Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

De rødgrønne lover å skjerme arbeidsfolk, men lar dem betale for partienes hjertesaker. Mens makten sikres i budsjettforhandlingene, presses lønningsposen av matpriser, avgifter og renter. Arbeiderklassen hylles i festtalene, men ofres når regningen skal fordeles.

Arbeiderklassen blir bedt om å vise måtehold mens partiene som hevder å representere den, fordeler stadig nye politiske gevinster. Mat, strøm, transport og boliglån konkurrerer om lønningsposen. Dyrtiden har både internasjonale og nasjonale årsaker. Men hvem som skjermes, hvilke kostnader som opprettholdes, og hvem som må betale, er politiske valg. Der begynner ansvaret.

Med «rødgrønn» mener jeg varierende allianser mellom Ap, SV, MDG, Rødt og Senterpartiet. De er uenige om mye. Likevel kan de forenes om budsjetter der hver organisert interesse får sitt, mens lønnsmottakeren må få resten av regnestykket til å gå opp. Arbeiderklassen omfatter selvsagt også innvandrere som jobber og betaler skatt.

Innvandring er et eksempel. Familieinnvandring utgjorde 35 % av innvandringen blant ikke-nordiske statsborgere i perioden 1990-2022, ifølge SSB. To tredjedeler av familieinnvandrerne kom fra land utenfor EU/EFTA. Kategorien omfatter både familiegjenforening og familieetablering, den er ikke synonym med «ikke-vestlig». Omfanget gjør likevel langsiktige konsekvenser for arbeid, boliger og velferd politisk uunngåelige. SSB

Regelverket er politisk bestemt, men påstanden om en ubrutt rødgrønn liberalisering må nyanseres. Støre-regjeringen skjerpet underholdskravet i 2025. Kritikken bør være at skiftende flertall har akseptert betydelig innvandring uten å sikre tilstrekkelig integrering.

Arbeidsdeltakelsen viser utfordringer. I 2025 var 64 % av innvandrerne fra Asia og 62 % fra Afrika sysselsatt, mot rundt 80 % i befolkningen ellers, målt blant 20-66-åringer. Forskjeller i botid, utdanning og fluktbakgrunn betyr mye. Men når mange blir stående utenfor, taper samfunnet både skatteinntekter og arbeidskraft.

SSB oppgir at innvandrere mottok 74 % av sosialhjelpsutbetalingene til 18-66-åringer i 2024. Det dokumenterer en stor overrepresentasjon og belastning på kommunene. Det dokumenterer ikke misbruk, og gjelder alle innvandrere, også ukrainere. Sosialhjelp kan heller ikke brukes som mål på samlet trygdeforbruk. Den politiske fallitten er vedvarende hjelpebehov der målet skulle vært selvforsørgelse.

Kriminalitet må også diskuteres uten bortforklaringer. I 2020-2023 registrerte SSB omtrent 550 siktelser per tusen unge mannlige innvandrere, mot 280 i øvrig befolkning, norskfødte med innvandrerforeldre lå rundt 630. Dette gjelder menn mellom 15 og 24 år, og siktelser gjennom fire år, ikke andeler kriminelle. Landforskjellene er imidlertid store.

Når man bryter ned tallene på spesifikke opprinnelsesland, skiller land som Irak, Somalia, Palestina og Afghanistan seg ut med de høyeste siktelsesratene. Her er tallene Irak: 1 196,9 siktelser per 1 000 innbyggere på nasjonalt nivå. For unge menn bosatt i Oslo øker raten til 1 741,1 siktelser per 1 000 innbyggere. Somalia: 1 148,5 siktelser per 1 000 innbyggere på nasjonalt nivå. For unge menn bosatt i Oslo topper denne gruppen statistikken med hele 2 119,8 siktelser per 1 000 innbyggere. For Palestina og Afghanistan er de nasjonale siktelsesratene henholdsvis 1 254,4 siktelser per 1 000 innbyggere og 1012,3 siktelser per 1 000 innbyggere.

For familier som møter vold, rekruttering og utrygghet i nærmiljøet, er konsekvensene likevel konkrete. Arbeiderpartier bør prioritere trygghet og integrering fremfor å behandle ubehagelige statistikker som et kommunikasjonsproblem. Ansvaret ligger hos lovbryterne og hos myndighetene, som skal forebygge og reagere, aldri hos en hel befolkningsgruppe.

Deler av dyrtiden er dessuten en uttrykkelig villet politikk. Landbrukets tollvern begrenser konkurransen og holder prisene oppe. OECD peker på dette som en viktig forklaring på norske matpriser. Budsjettforslaget for 2027 fører opp 33,4 milliarder kroner til jordbruksavtalen. Forbrukerne finansierer dermed systemet både gjennom offentlige budsjetter og gjennom høyere priser.Helt konkret utgjør merkostnaden ved at import/tollvernet holder billigere utenlandske råvarer ute av markedet rundt 25 milliarder kroner årlig.

Legges direkte subsidier (30,8 mrd.) og tollvern sammen, blir den samlede samfunnskostnaden for norsk jordbrukspolitikk rundt 55,8 milliarder kroner i 2027. Dersom man regner med tilstøtende budsjettposter til landbruksforvaltningen, utgjør den samlede landbrukspolitikken for 2027 en gjennomsnittlig merkostnad for en familie på fire personer cirka 44 000 kroner, etter skatt.

Matberedskap og levende bygder har verdi. På den annen side, Norsk sjømatproduksjon (fiskeri og havbruk) leverer nok proteiner og næring til å brødfø rundt 19 millioner mennesker dersom man ser på det totale, rene proteinbehovet, eller opptil 38 millioner mennesker hver eneste dag målt i normale middagsporsjoner. Senterpartiet forsvarer bøndenes inntektsutvikling med stor kraft. Hvem forsvarer like systematisk minstepensjonisten som må prioritere bort varer ved kassen? Matpolitikk er også fordelingspolitikk, selv når regningen gjemmes i butikkprisene.

Strømpolitikken har tilsvarende fordelingsvirkninger. Utenlandsforbindelsene gir forsyningssikkerhet og tilgang til billig import når det blåser på Kontinent, men overfører også høye priser fra nabolandene. Kabelansvaret går på tvers av blokkene, konsesjonene i 2014 kom under Solberg. Norgespris og strømstøtte gir reell avlastning. Likevel består spørsmålet: Hvorfor skulle husholdningene først eksponeres så sterkt at omfattende skjerming ble nødvendig? NVE/RME • Utenlandskabler bidrar til forsyningssikkerhet Regjeringen • Meld. St. 25 (2015–2016) Regjeringen • 2,7 milliarder kroner spart med Norgespris i 2025

På bensin og diesel er CO₂-avgiften ment å påvirke atferd gjennom pris. For skiftarbeideren uten bussforbindelse kan virkningen først og fremst bli dårligere råd. Regjeringen foreslår riktignok redusert veibruksavgift slik at samlede drivstoffavgifter holdes reelt uendret i 2027. Det må anerkjennes. Men et høyt kostnadsnivå blir ikke sosialt rettferdig bare fordi det ikke økes ytterligere.

De siste fem årene har pandemiens ettervirkninger, energisjokk og kronekurs bidratt til prispress. Offentlig pengebruk har samtidig støttet aktivitet og sysselsetting. Norges Bank beskrev i 2025 flere år med høy vekst i offentlig etterspørsel. Når staten øker etterspørselen i en økonomi med begrenset kapasitet, kan den også holde lønnsvekst, prisvekst og renter oppe.

Dette er ingen automatisk sammenheng mellom hver budsjettkrone og boliglånsrenten. Importert forsvarsmateriell og støtte brukt utenlands virker annerledes enn innenlandske kjøp. Finanspolitikken må vurderes etter innhold og konjunkturer. Men politikere kan ikke kreve æren for aktiviteten pengebruken skaper og samtidig avvise ethvert ansvar for presset den kan bidra til.

Etter septembermøtene i 2026 er Norges Banks styringsrente 4,5 %, Sveriges 1,75 og eurosonens innskuddsrente 2,5. Forskjellen beviser ikke at norske statsutgifter alene er årsaken. Sverige har mer ledig kapasitet, og også eurosonen rammes av nye energisjokk. Sammenligningen skjerper likevel spørsmålet om Norge kunne lettet rentebelastningen med andre politiske prioriteringer.

Budsjettspillet har vist mekanismen. I forliket om revidert budsjett for 2026 økte de fem partiene oljepengebruken med 4,8 milliarder kroner. Alle kunne vise til gjennomslag. Problemet er at ingen pressekonferanse samler hele kostnaden for husholdningene: matprisene, avgiftene, skattene og rentene. Den regningen kommer stykkevis, lenge etter at håndtrykkene er fotografert og partiene har kunngjort hvem de angivelig har hjulpet. E24 • Enighet om revidert statsbudsjett

For 2027 foreslås 608,4 milliarder i strukturell oljepengebruk. Beløpets størrelse alene beviser ikke ytterligere stimulans. Min vurdering er likevel at femparti-forhandlingene sannsynligvis ender med ekstra utgifter, Sp får distrikts-gjennomslag, SV og Rødt velferdstiltak, MDG klimatiltak, mens Ap kjøper styringsdyktighet. Strid om drivstoff og olje kan skyves inn i nye kompromisser.

Dersom ekstrakravene finansieres med oljepenger og øker innenlandsk etterspørsel, kan prispresset bli mer seiglivet og rentekutt komme senere. Omprioriteringer og skattefinansiering kan dempe virkningen. Dette er et risikoscenario, ingen sikker renteprognose. For en familie med fire millioner i boliglån betyr 0,25 %poeng høyere lånerente 10 000 kroner årlig før skattefradrag. Små politiske seire kan bli dyre privatøkonomiske nederlag.

Min konklusjon er at den rødgrønne alliansen ofrer arbeiderklassens interesser når maktgrunnlaget og partienes egne hjertesaker gis forrang fremfor husholdningenes samlede regning. Det krever ingen hemmelig plan. Det holder at kjente kostnader aksepteres, igjen og igjen, for å sikre både personlig og partimessig innflytelse. Arbeiderklassen fortjener mer enn å bli nevnt i festtalen og bli belastet i budsjettet.

*) Analysen og vurderingene står for artikkelforfatteren personlig.