Den 3. desember i fjor lå en 18-åring og blødde på et fortau i Southampton. Henry Novak, regnskapsstudent, var nettopp knivstukket. Broren til gjerningsmannen ringte politiet og meldte fra om et rasistisk angrep. Politiet kom — og pågrep offeret. Slik åpner Ole Asbjørn Ness en samtale om et land der noe grunnleggende ser ut til å ha forskjøvet seg.

Gjesten hans, Kathrine Jebsen Moore, er journalist i Document.no, utflyttet nordmann og mangeårig Edinburgh-borger som oppdrar fire barn midt i samfunnet hun beskriver. Hun varsler ikke et sammenbrudd som kommer. Hun beskriver ett som pågår — lenge umerkelig, nå plutselig fort.

Tallene Ness legger på bordet er ubehagelige uansett hvor man står politisk. Nær én million innvandrere på ett år, i et land på 70 millioner. Bare halvparten av muslimske innvandrere i arbeid. BNP per innbygger som har stått stille siden finanskrisen i 2008, mens statsgjelden nærmer seg hele økonomien og rentene koster mer enn forsvaret. Et fødselstall på 1,41. Medianalderen er 40 år; for landets muslimer 27. Og forskeren Matt Goodwins anslag om at hvite briter er i mindretall innen 2063 — et tall som forutsetter mye, men som stadig færre tør uttale.

For det er nettopp det å uttale det som er blitt risikabelt, hevder Jebsen Moore. I 2023 ble over 12 000 mennesker pågrepet for noe de hadde skrevet på nett. Du risikerer strengere straff for stygge ord enn for å slå ned en mann på gaten. Tommy Robinson sitter inne igjen. Masken faller, sier hun — men den som peker på det, betaler.

Hun avslutter med en spådom om sommeren som venter, og med ett spørsmål hun stiller seg selv: ville hun valgt å slå seg ned i Storbritannia om hun var ung i dag?

Det er svaret hennes som gjør resten umulig å la ligge.