Hege Storhaug startet sitt samfunnsengasjement på venstresiden. Som ung stemte hun på SV og fikk sitt første journalistvikariat i Klassekampen. I dag er hun en av Norges mest profilerte islamkritikere. Reisen fra idealistisk feminist til frontfigur i Human Rights Service har vært alt annet enn rettlinjet.
– Jeg har vært en politisk analfabet i mange år. Og i og med at jeg har vært opptatt av kvinner og barns rettigheter, var det naturlig at jeg stemte på venstresida. Typisk SV, sant. For det var de som sto opp for jenter og kvinner, trodde jeg, sier hun til Ole Asbjøn Ness.
Hun beskriver hvordan hun i ungdomsårene tok det for gitt at høyresiden var «de slemme», mens venstresiden representerte rettferdighet.
– Du var bare snill og god og ville stå opp for de svake. Da måtte du gå til venstrepolitikken, for på høyresida var de slemme. Enkelt sagt. Men det var det som var den rådende ideologien i omgivelsene mine, forteller hun.
Storhaug gikk først på Idrettshøyskolen og spilte volleyball på landslaget, men samfunnsengasjementet dro henne i en annen retning. I 1989 fikk hun vikariat i Klassekampen.
– Det var veldig gøy. Det var jo en vanvittig rød bule, det er det ingen tvil om. Men jeg kommer jo fra miljø med den type holdninger, så jeg var der i ett år, sier hun.
Redaktøren den gang, Sigurd Allern, beskriver hun som rettferdig og ryddig. Likevel støtte hun raskt på motstand fra mer ideologisk orienterte kolleger.
– Når jeg fikk problemer med saker jeg tok opp, særlig etter at jeg hadde vært i Pakistan, så slo Allern i bordet og sa at vi må kunne ha divergerende meninger. Så han forsvarte meg, men det var mange oppvaskmøter, minnes hun.
Det var nettopp opplevelsene i Pakistan og møtet med tvangsekteskap som ble vendepunktet.
I november 1992 skrev Hege Storhaug en artikkel i Dagbladet som skulle få stor betydning. Saken handlet om en ung norskpakistansk kvinne som ble tvunget inn i ekteskap under trusler om drap. Det var første gang temaet ble løftet frem i norske medier.
– Denne unge kvinnen var 16 år da hun ble tatt til Pakistan av familien. Hun skulle avlæres det norske. Da hun var 18, endte hun opp i ei jordhytte i Kashmir, forteller Storhaug.
Motstanden mot ekteskapet ble møtt med vold. Ifølge Storhaug ble jenta banket opp av åtte menn i familien. Til slutt satte onkelen en pistol mot hodet hennes. Først da sa hun ja.
Elleve dager etter bryllupet klarte hun å rømme. Forkledd i burka kom hun seg til Islamabad og oppsøkte den norske ambassaden.
– Hun hadde både politi og militær etter seg, det er dokumentert av ambassaden. Hun kom seg til ambassadørens private bolig en søndag. Han tok henne inn, for han visste at slike historier fantes. Men de hadde ikke vært ute i norsk offentlighet ennå, sier Storhaug.
Kvinnen ble sendt tilbake til Norge og skjult på et krisesenter. På ambassaden ble hun oppfordret til å fortelle historien til en journalist. Det ble starten på en artikkel som rystet norsk offentlighet.
– Jeg var så rysta over det jeg hadde opplevd gjennom de unge kvinnene jeg møtte. At foreldre faktisk er villige til å drepe sitt eget barn fordi hun ikke vil gifte seg med en bestemt person i familien. Det var helt hinsides, sier hun.
Saken fikk umiddelbare politiske følger. Bare uker senere skulle et gammelt forbud mot tvangsekteskap fjernes fra norsk lov, fordi man trodde problemet ikke eksisterte. Etter avsløringen snudde Stortinget. I 1995 fikk Norge en egen lov mot tvangsekteskap.
– Jeg var en ung journalist. Klart jeg var litt stolt av det. Det er ikke mange journalister som får til lovendringer, sier Storhaug.
– Den historien definerte hele mitt voksne arbeidsliv. Jeg har ikke jobba med noe annet siden, sier hun.
Gradvis gikk hun fra å være en feminist på venstresiden til en av de fremste kritikerne av kulturrelativisme og islam i Norge. Og selv om reisen har kostet, angrer hun ikke.
– Man lærer jo når man går, og jeg har gått mye, for å si det sånn, sier Storhaug.