Dette er en kommentar.

Hva har Kristin Clemet, Abid Raja, Raymond Johansen, Trond Giske og Sveinung Rotevatn til felles? De har tatt feil om innvandring.

Alle vi mennesker har noen smålige og mindre attraktive sider som vi helst bør holde skjult.

Nå skal jeg fortelle om en av mine slike sider: Jeg elsker å se mennesker komme frem til samme konklusjon som jeg selv har trukket for lenge siden. Da føler jeg meg mye smartere enn dem, og jeg kan si ting som: Velkommen etter, hva var det jeg sa, har selv du skjønt dette nå, jøsses!

Hører dere Kristin Clemet, Sveinung Rotevatn, Abid Raja, Raymond Johansen og Trond Giske?

Det ville være en overdrivelse å si at mitt liv har vært overfylt med anledninger til å hovere, men akkurat i innvandringspolitikken står anledningene nå nærmest i kø.

Den kanskje første profilerte innvandringsliberalisten til å snu var Kristin Clemet, leder for tankesmien Civita og tidligere statsråd for Høyre. Allerede i 2018 uttalte hun: «Jeg synes det er riktig at jeg erkjenner at jeg ikke overså alle utfordringer knyttet til stor innvandring, og at det må være mulig å si det.»

Etter Clemet har de kommet nærmest som perler på en snor, om enn fryktelig tregt. Tidligere byrådsleder Raymond Johansen er en. Abid Raja en annen. Sistnevnte, og hans familie, har tjent en formue på å skrive bøker om hvor nitrist islam generelt er, og spesielt pakistansk kultur.

Nå frykter Raja for Europas fremtid, og høres nærmest ut som et ekko av den Hege Storhaug han i sin tid ivrig brunbeiset.

Rajas historier må ha gjort inntrykk, for nest siste mann ut for å varsle om den ikke-vestlige innvandringens farer er Sveinung Rotevatn, stortingsrepresentant for Venstre, som sier: «Det finnes grenser for hvor mange flyktninger Norge kan ta imot.»

Rotevatn fikk imidlertid ikke være alene i rampelyset som nyfrelst innvandringskritiker. Trond Giske – mannen som elsker Arbeiderpartiet, men som kun medlemmer av hans eget lokallag elsker tilbake – kommer nå også ut av skapet som innvandringsrealist:

«Folk ønsker en streng innvandringspolitikk, og arbeidsfolk ønsker det mest. Det er Groruddalen, ikke Bærum som bærer byrdene ved integrering og bosetting,» sa Giske.

Han var i sin tid redaktør for en bok hvis tittel oppsummerer de hersketeknikkene innvandringsrealister er blitt møtt med. Bokens tittel var «Mangfold eller enfold.»

Nå har enfoldet gitt oss blodig mangfold, og jeg finner glede i at selv blinde høner som Sveinung Rotevatn og Trond Giske endelig oppdager kornet på størrelse med en elefant.

Men jeg må skyve min hovering til side. Det er bra at mennesker kan endre oppfatning. Sent er bedre enn aldri, og det er på overtid at vi får satt bremsene på for ikke-vestlig innvandring.

Det kommer ikke til å bli lett, av minst fire årsaker:

Den første årsaken er at det er tunge økonomiske interesser som vil ha mest mulig innvandring, koste hva det koste vil. De er gjerne høyt belånt, og da tenker man kortsiktig, især når man kan fremstå som snill og mangfoldig ikke-rasist istedenfor belånt spekulant av en annen verden. Eiendoms, hotell og dagligvarer er tre bransjer som gjerne «heier på mangfold», for dem betyr det økt etterspørsel, og billigere arbeidskraft.

Den andre årsaken er at Norge er så tett sammenvevd med EU og diverse internasjonale konvensjoner, at man skal være en politiker med ekstrem ryggrad og kløkt for å kunne navigere i terrenget.

Den tredje årsaken er at denne navigasjonen vil måtte foregå mens man er under intenst skyts fra organisasjoner og byråkrater som lever meget godt av det «innvandringsindustrielle komplekset».

Innvandring er verst for arbeiderklassen som Giske sier, men er veldig bra for forsvarsadvokater, flyktningeadvokater, flyktningekonsulenter og alle som arbeider med integrering.

Den fjerde årsaken er at alle disse tre gruppene ynder å hevde at de slåss for høyverdige moralske prinsipper, mens alle som ønsker mer restriktiv innvandring, har dårlig moral.

Eller for å si som Giske en gang sa om Listhaug: «Hun snakker på en måte som skaper splid i stedet for å samle folk.»

Det er en form for retorikk som både Rotevatn, Raja, Johansen og Clemet en gang mestret like godt som Giske, men som de nå vil få i retur.

La oss håpe at selv Erna Solberg og Jonas Gahr Støre snart innser det åpenbare: Den ikke-vestlige innvandringen til Norge må begrenses. Når Rotevatn kan forstå det, kan alle forstå det.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Hold kjeft, Erna!