Norske skoler er blitt så opptatt av ro, orden og trygghet at barn kan gå glipp av viktige erfaringer de trenger for å utvikle seg. Det mener førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han reagerer særlig på skoler som forbyr lekeslåssing, og mener fysisk lek er viktig for barns utvikling, ikke minst for gutter.

I en podkastsamtale med Helge Lurås i iNyheter stiller Wigestrand spørsmål ved om norsk skole i tilstrekkelig grad tar hensyn til hvordan barn faktisk lærer og utvikler seg.

Han mener det pedagogiske miljøet er for lite opptatt av nevropsykologi og barns hjerneutvikling, og at skolen i for stor grad legger opp undervisningen etter en modell hvor alle elever forventes å fungere på omtrent samme måte.

Et konkret eksempel er hvordan skolene forholder seg til fysisk lek mellom barn.

– Jeg har vært inne på skoler som jeg har jobbet litt med, blant annet med ledelse, hvor jeg får høre at det ikke er lov å slåss. Så spør jeg: Hvorfor ikke det?

Wigestrand presiserer at han snakker om lekeslåssing, ikke vold eller alvorlige konflikter mellom elever.

– Det å lekeslåss, spesielt for gutter, ligger naturlig for de fleste gutter, eller mange gutter i alle fall.

Han mener denne formen for lek kan ha en viktig funksjon i barns utvikling.

– Lekeslåssing er en veldig viktig måte å utvikle seg på, å utvikle hjernen. Men det er forbudt.

Lurer på om kvinnelige lærere forstår gutters lek

Wigestrand stiller også spørsmål ved hvorfor mange voksne reagerer negativt på denne typen fysisk lek.

Han spekulerer i om noe av forklaringen kan være at mange kvinnelige lærere ikke selv har drevet med lekeslåssing i oppveksten, og derfor ikke nødvendigvis forstår hva gutter får ut av det.

– Er det fordi det er så mange kvinnelige lærere som ikke selv slåss da de vokste opp, og ikke forstår hvor morsomt og viktig det er for gutter, for eksempel?

Han presenterer dette som et spørsmål, ikke som en dokumentert forklaring.

Når han tar opp problemstillingen med skolene, får han ifølge ham gjerne høre at lekeslåssing kan skape uro og i verste fall utvikle seg til ordentlige konflikter.

– De forklarer ofte at da blir det så urolig, og det kan eskalere, og det er mye farlig og skummelt.

Men Wigestrand mener voksne også må være opptatt av hva barna mister dersom slik lek forbys.

– Du lærer at dine handlinger får konsekvenser

Et sentralt poeng for Wigestrand er at fysisk lek gir barn erfaringer de vanskelig kan tilegne seg gjennom teori eller samtaler alene.

Når barn bryter, dytter eller forsøker å overmanne hverandre i lek, får de samtidig erfaring med egne og andres fysiske grenser.

De kjenner på hvordan det oppleves når noen tar hardt i dem, og lærer dermed også noe om hvordan deres egne handlinger påvirker andre.

Wigestrand bruker et eksempel hvor et barn kjenner at det gjør vondt når en annen vrir armen bakover. Neste gang barnet gjør noe tilsvarende mot en lekekamerat, har det selv erfart hvor smertegrensen går.

– Da vet jeg at jeg må være litt forsiktig. Da vet jeg hvor vondt det gjør.

Han mener slike erfaringer har betydning både for selvkontroll, sosial utvikling og evnen til å ta hensyn til andre.

– Du lærer at dine handlinger får konsekvenser, sier han.

Dette er også et gjennomgående tema i Wigestrands kritikk av norsk skole. Han mener barn i større grad må få anledning til å erfare sammenhengen mellom egne handlinger og konsekvensene av dem.

Mennesket er ikke skapt for å sitte stille

Diskusjonen om lekeslåssing inngår i en bredere kritikk av hvordan skolen er organisert.

Wigestrand mener norsk skole i for liten grad tar hensyn til barns behov for bevegelse og fysisk aktivitet.

– Menneskets kropp er ikke laget for å sitte på en stol. Kroppen vår er laget for bevegelse.

Han peker på at dette ikke bare handler om fysisk helse, men også om læring og hjernens utvikling.

I samtalen argumenterer Lurås for at undervisningen burde bygge mer på barns naturlige nysgjerrighet og behov for lek. Han viser blant annet til hvordan unge dyr bruker store deler av tiden på å leke, og stiller spørsmål ved hvorfor barn skal tvinges til å sitte stille og lære stoff de opplever som kjedelig.

– Det må ikke være kjedelig for å lære noe, sier Lurås.

Wigestrand sier seg enig i det grunnleggende poenget.

– Jeg tror du er inne på noe veldig viktig.

Han mener skolen i større grad burde utvikle undervisningsformer hvor barn får bruke kroppen, prøve seg frem og oppleve mestring.

Elevene er forskjellige – men behandles likt

Wigestrand mener også at skolen tar for lite hensyn til hvor forskjellige barn faktisk er.

Han peker på at to elever på samme alder kan befinne seg på svært ulike stadier i den kognitive utviklingen. Likevel forventes de å fungere innenfor den samme klasseromsmodellen.

– Du kan ha en niåringshjerne som er som en syvårings, og du kan ha en niåringshjerne som er som en elleveårings. Og de plasserer vi i samme klasse.

Han mener skolen må bli mer interessert i hvordan hjernen utvikler seg, og hvilke forutsetninger den enkelte elev har for å lære.

Samtidig fremhever han at behovet for fysisk aktivitet og lek kan variere. Ikke alle barn liker idrett, og ikke alle har de samme motoriske ferdighetene eller interessene.

Men han mener det er viktig å skape rom for forskjellige aktiviteter og læringsformer, fremfor å forvente at alle barn skal lære på samme måte.

Vil utfordre etablerte forestillinger

Wigestrand understreker at han ikke sitter med alle svarene på hvordan norsk skole bør organiseres. Han mener imidlertid at dagens skoledebatt er for lite utforskende, og at pedagoger og skoleledere må våge å utfordre etablerte oppfatninger.

Han etterlyser særlig større interesse for hvordan barns hjerner fungerer, og hvordan lek, fysisk aktivitet og praktiske erfaringer kan bidra til læring.

Forbud mot lekeslåssing er etter hans mening et eksempel på at skolens ønske om kontroll og orden kan komme i konflikt med barns behov for å utforske egne grenser.

Han mener heller ikke at alle barn nødvendigvis bør behandles likt, men at skolen må bli bedre til å forstå og håndtere forskjellene mellom dem.

– Jeg tror vi i norsk skole kunne gjort mye med å utvikle andre måter å lære på, sier han.

Wigestrand mener dette forutsetter at både pedagoger, skoleledere og politikere er villige til å diskutere spørsmål som i dag kan oppleves som kontroversielle.

– Hvis vi skal kunne løse de store utfordringene i den norske skolen, må vi få mer innsikt. Da må vi stille flere spørsmål enn vi har gjort de siste 20–25 årene.