Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg var lærer i grunnskolen i den perioden da en stor mengde innvandrer kom til Norge, og barna deres skulle få opplæring i norsk skolevesen. Og i det siste tiåret har jeg jobbet innen voksenopplæringen, der flyktninger og asylsøkere får norskopplæring.

Jeg har sett på nært hold hvordan norsk politikk gradvis har endret seg gjennom årene. I Gro Harlem Brundtlands periode gikk politikken ut på at innvandrerne hadde rett til å bevare sin kultur, sitt levesett, sin religion og sitt språk, og storsamfunnet hadde ingen rett til å forsøke å påvirke dem.

I skolen var teorien at et innvandrerbarn ikke ville kunne lære norsk før de kunne sitt eget hjemlands språk godt, og som en følge av det synet, fikk norske skoler ansvar for å gi alle barn med innvandrerbarn opplæring i sitt eget morsmål. Etter hvert har pedagogiske forskere funnet ut at alle er i stand til å lære norsk, samtidig som de beholder sitt eget morsmål. Dermed ble det oppgitt at det var Norges ansvar å drive opplæring i alle verdensdelers språk og man innså at det måtte være foreldrenes eget ansvar.

Jeg husker godt da norske politikere etter langt og lenge bestemte seg for at det måtte være obligatorisk for innvandrere å få opplæring i Norsk, så protesterte SV kraftig og påsto at det var rasisme. Venstresiden har alltid motsatt seg ethvert tiltak som skulle fremme bedre integrering.

Som en bekreftelse på barns evner til å lære flere språk samtidig, kan jeg nevne en familievenn som flyttet til Israel, og hennes barn lærte i ung alder å snakke flytene hebraisk, engelsk og norsk. Og i vår tid gjør vi alt vi kan for at innvandrere hurtigst mulig skal lære seg norsk, og både de voksne og barna skal hurtigst mulig bli integrert i og tilpasse seg det norske samfunnet og norske verdier.

Driver vi egentlig ikke en svært aktiv fornorskningspolitikk?

Og hvorfor tar jeg opp dette nå? Jo, Norge har fått sin «Sannhetskommisjon» og stortinget har bedt samene om unnskyldning for alle de overgrepene samene har blitt utsatt for i Norge gjennom årene. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest «Sannhetskommisjonens» rapport, men jeg har lest det meste av omtalen i mediene.

Jeg må si at jeg er imponert over FrP, som har latt være å tilslutte seg unnskyldningen, og som våger å gå motstrøms i disse svært politisk korrekte tider. For hvor spesielle var egentlig disse «overgrepene» den gangen i forhold til hvordan barn generelt ble behandlet på 18- og 1900-tallet i forhold til norske barn? Og i hvor stor grad skiller storsamfunnets holdning seg til samisk fra vår holdning til alle mulige språk som innvandrerbarn har med seg fra hjemlandet?

Etter hvert ble det slik i grunnskolen at vi på det strengeste fortale både foreldrene og barna om at de ikke måtte snakke morsmålet på skolen, for vi registrerte at de som ikke snakket norsk i fritiden ikke lærte norsk.

Jeg mener dette må være meget sammenlignbart med norsk skole sin behandling av de samiske barna. Målet for norsk skolepolitikk var sannsynligvis at de samiske barna skulle kunne bli integrert i det norske storsamfunnet, slik at de kunne nyte godt av den norske samfunnsutviklingen, få seg arbeid, utdanning og ta del i sivilisasjonsutviklingen. Skyldes dette ond vilje og et ønske fra norske myndigheter om å krenke samisk kultur? Det tror jeg ikke. Og så må vi ikke glemme at Norge var et svært kristent samfunn på1800-tallet, og man hadde en overbevisning om at mennesker som ikke aksepterte Kristi frelsergjerning ville gå evig fortapt. Man forsøkte altså helt ærlig å frelse sjeler. Det samme skjedde i Norsk misjonærvirksomhet. I ettertid vet vi at det egentlig var ganske nytteløst og kanskje skadet samfunnene, men vi bør ikke se bort fra misjonærenes gode hensikt.

Det er en slags romantisk utbredt holdning blant en del nordmenn at primitive samfunn som lever på steinaldernivå bør bevares og ikke ødelegges av «sivilisasjonen». For meg er det litt vanskelig å akseptere dette synspunktet. Bør vi ikke stimulere til at alle menneskesamfunn skal få del i sivilisasjonsutviklingen, lære å lese, og sette seg inn i det moderne samfunnets enorme goder? Bør det være et mål at steinaldersamfunn skal forbli primitive? De som går inn for dette, kunne de selv tenke seg å leve som steinalderfolk?

Men vi må selvsagt gi alle uutviklede kulturer del i det moderne samfunnet svært skånsomt uten tvang, og alle samfunn bør få anledning til å utvikle seg gradvis på sine egne premisser.

Jeg kjenner en god del til hvordan norske barn ble behandlet i fortiden, og for å kunne få erstatning for feilbehandling fra storsamfunnet, må behandlingen skille seg fra hvordan barn vanligvis ble behandlet på den tiden. Når barn på barnehjem ble slått, gir dette f eks ikke grunnlag for erstatning, fordi det var helt vanlig i tidligere tider. Med seksuelle overgrep stiller det seg annerledes.

Men storsamfunnet tok mange barn fra svært ressurssvake hjem der de led under grov omsorgssvikt og plasserte dem på institusjoner. Og enkelte kvinner ble sterilisert og således forhindret fra å få barn. Var dette overgrep? Jeg kan huske jeg leste i en av de norske avisene om et slikt tilfelle, der flere av familiens barn hadde alvorlige skader, og et av barna hadde en del av hjernen blottlagt fordi hodeskallen var skadet. Vi bør være forsiktige med å dømme fortidens myndigheter ut fra vår tids moralske vurderinger. Kanskje var det best at slike foreldre ikke fikk flere barn?

Mange andre barn ble også tatt ut av sine familier og plassert på institusjon og gitt skoleplass. Det gjaldt f eks blinde, døve og psykisk utviklingshemmede. I gamle dager ble disse barna ofte gjemt bort i skam i familien, noen av dem levde i et fjøs sammen med dyra, men på 1800-tallet skjedde det en oppvåkning blant det kristne borgerskapet, som ville gi opplæring og et verdig liv også til handicappede barn. Men det fantes selvsagt ikke slike skoler i alle landsdeler, så barna måtte sendes til de få skolene som ble opprettet og de måtte bo på internat.

Sett med nåtidens øyne, vil dette selvsagt anses som grove overgrep mot disse barna, men sannheten var at for dem var det et enormt fremskritt, og mange av dem fikk opplæring i et yrke, og kunne komme i arbeid resten av livet. Blant døve var det f eks vanlig å få opplæring som skomakere, og mange fikk et verdig liv og tjente sine egne penger.

Jeg vil også nevne hvordan det var for helt vanlige norske barn i tidligere tider. Familier bodde ofte spredt i utkantstrøk der det ikke fantes skoler. Barn av disse familiene måtte sendes til skoler i sentrale strøk, og de måtte bo på internat allerede i ung alder. Min tidligere svoger bodde f eks på en øy nær Steigen og måtte flytte på internat allerede da han skulle begynne i 1. klasse som syv år gammel. Jeg har aldri hørt han omtale dette som et overgrep fra storsamfunnet. Burde han heller leve et liv uten skolegang og utdanning?

Det tror jeg ikke han hadde villet. I dag har han høy akademisk utdanning og en svært god stilling. Men han bodde altså på internat fra han var 7 år gammel.

Jeg må innrømme at jeg savner uttalelser fra samer som lever i storbyene, som har skaffet seg utdanning og arbeid og lever som nordmenn flest. Opplever de også at de er grovt krenket og undertrykt som samer, eller er de fornøyd med det livet de lever i vårt samfunn? Jeg har en viss følelse av at det er de militante og lettkrenkede samene som leder an i det samiske samfunnet.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Hvorfor fører norske politikere en virkelighetsfjern klimapolitikk?