters engasjement for krigsofrene i Gaza til et spørsmål som har å gjøre med den infantiliseringen, terapeutiseringen og den politisk korrekte intoleransen som har skjedd de siste tiårene, særlig ved de amerikanske universitetene.

Selv om ferske meldinger fra FN skaper tvil om tallet på drepte sivile som Hamas har fôret verden med siden krigen startet i fjor høst, er det åpenbart at de sivile tapstallene har vært store. Men den enøyde støtten til Hamas fra studenter i Vesten avslører mangel på kritisk holdning til Hamas. Det var Hamas som satte i gang denne krigen, trolig med en helt klar bevissthet om følgene av den, med store sivile tap på grunn av at stridsområdene, på grunn av strategien til Hamas, ble lagt midt blant sivilbefolkningen. Hamas kunne ha avsluttet krigen den dag i dag og spart sivilbefolkningen ved å overgi seg betingelsesløst til den israelske forsvarsmakten, men islamsk jihad krever at man kjemper til siste mann mot de ”vantro og frihetsberøvende jødene” i Israel.

   

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Om å realisere det multikulturelle samfunnet gjennom språkomlegging

mest lest