Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I ti år har Jonas Gahr Støre vært leder for Arbeiderpartiet! Ti år! Den som leter etter bevis for at vinden på toppen er overdrevet, behøver ikke lete lenger.
I ti år har Jonas Gahr Støre øvet skadeverk både mot eget parti og mot landet, men fortsatt sitter han noenlunde trygt.
En skarve telefonselger mister jobben hvis han ringer for få kunder, en elektriker som ikke legger kablene riktig, blir saksøkt. Blir du derimot politiker, er det nesten ikke ende på hva slags aktive skadeverk du kan utøve i jobben og få fortsette.
Mange vil hevde at jeg overdriver. NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sands gir en vurdering som er gjengs for prateklassen: Støre er bedre for Norge enn han har vært for Arbeiderpartiet, og han trekker frem Støres angivelig enorme «analytiske og strategiske evner.»
Sant nok så er Støre en pugghest også på fransk. Han har lest Dag Solstad, og han kan bruke kniv og gaffel.
Det er kanskje nok til å imponere Nehru Sand, men selv vil jeg hevde at Nehru Sand husker dårlig.
For Støres karriere har vært full av tabber som viser både hvilken elendig leder han er, hvor svake hans analytiske evner er, det som først og fremst står igjen er en enorm standhaftighet og stahet.
Egenskaper som kommer godt med når du skal pugge deg til gode karakterer på et prestisjeuniversitet.
La meg erindre.
Hvor manglende ryggrad Støre har vist, viste han allerede som utenriksminister under karikaturstriden. Da kastet han, som kjent, avisredaktør Vebjørn Selbekk til ulvene og gikk ned på kne for islamister.
I det hele tatt er det påfallende hvilket knefall Jonas Gahr Støre har vist overfor islamister. Han løy om Hamas, og hans regjering har flydd Taliban til Norge med privatjet ved gjentatte anledninger. Den samme bevegelsen som forsøkte å drepe ham da han besøkte Kabul, og hvor en norsk journalist ble drept. Selv etter det bestialske terrorangrepet på Israel brukte mannen med angivelig enorme analytiske evner, dagevis på å kalle Hamas for en terrororganisasjon.
Det hele lukter av et slags Stockholm-syndrom versus islamister, fikk Støre en psykologisk binding til mennene som forsøkte å drepe ham? Underdanighet og ryggslikking er uansett ikke måten man oppnår respekt i møte med en machokultur.
Danmark valgte en annen kurs, og landet står ennå. Der har sosialdemokratene gjennomført et linjeskifte i innvandringspolitikken som aldri vil kunne i Det norske arbeiderpartiet: Til det har partiet altfor mange ikke-vestlige innvandrere som medlemmer og politisk korrekte fjols som mener at Støre har enorme analytiske evner.
Det politiske grunnlaget for dagens regjering finner man i Hurdalsplattformen. Der heter det: «Klimakrisen er vår tids største utfordring. Klima og natur skal være en ramme rundt all politikk.»
Norge slipper ut omlag 1 promille, en tusendedel, av verdens klimagasser. Legg ned Norge, og det er ikke merkbart. Verdens utslipp øker med omlag ti Norge i året, eller omtrent et Tyskland.
Å gjøre en krise du ikke kan løse, til tidenes viktigste sak, er idioti.
Hvis Støre virkelig mente det, burde han sponse «Extinction Rebellion» og lignende bevegelser i Kina, India og USA. Støre viser imidlertid en enorm seighet i å gjennomføre en politikk som ikke vil få noen effekt.
Det er stahet.
Men stahet kan grense til dumhet, og i tilfellet Støre er den grensen overskredet for lenge siden.
Flere tabber kan trekkes frem. Regjeringen Støre klarte på rekordtid å gjøre Norge til et land med uforutsigbare og plutselige skatteregler. Det skremmer vettet av investorer. I en tid hvor det er blitt åpenbart at ikke-vestlig innvandring skaper enorme problemer i alle europeiske land hvor eksperimentet er gjennomført, nekter Støre å lytte. Det passer ikke med hans liberale moderne sosialdemokratiske verdenskart fra nittitallet.
Som leder har han dessuten vist seg som en katastrofe. Giske-saken er blitt et åpent sår, og de eneste statsrådene han kvitter seg med, er de som gjør grove personlige feil med habilitet og venner, de som politisk gjør absolutt ingenting, som pratemaskinen Jan Christian Vestre, blir derimot forfremmet.
Har jeg så ingenting pent å si om den sta pugghesten fra Oslo vest?
Jo. Politikken hans ødelegger Norge, men heldigvis ødelegger han Arbeiderpartiet enda raskere.
Det er alltids noe.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal