Europa fremstår stadig oftere som et politisk og sikkerhetspolitisk tomrom. Bak høystemt retorikk om «europeiske verdier» og «felles ansvar» skjuler det seg dype nasjonale forskjeller, sprikende interesser og manglende vilje til reell risiko.
I en podkastsamtale hos Ole Asbjørn Ness tegner Helge Lurås og Mahmoud Farahmand et bilde av et Europa der nasjonalstatene igjen er i ferd med å bli den avgjørende politiske enheten – og der Norge må revurdere hvordan landet bør posisjonere seg.
Pax Americana er over
Utgangspunktet for analysen er en verden der USA ikke lenger opptrer som garantist for en stabil vestlig orden. Ifølge Lurås er dette et strukturelt skifte, ikke et midlertidig avvik.
– USA vurderer nå sine interesser sak for sak, ikke gjennom faste allianseforpliktelser slik vi har vært vant til, sier han.
Det betyr at Europa ikke lenger kan basere sin sikkerhet på antakelsen om automatisk amerikansk inngripen. USA vil konkluderer fra sak til sak basert på egne interesset.
– Det tvinger frem en ny realisme, også i Europa.
Myten om Europa som strategisk aktør
Lurås er særlig kritisk til forestillingen om «Europa» som en samlet sikkerhetspolitisk enhet.
– Europa har ingen felles identitet som har operasjonell betydning. Det finnes ingen europeisk demos som er villig til å ofre noe for en abstrakt idé om Europa.
Ifølge ham er det en grunnleggende feilslutning å tro at EU eller Europa kan erstatte USAs rolle for Norge.
– Det er enorme forskjeller mellom landenes interesser. Norge og Portugal, Norge og Hellas, Norge og Italia – vi står overfor helt ulike strategiske realiteter.
Dette gjør, ifølge Lurås, at europeisk enhet i krisetider i stor grad forblir retorisk.
Nasjonale interesser avgjør viljen til å ofre
Et sentralt poeng i samtalen er at befolkningers vilje til å ta risiko og ofre liv alltid er forankret i nasjonale interesser, ikke i overnasjonale konstruksjoner.
– Det er nasjonal identitet og konkrete interesser som avgjør hva folk er villige til å stille opp for, sier Lurås.
Han peker på Ukraina-krigen som eksempel.
– Det er ikke mulig å mobilisere europeiske befolkninger til reelle ofre for Ukraina, fordi de fleste ikke opplever at de har dype, felles interesser med landet.
Dette innebærer ikke nødvendigvis moralsk likegyldighet, men setter klare grenser for politisk handlingsrom.
Norges geografi og særstilling
For Norges del er situasjonen fundamentalt annerledes enn for mange europeiske land. Geografien er avgjørende.
– Vi har Russland som nabo. Det alene gjør at våre sikkerhetspolitiske interesser skiller seg radikalt fra de fleste andre europeiske lands, sier Farahmand.
Han understreker betydningen av nordområdene, atomvåpenkonsentrasjonen på Kolahalvøya og Norges rolle som energileverandør.
– Norges strategiske verdi er reell, både for USA og Storbritannia, uavhengig av NATO.
Dette gir Norge både fortrinn og sårbarhet.
Skepsis til kunstige fellesskap
Lurås advarer mot å knytte norsk sikkerhet for tett til konstruksjoner han mener mangler reell bærekraft.
– Jeg er skeptisk til å snakke om Norden som én strategisk enhet, og enda mer skeptisk til å knytte oss tett til Baltikum.
Han peker på Baltikums militære sårbarhet.
– De baltiske landene er ekstremt utsatt. I en krisesituasjon vil det være svært vanskelig for resten av Europa å komme dem til unnsetning.
Å binde norsk sikkerhet for tett til slike fronter kan, ifølge Lurås, øke risikoen snarere enn å redusere den.
Farahmand er mer positiv til samarbeid i nord, men erkjenner risikoen.
– Geografi betyr alt. Finland, Sverige og Norge har ulike fokusområder, men samlet gir de økt militær tyngde i nord.
Forholdet til Russland: Realisme fremfor ønsketenkning
Begge advarer mot ideologisk drevet politikk overfor Russland.
– Russland forsvinner ikke. De er der geografisk, og det må vi forholde oss til, sier Lurås.
Han avviser forestillingen om regimeskifte som realistisk mål.
– Ambisjonen må være å forhindre krig, ikke å drive moralsk omforming av Russland.
Farahmand deler vurderingen av behovet for realisme, men understreker samtidig avskrekkingens betydning.
– Kollektivt forsvar har gitt oss en sikkerhetsdividende. Den tiden er over, og nå må vi betale for egen sikkerhet.
Et mer selvstendig Norge
Konklusjonen som tegner seg er klar: Norge kan ikke lene seg på illusjoner om europeisk enhet, men må føre en mer selvstendig og interessedrevet politikk.
– Vi må styrke vårt eget forsvar, være realistiske om hvem vi faktisk deler interesser med, og forstå at ingen kommer av idealisme alene, sier Lurås.
Samtidig innebærer ikke dette isolasjon.
– USA vil fortsatt ha interesse av Norge, sier Farahmand. – Men det forholdet vil i økende grad være basert på gjensidig nytte, ikke på automatiske forpliktelser.
I en verden der stormaktene igjen tenker makt, geografi og interesser, peker samtalen mot én konklusjon: Nasjonalstaten er ikke på vei bort. Den er tilbake – og Norge må handle deretter.