Kinas økonomiske problemer fremstilles ofte som midlertidige: En eiendomssektor i krise, svak etterspørsel etter pandemien eller et krevende internasjonalt klima. Ifølge økonom og Kina-ekspert Michael Pettis er dette en misforståelse.

Problemene er ikke konjunkturelle, men strukturelle – og de har bygget seg opp over flere tiår. Kjernen er et system som systematisk produserer mer enn landet selv er i stand til å absorbere.

– Kina har ikke et problem med for lav produksjon. Problemet er at produksjonen langt overstiger det Kina investerer og konsumerer domestisk. Alternativet til handelsoverskudd ville være å produsere mindre, og det betyr arbeidsledighet, sier Pettis på en podkast om temaet.

Interne og eksterne ubalanser

Pettis tar utgangspunkt i en grunnleggende sammenheng i makroøkonomien: et lands interne ubalanser må alltid gjenspeiles i dets eksterne. Når sparingen overstiger investeringene, må overskuddet eksporteres. Når ett land har overskudd, må andre nødvendigvis ha underskudd.

Dette betyr at et lands innenrikspolitikk ikke bare former egen økonomi, men også påvirker handelspartnernes handlingsrom. Når Kina fører en politikk som gir høy sparing og lavt konsum, tvinges andre land til å absorbere overskuddet – enten de vil eller ikke.

– Ingen i USA bestemte for 40–50 år siden at landet skulle gi opp industrien. Det var ikke et amerikansk valg. Det var et resultat av at andre land valgte å øke sin andel av global produksjon og eksportere ubalansene, sier Pettis.

Lavt konsum er et inntektsproblem

Kinas ekstremt lave konsumandel skyldes ifølge Pettis ikke kulturell forsiktighet, men at husholdningene mottar en uvanlig lav andel av verdiskapingen. Når husholdningenes inntekter er lave relativt til BNP, blir også konsumet lavt – uansett preferanser.

– Å si at Kina har verdens høyeste sparerate er akkurat det samme som å si at Kina har verdens laveste konsumrate. Sparing er bare negativt konsum.

Dette mønsteret har historiske paralleller. USA på 1920-tallet, Japan på 1980-tallet og Brasil på 1970-tallet var alle økonomier med lav konsumandel og høy investeringsandel. I alle tilfeller ble modellen til slutt anerkjent som ubalansert – men justeringen viste seg å være både smertefull og langvarig.

Hvorfor økt konsum er så vanskelig

I teorien finnes det en enkel løsning: overfør mer inntekt til husholdningene. Økte lønninger, høyere renter, sterkere valuta eller direkte overføringer ville umiddelbart øke konsumandelen. Problemet er konsekvensene for produksjonssektoren.

Kinas industrielle konkurranseevne er bygget på billig kapital, lave lønninger relativt til produktivitet og omfattende statlige subsidier. Å reversere disse ordningene kan raskt gjøre store deler av industrien ulønnsom.

– Hvis du flytter inntekt fra bedrifter til husholdninger, vil konsumandelen øke med én gang. Men da mister bedriftene konkurranseevnen, og du risikerer et fall i BNP som er større enn økningen i konsum.

Japan økte konsumandelen over tid etter 1990, men prisen var to tiår med stagnasjon. USA økte konsumandelen på 1930-tallet, men gjennom et dramatisk økonomisk sammenbrudd. Ifølge Pettis finnes det få eksempler på en smertefri overgang.

Gjeld som erstatning for etterspørsel

Så lenge konsumet forblir lavt, har Kina brukt investeringer som hovedmotor for vekst. I økonomiens tidlige fase var dette rasjonelt og produktivt. Men rundt 2008–2009 skjedde et tydelig brudd: gjelden begynte å vokse raskere enn BNP.

– Når nesten all gjeld finansierer investeringer, burde det være umulig for gjelden å vokse raskere enn BNP hvis investeringene er produktive. Når det likevel skjer, er det et klart tegn på at noe er galt.

Ifølge Pettis var Kinas respons på finanskrisen ikke drevet av nye reelle investeringsbehov, men av et ønske om å hindre vekstbrems. Infrastrukturinvesteringene skjøt fart, selv om mye allerede var overflødig.

Fra eiendom til industri

Da infrastrukturen etter hvert var overutbygget, ble investeringsimpulsene flyttet videre – først til eiendom, deretter til industrien. Etter eiendomsboblen kollapset rundt 2021–2022, ble investeringene flyttet over i produksjonssektorer som elektriske kjøretøy, batterier og solenergi.

– Ingen i Beijing våknet opp og sa at Kina manglet fabrikker for elbiler. Investeringene ble flyttet dit fordi man ikke kunne tillate at de totale investeringene falt.

Resultatet var massiv overkapasitet. Produksjonen fortsatte selv med fallende og til slutt negative marginer, fordi kredittsystemet tillot det. Bedrifter kunne ikke redusere produksjonen uten å risikere konkurs, og bankene ønsket ikke å finansiere lageroppbygging. Varene måtte selges – uansett pris.

«Involution» og et fastlåst system

Pettis beskriver denne situasjonen som «involution»: stadig høyere innsats, stadig lavere lønnsomhet og ingen klar vei ut. Myndighetene har forsøkt å bremse de mest overfylte sektorene, men da oppstår et nytt problem. Dersom investeringene reduseres uten at konsumet øker, trues veksten igjen.

– Hvis du ikke kan øke konsumet, og du ikke vil redusere BNP-veksten, kan du heller ikke redusere investeringene – selv når du overinvesterer i alt.

Kina befinner seg dermed i et mønster der investeringene kontinuerlig må flyttes fra én sektor til en annen for å holde veksten oppe. Gjeld kan utsette tilpasningen, men ikke forhindre den.

– Gjeld lar deg kjøpe tid, men den løser ikke problemet. På et tidspunkt når du grensen for hvor mye gjeld økonomien kan bære, og da blir tilpasningen langt mer smertefull.

USAs rolle som global støtdemper

Ifølge Pettis er det amerikanske handelsunderskuddet ikke et tilfeldig fenomen, men selve bærebjelken i dagens globale økonomi. USA absorberer mer enn halvparten av verdens samlede handelsunderskudd. Sammen med Storbritannia og Canada står disse landene for nær tre fjerdedeler.

– Så lenge USA fortsetter å importere langt mer enn det eksporterer, vil det i praksis akkommodere voksende handelsoverskudd i resten av verden, særlig i Kina.

Dette skjer ikke nødvendigvis fordi USA handler direkte med overskuddslandene. Når USA importerer uten å eksportere tilsvarende, skapes det inntekt i utlandet. Den inntekten brukes igjen til import – ofte fra Kina. Dermed kanaliseres amerikansk underskudd indirekte inn i kinesisk overskudd.