Siden opprøret i Syria mot regimet til Bashar al-Assad startet i 2011 har Vesten støttet de som ville styrte ham.

Men opprøret favoriserte ideologisk overbeviste islamister. De var villige til å dø for sin sak. Først Al-Qaida gjennom Nusra-fronten og deretter IS vokste frem og tok kontroll over betydelige deler av Syria.

iNyheter har snakket med en kurdisk kvinne i 30-årene som er bosatt i Norge, men som er født og oppvokst i de kurdiske områdene nord i Syria. Hun har omfattende kontakter tilbake i regionen.

Av hensyn til hennes sikkerhet og jobbsituasjon har hun bedt om å få være anonym.

«Newroz», som vi kaller henne, vokste opp i det kurdiske området av Syria – et samfunn hun selv beskriver som isolert og glemt av omverdenen. I dag bor hun i Norge, men minnene fra barndommen og utviklingen i hjemlandet preger henne fortsatt sterkt.

– Jeg ble født i det kurdiske området. Jeg kaller det ikke Syria, for det var helt adskilt fra resten av landet. Foreldrene mine kunne ikke arabisk. Vi bodde bare blant kurdere og noen kristne naboer, forteller hun.

Allerede som barn erfarte hun hvordan det syriske regimet nektet kurderne grunnleggende rettigheter.

– Min fars familie var statsløse. Ikke bare uten statsborgerskap – de hadde papirer hvor det sto «ikke-eksisterende». Mine søskenbarn fikk ikke gå på skole etter fylte 14. De kunne ikke reise til Damaskus for å studere.

Newroz’ egen familie klarte å skaffe seg identitetspapirer gjennom andre, slik at hun kunne gå på skole. Men undertrykkelsen var tydelig i hverdagen.

– Da jeg var seks, kunne jeg ikke et ord arabisk. Jeg snakket kurdisk med søskenbarnet mitt på skolen – og ble slått av læreren. Jeg måtte tolke for foreldrene mine da jeg var åtte år, fordi de ikke kunne arabisk. Vi hadde ikke lov til å lære kurdisk, ikke lov til å praktisere våre tradisjoner. Alt var forbudt.

Likevel nyanserer hun bildet av Assad-regimet. I ettertid ser hun at det autoritære styret hadde visse forutsigbare rammer – særlig sammenlignet med hva som kom etter.

– Assad-styret var dårlig, men det vi har nå, er verre. Mye verre. Når det gjelder sosialt liv, religionsfrihet og kvinners rettigheter, var det faktisk bedre under Assad enn under jihadistene. Kristne hadde egne skoler. Minoriteter kunne si høyt at de var kristne eller yezidier. Nå blir de forfulgt.

Etter borgerkrigen brøt ut i 2011, tok islamistiske grupper etter hvert kontroll over store deler av Syria. Det som i utgangspunktet var et folkelig opprør mot diktaturet, ble raskt kuppet av ekstremister. For kurderne ble situasjonen dramatisk.

– I dag skjer det en katastrofe. Jihadistene har ødelagt alt. De begår overgrep mot kvinner, barn og minoriteter. De gjeninnfører slaveri, menneskehandel og seksuell vold. Det er som å leve under en mørk middelalder, sier Newroz.

Hun sier hun selv var heldig som kom til Norge som ung voksen. Men mange av hennes slektninger og venner ble igjen, inkludert kvinner som har deltatt i den væpnede kampen mot IS.

– Jeg har familiemedlemmer som kjempet mot IS. Jeg har også slekt i den kurdiske administrasjonen. Jeg vet hva som skjer. Folk er fortsatt i sjokk. Hvordan kunne Vesten vende ryggen til kurderne etter alt vi har gjort for å bekjempe ekstremismen?

Det som smerter mest, er at de jihadistiske gruppene nå får politisk spillerom og legitimitet, mens minoritetene igjen blir marginalisert.

– Kristne i det kurdiske området har i dag egne skoler, egne flagg, egne militære enheter. Men i områder kontrollert av Jolani og hans menn, blir de ydmyket offentlig. To unge kristne menn fikk hodet barbert som straff for å ha sittet med en kristen kvinne på universitetet. Bare det å samles i juletiden ble sett på som en provokasjon.

Newroz har ikke noe ønske om å forsvare Assad, men hun mener det er naivt å late som om jihadistene representerer noe bedre.

– Assad gjorde mange feil etter 2011. Men hvis Vesten ikke hadde støttet jihadistene, kunne regimet ha falt for lenge siden – på en annen måte. Nå sitter vi igjen med en situasjon der jihadister har makten, og Vesten gir dem legitimitet.

Hun mener også at det er et vestlig selvbedrag å tro at man kan «bruke» islamister som en buffer eller motvekt i regionale maktspill.

– Jihadistene bruker Vesten, og Vesten tror de bruker jihadistene. Men det er vi som betaler prisen. Vi som har kjempet, mistet livene våre og forsøkt å bygge opp noe bedre.

Nå bor hun i Norge, men følger utviklingen tett. Og hun håper at flere vil våkne – før det er for sent.

– Jeg har brukt mesteparten av livet mitt i Norge. Norge er mitt hjem. Jeg ber norske politikere: Se hva som skjer. Ikke tro på dette spillet. Ikke vend blikket bort.

Dette er artikkel to i en serie basert på dette intervjuet. Artikkel 1 kan leses her.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Trumps metode forklart: Er han «verdens beste forhandler»? (+)