Tidligere stortingsrepresentant Jan Bøhler retter i en kronikk i Nettavisen kraftig kritikk mot hvordan debatten om innvandring og integrering føres i norske medier. Ifølge Bøhler er stemmene til etnisk norske beboere i utsatte områder i praksis fraværende.
– Vi som bor i utsatte områder er nærmest ikke meningsberettiget eller viktige, fordi vi er «hvite», skriver han.
Han stiller spørsmål ved hvorfor NRK og andre redaksjoner sjelden er interessert i hva etnisk norske innbyggere i disse bydelene faktisk mener og erfarer. I stedet domineres debatten av politikere, eksperter og kommentatorer.
«De fyller opp studioene med alskens syns’ere, politikere og eksperter. Særlig hvis du er innvandrer, er du meningsberettiget.»
Lever med konsekvensene hver dag
Bøhler understreker at mange av dem som omtales i analyser og debatter, lever midt i virkeligheten kommentatorene diskuterer på avstand. Rundt halvparten av befolkningen i Groruddalen er fortsatt etnisk norske.
– Det synserne prater om i mediene opplever vi på nært hold i blokka, på senteret, i idretten, på skolen, i borettslaget, i butikken og på T-banen.
Han beskriver hvordan integrering skjer i praksis, i møtet mellom norske verdier og ulike kulturer. Det handler ikke om hudfarge eller religion, men om deltakelse i fellesarenaene.
«Vi legger merke til hvem som aldri kommer på foreldremøter i skole og barnehage, eller på beboermøter i borettslag og sameier, eller tar på seg å være ledere og trenere i idrettslag og musikkorps. For oss er det å delta i fellesskapet en viktig norsk verdi. Vi vil at alle skal med. Derfor er det synd at innvandrere altfor mye er fraværende i slike sammenhenger. De blir tatt imot med åpne armer hvis de kommer, så ingen bør tro at det er fordi de diskrimineres.»
Fellesskap og språk
For Bøhler er deltakelse i fellesskapet en grunnleggende norsk verdi. Han mener mange innvandrere i for stor grad organiserer seg separat.
– De deltar ofte heller i sine egne foreninger, moskeer, klubber, organisasjoner og feiringer. Attpåtil blir mye av dette støttet økonomisk som integreringstiltak, mens det fungerer som det motsatte.
Språket trekkes frem som helt avgjørende for integrering.
– Språket vårt må forene oss og sveise oss sammen, ikke skille oss.
Ifølge Bøhler skjer språkutvikling først når norsk brukes i hverdagen – i skolegården, på trening, i familien og i nærmiljøet. Han uttrykker bekymring for barn og unge som er født og oppvokst i Norge, men likevel ikke oppfatter seg som norske.
– De vokser opp uten tilhørighet til det som nå er landet deres.
Hetsing og splittelse i skolen
Dette får også konkrete utslag i skolemiljøene, særlig der elever med innvandrerbakgrunn er i stort flertall.
«De sistnevnte omtaler seg selv ofte ikke som norske, men som «pakistanere», «somaliere», «kurdere», «marokkanere,» osv. Vi hører ofte at selv barn og unge som er født og oppvokst her, betegner seg ut ifra foreldrenes opprinnelsesland. De vokser opp uten tilhørighet til det som nå er landet deres,» skriver Bøhler.
Han skriver at de «holder seg gjerne til sine egne på senteret eller i skolegården. Det skjer særlig på skoler der barn av innvandrere er i stort flertall, som det er blitt flere av i Oslo øst.»
– Her blir etnisk norske elever kalt ting som «poteter», og kan bli hetset for hva slags pålegg de har i matpakka. Enten tilpasser de seg med kebabnorsk og klær som Herman Flesvigs Ola fra Haugenstua, eller de kan få en vanskelig skoletid.
Fraværende fedre og utrygghet
Et av kronikkens mest alvorlige poenger gjelder foreldrenes ansvar, særlig fedrenes rolle. Bøhler viser til at mange unge gjengangere i voldssaker mangler tydelige voksne rammer.
– I en stor del av sakene med unge voldskriminelle gjengangere viser det seg at særlig pappaene er totalt fraværende.
«Det kan gjentas til det kjedsommelige at det store flertallet av innvandrerbarn ikke er med på dette. Men de er så overrepresenterte at det nesten ikke er noen etnisk norske å se i disse gjengene, eller i rettssakene mot dem. Alle som bor i de utsatte områdene vet dette, hvis de ikke aktivt lukker øynene.»
Bæhler fortsetter:
«De unge «wanna be»-gangsterne er ofte uniformerte med hetter og delvis tildekkede ansikter. Folk blir utrygge og haster forbi dem til butikken eller T-banen. Det skjer nok av hendelser med vold og trusler til at det ikke er uten grunn. Man kan rope så mye man vil på politi og kommunen. Men det er først og fremst foreldrenes, og særlig fraværende pappaers ansvar, at de får herje fritt.»
Konsekvensene merkes i nærmiljøene.
– Det oppleves ikke lenger som et trygt nabolag og oppvekstmiljø for barna.
Folk stemmer med føttene
Når trygghet, fellesskap og normer svekkes, flytter folk, skriver Bøhler.
– Folk stemmer med føttene når de ser at norske verdier som fellesskap, norsk språk, foreldreansvar, dugnadsånd og trygghet i nærmiljøet svekkes.
Han etterlyser en offentlig samtale der også erfaringene til dem som fortsatt bor midt i utfordringene, tas på alvor.