Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg trenger faktisk noen som kan dette bedre enn meg til å forklare meg hva jeg ikke forstår.
Helt siden starten av krigen har jeg registrert den enorme norske støtten til Ukraina med en viss uro. Ikke først og fremst fordi jeg mener Ukraina ikke skal støttes. Russland invaderte et naboland, Ukraina forsvarer seg, og det er åpenbart at utfallet av krigen har sikkerhetspolitisk betydning langt utenfor Ukrainas grenser. Det jeg har reagert på, er den norske iveren. Den har hele tiden smakt litt av noe jeg kjenner igjen fra norsk bistands- og utenrikspolitikk: prestisjen i å være landet som stiller opp mest, tydeligst og moralsk riktigst.
Vi er fredsnasjonen. Bistandsnasjonen. Den humanitære stormakten. Vi liker rollen som det lille, rike landet som tar et uforholdsmessig stort internasjonalt ansvar. Det trenger ikke være noe galt i det. Men når man har et oljefond på størrelse med vårt, er det også mulig å kjøpe seg en moralsk posisjon i verden andre land rett og slett ikke har råd til.
Likevel har jeg forsøkt å legge denne mistanken til side, fordi norske ledere hele tiden har gitt oss en annen begrunnelse: Dette handler ikke primært om bistand. Det handler om vår egen sikkerhet. Ukraina kjemper også vår kamp. Hvis Russland vinner, blir Europa mindre trygt og Norge mindre trygt. Og dette er ikke noe Norge har funnet på alene, får vi høre. Europa står sammen.
Greit. Det argumentet har jeg langt på vei akseptert.
Så kommer statsbudsjettet for 2027, og regjeringen foreslår igjen 85 milliarder kroner til Ukraina. 70 milliarder militært og 15 milliarder sivilt og humanitært. Det samme nivået som i 2026. Finansdepartementet skriver at Ukraina-støtten alene tilsvarer rett under to prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge.
Og da begynner jeg å stille et spørsmål som for meg virker nesten pinlig enkelt: Hvis Russland virkelig er denne enorme sikkerhetstrusselen mot Norge, hvorfor bruker vi ikke langt mer av disse pengene på vårt eget forsvar?
Jeg forventet egentlig at svaret skulle ligge rett foran meg. Kanskje Ukraina rett og slett er det mest effektive stedet å bruke pengene. Hvis norske våpen og norske milliarder binder opp og ødelegger russisk militær kapasitet der, kan det godt være billigere enn å møte den samme kapasiteten senere. Jeg er ikke militærstrateg. Det er akkurat derfor jeg begynte å se på hva landene som faktisk har Russland rett utenfor døra gjør.
Jeg gikk til Polen, Finland, Estland, Latvia og Litauen. Finland har over 1300 kilometer grense mot Russland. Estland og Latvia grenser direkte til Russland. Litauen ligger mellom Russlands nære allierte Hviterussland og den russiske enklaven Kaliningrad. Polen grenser både til Hviterussland og Kaliningrad.
Jeg trodde jeg visste hva jeg kom til å finne.
Norge gir sikkert ekstremt mye per innbygger, tenkte jeg, fordi vi er så rike. Men i faktiske sikkerhetspolitiske prioriteringer måtte vel landene nærmest Russland gjøre minst det samme. Hvis den norske analysen er at den beste investeringen i egen sikkerhet er å pøse militære milliarder inn i Ukraina, burde jo de som har mest å frykte gjøre det enda mer aggressivt.
Det var omtrent her undersøkelsen min begynte å gå i motsatt retning av det jeg forventet.
Norge har siden 2022 gitt eller satt av militær støtte som samlet ligger rundt 175 milliarder kroner når 2026-rammen tas med. Polen oppgir at deres gjennomførte militære donasjoner siden krigen startet har kostet 16,45 milliarder zloty, grovt regnet rundt 40 milliarder norske kroner. Finland oppgir 3,6 milliarder euro i levert forsvarsmateriell, omtrent 39 milliarder norske kroner. Estland oppgir over 850 millioner euro, rundt ni milliarder kroner. Litauen oppgir at militærstøtten har passert én milliard euro, rundt elleve milliarder kroner. Latvia oppgir rundt 665 millioner euro fra 2022 til 2025 og ytterligere rundt 110 millioner euro planlagt i 2026, altså rundt åtte milliarder norske kroner totalt.
Tallene er ikke regnskapsmessig helt sammenlignbare. Landene verdsetter donert materiell og støtteordninger noe ulikt. Men forskjellene er så store at det er vanskelig å forklare dem bort med regnskapsteknikk.
Jeg måtte lese tallene flere ganger.
Norge ligger altså på et militært støttenivå som er omtrent fire ganger det Polen og Finland oppgir hver for seg, og mange ganger høyere enn de baltiske landene i faktiske kroner.
Dette er landene jeg gikk til for å få bekreftet den norske logikken.
I stedet fant jeg land som prioriterer påfallende annerledes enn oss.
Estland har bestemt seg for å bruke rundt 5,4 prosent av BNP på sitt eget forsvar, mens den militære støtten til Ukraina i 2026 ligger på minst 0,28 prosent av BNP. Latvia bruker rundt 4,9 prosent på eget forsvar og rundt 0,25 prosent på Ukraina. Litauen ligger også rundt fem prosent på eget forsvar og har forpliktet seg til minst 0,25 prosent av BNP årlig til Ukraina. Polen bruker nær fem prosent av BNP på sitt eget forsvar.
Det betyr ikke at disse landene svikter Ukraina. Tvert imot. De gir betydelig støtte, trener ukrainske soldater, sender våpen og sier akkurat som norske politikere at Ukraina forsvarer europeisk sikkerhet.
Men balansen er helt annerledes.
De ser ut til å tenke: Russland er farlig. Derfor må Ukraina støttes, og derfor må vi samtidig gjøre oss selv ekstremt vanskelige å angripe.
Og her trenger jeg noen til å forklare meg hvorfor Norge tilsynelatende har kommet frem til en annen konklusjon.
For hva kunne 175 milliarder kroner i militær kapasitet gjort for Norge siden 2022?
Jeg mener ikke dette som et retorisk spørsmål hvor jeg allerede vet svaret. Jeg vet faktisk ikke. Hvor mye luftvern kunne vi kjøpt? Hvor mye ammunisjon kunne vi produsert og lagret? Hvor raskt kunne vi bygget opp forsvarsindustrien? Hva kunne vi gjort med Hæren i nord, Heimevernet, droner, maritime kapasiteter, personell og beredskap? Hvor mye av den forsvarsoppbyggingen vi nå forteller befolkningen vil ta ti eller femten år, kunne vært fremskyndet?
Hvis svaret er at de samme pengene gjør Norge vesentlig sikrere i Ukraina enn de ville gjort i Norge, vil jeg høre det.
Det er fullt mulig.
Men da ønsker jeg noe mer enn «Ukraina kjemper vår kamp».
Det er et slagord. Jeg ønsker regnestykket.
Det finnes dessuten et element til som gjør meg stadig mer ukomfortabel med hvor selvfølgelig denne pengebruken behandles: Ukraina har fortsatt et alvorlig korrupsjonsproblem.
Her synes jeg debatten fort blir idiotisk i begge retninger. Påpeker man korrupsjonen, blir man nesten behandlet som om man videreformidler russisk propaganda. På den andre siden finnes mennesker som bruker enhver korrupsjonssak som bevis på at hele Ukraina er gjennomkorrupt og at all støtte forsvinner. Begge deler er useriøst.
Ukrainske antikorrupsjonsorganer fungerer faktisk, og mange av sakene vi kjenner til er kjent nettopp fordi ukrainere selv avdekker dem. Det er positivt. Men sakene eksisterer like fullt, også innenfor forsvarssektoren: overprisede anskaffelser, underslag og saker hvor penger fra militære kontrakter skal ha endt i kostbar eiendom i utlandet.
Transparency International plasserer Ukraina som nummer 104 av 182 land på sin siste korrupsjonsindeks, med 36 av 100 mulige poeng. Det betyr ikke at norsk støtte forsvinner ned i et sort hull. Men når Norge beveger seg opp i hundrevis av milliarder kroner, er det heller ikke et faktum jeg synes vi kan behandle som en parentes.
Når Norge gir noen millioner til et land med dokumenterte korrupsjonsproblemer, har vi et kontrollansvar. Når vi passerer 300 milliarder, har vi et nasjonalt ansvar for å kunne forklare hva pengene faktisk gjør.
Og størrelsen er viktig. Norge hadde gitt rundt 138 milliarder kroner i samlet støtte gjennom 2025. I 2026 kom en ny ramme på 85 milliarder. Nå foreslås ytterligere 85 milliarder i 2027. Fra fullskalainvasjonen i 2022 og ut 2026 snakker vi om over 227 milliarder kroner. Med 2027 passerer vi 300 milliarder, samtidig som den samlede rammen for Nansen-programmet frem mot 2030 er foreslått økt til 344,5 milliarder kroner.
Dette kan ikke lenger bare diskuteres som et spørsmål om hvorvidt man «støtter Ukraina» eller ikke. Det er blitt et spørsmål om prioritering av enorme norske ressurser.
Jeg må innrømme at jeg også sliter med måten de humanitære og militære argumentene glir inn i hverandre på. Norske ledere snakker helt riktig om bombede byer, døde barn, ødelagt energiforsyning og enorme menneskelige lidelser. Samtidig er vi stolte når våpnene og pengene våre gjør Ukraina bedre i stand til å føre krigen, også over lange avstander og mot mål på russisk territorium.
Jeg sier ikke at Ukraina ikke skal kunne angripe legitime militære mål i Russland. Det ville være en merkelig forventning til et land som er invadert. Men da må vi også klare å si høyt at dette er krig. Våpnene våre er ikke humanitær bistand fordi vi liker den siden som bruker dem. De er våpen. De skal ødelegge militær kapasitet og drepe mennesker for å påvirke krigens utfall.
Det kan være både juridisk, moralsk og strategisk forsvarlig.
Men da vil jeg ha det strategiske argumentet.
Hva er målet Norge finansierer? At Ukraina ikke skal tape? At hele det okkuperte territoriet skal gjenerobres? Krim også? At Russland skal svekkes militært? At Ukraina skal få en sterkere posisjon før forhandlinger? Hva betyr det egentlig når vi sier at vi skal støtte Ukraina «så lenge det trengs»?
Så lenge det trengs for å oppnå hva?
Jeg har også problemer med å akseptere som en selvfølge at hver kvadratkilometer Russland tar i Ukraina automatisk gjør Norge tilsvarende mindre sikkert. Det kan godt være at russisk kontroll over større deler av Ukraina gir Russland store strategiske fordeler: ressurser, havner, industri, befolkning og strategisk dybde. Samtidig må et større område okkuperes, administreres og forsvares. Det binder personell og materiell.
Jeg vet ikke hva nettoeffekten er.
Det er akkurat derfor jeg ønsker å høre fra noen som faktisk vet mer enn meg.
Og så kommer det som gjør tidspunktet for denne enorme norske giverrollen ekstra merkelig.
I det samme nasjonalbudsjettet skriver Finansdepartementet at det strukturelle oljekorrigerte underskuddet har økt fra rundt to prosent av Fastlands-BNP da handlingsregelen ble etablert i 2001 til 12,6 prosent i 2027. Departementet skriver også at perioden med stadig økende innfasing av fondsinntekter nærmer seg slutten. Fremover kommer en aldrende befolkning, større helse- og omsorgsutgifter og den største oppbyggingen av vårt eget forsvar på svært lenge.
Det er her jeg igjen får den samme følelsen jeg hadde da støtten begynte å vokse: Er noe av dette mulig nettopp fordi Norge er så ufattelig rikt at vi slipper å prioritere slik andre land må?
Oljefondet gir oss en luksus få andre land har. Ikke luksus i betydningen gullkraner og champagne, men luksusen av å kunne si ja til nesten alle gode formål samtidig. Vi kan bygge verdens mest omfattende velferdsstat, være en bistandsstormakt, finansiere klima- og regnskogsprosjekter, bygge vårt eget forsvar og samtidig påta oss en helt ekstraordinær rolle i finansieringen av Ukrainas krig.
Helt til vi ikke kan lenger.
Og Finansdepartementet forteller oss nå, med et langt mer sobert språk, at akkurat denne perioden nærmer seg slutten.
Da må vi begynne å velge.
Økonomi handler ikke først og fremst om å avgjøre om et formål er godt. Det handler om å avgjøre om det er godt nok til å forsvare ressursene det tar fra andre gode formål.
Ukraina er et godt formål. Norsk forsvar er et godt formål. Spørsmålet er hvilken av dem som gir Norge størst sikkerhet for den neste milliarden.
Og når jeg ser at landene som har Russland rett utenfor døra prioriterer så påfallende annerledes enn oss, kommer den gamle mistanken tilbake. Kanskje det ligger mer norsk selvbilde i dette enn vi liker å innrømme. Kanskje rikdommen vår gjør at sikkerhetspolitikk, bistand, moral og internasjonal prestisje kan gli sammen fordi vi lenge har hatt råd til å slippe å skille dem.
Noen ganger begynner Norges opptreden nesten å smake av et lite messiaskompleks. Vi skal ikke bare bidra. Vi skal være blant dem som bidrar mest. Vi skal være landet som aldri vakler, landet som stiller opp, landet som tar ansvar, landet som står på riktig side av historien.
Kanskje jeg er urettferdig.
Det er egentlig derfor jeg skriver dette.
Jeg ønsker ikke svar fra mennesker som på forhånd mener at Ukraina aldri skulle fått en krone. Jeg lærer lite av det. Men jeg ønsker heller ikke enda en politiker som forteller meg at Ukraina kjemper for vår frihet og derfor hopper over resten av regnestykket.
Jeg vil høre fra militærfolk som kan forklare hvorfor den neste norske milliarden gjør oss sikrere brukt i Ukraina enn på norsk forsvar, fra sikkerhetspolitiske fagfolk som kan forklare hvorfor Norge har valgt en så annerledes balanse enn Polen, Finland og Baltikum, og fra økonomer som kan forklare hvordan denne prioriteringen ser ut når Finansdepartementet samtidig sier at det stadig voksende økonomiske handlingsrommet vi har vent oss til nærmer seg slutten. Jeg vil også vite hvordan vi sikrer tilstrekkelig kontroll når hundrevis av milliarder skal inn i et land som fortsatt ligger på 104. plass av 182 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks.
Det kan godt hende det finnes gode svar på alt dette.
Jeg håper nesten det.
For jeg gikk inn i tallene fordi jeg forventet at landene nærmest Russland skulle bekrefte den norske politikken.
I stedet fant jeg det motsatte.
Og akkurat nå forstår jeg mindre av Norges 85 milliarder enn jeg gjorde før jeg begynte å lete.