Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hun er et helt spesielt menneske og det skjønneste vesen. Hun er ikke bare vakker, men først og fremst full av personlig integritet. Hun er hel ved; dyp, samvittighetsfull og empatisk. Hun er fast og solid i å forfølge det som er rett, og hun er sterk. 

Hun er ikke som andre, de som ikke evner å tenke lenger enn nesetippen. Eller de som lar seg oppsluke kun av livets trivialiteter. Hun er ikke som dem. 

Hun bøyer hodet i respekt for det alvor som ligger i den strid hun er satt til å kjempe. 

Hun er en av de hvite krigere. Hun er med og slår ring rundt de sårbare, de svakeste av de svake – barna. De hvite krigere er de som står i barnevernstjenesten.

Som barnevernspedagog representerer hun myndighetene når det gjelder å ivareta barna. Barna er det mest verdifulle av alt. Når barn lider, må noen gå inn i familiene og ta nødvendige avgjørelser. Men makt er ikke det viktigste for henne. Det viktigste er barna hun hjelper.

Ingen kjenner sannheten om en familie. Men noen må ha ansvar for å skape en sannhet. Og hennes kall er å bygge opp et helhetsbilde. Hun spinner et nett der trådene er fagkunnskap og detaljer om familien. Etter hvert trer meningsfulle sammenhenger frem. Dermed kan barna bli sett. Det kan bli så mektig at håret reiser seg på hennes hode. 

Det er så mange triste barneskjebner. De roper etter handlekraftige voksne med kunnskap. 

Og med hennes kompetanse kan hun spinne alle mulige slags nett, alt etter hva slags omsorgssvikt det skal dreie seg om. Det er bare å gi henne råvarene og fortelle hva som ønskes i den andre enden. Feilutvikling? Vold? Manglende struktur? Alkoholproblemer? Incest? You name it. Hun kan levere en virkelighet langt mer interessant enn originalen.

Som da en sliten pappa tok kontakt. Kona var syk, og han ba om avlastning. Han trodde nok han fremsto som omsorgsfull, som en far som liksom viste bekymring for barna. Jaha. Da fikk hun vel sette ham littegranne på plass. Å ha to barn er ikke bare-bare. Barnets beste skal ikke være bare-bare. Den leksen fikk hun da lære ham. 

En undersøkelsessak måtte åpnes.

Og her kom det frem mye. 

Hun slutter aldri å undre seg over hvor eiendommelig det er å se tøffe mannfolk spakne litt etter litt, etter hvert som det går opp for dem at noen som ser barna viser seg å ha autoritet. Mannen måtte ha ant at silkeløkkene var lirket på plass rundt håndleddene, og at det ikke bare var å spasere ut. Så da hun bestemte at det skulle settes inn en familieveileder, samtykket den slitne pappaen. Han takket og bukket for det generøse tilbudet han ikke kunne si nei til. Det elendige kreket. Den ynkelige takknemligheten var like ubetalelig hver gang.

Og pappaen var programmessig både naiv og lettlurt i møte med familieveilederen. Det er ikke så mye som skal til; en mild stemme og myk omtanke. Gjøre ham trygg og tillitsfull. Få ham til å tro at alt går den rette veien. Da raser festningsverkene. Og vips hadde den slitne pappaen liret av seg mange betroelser. Dermed kunne nyttig materiale serveres barnevernet. Og pappaen trodde at nå skulle han få hjelp.

Men det er jo barna som skal hjelpes, en må ikke glemme det.

Og ennå hadde ikke resten av jentelaget kommet på banen. 

For barnevernet opererer ikke i et vakuum. Nei, det er mange profesjoner som spretter opp hvis du trykker på de rette barne-knapper. 

En ansvarsgruppe ble opprettet. 

Her deltok mange entusiastiske damer; lærer, undervisningsinspektør, helsesykepleier, BUP. Og naturligvis familieveilederen som hadde så mye interessant å fortelle. Alle med barnefaglig kompetanse og vakre karriereambisjoner. 

Når barn lider nød må klokkene kime, da samles naturtalentene. 

Og dekorativt ved enden av bordet styrer Barnevernet det hele. Og der borte på midten sitter pappaen og hører på alle de deilige, og krymper seg, og svarer på deres spørsmål. Hyggelig og sivilisert kler de av ham. Det er viktig å kastrere med respekt.

Etter noen måneder er det på tide å skjære igjennom.

Hun måtte le litt da en kollega over en øl på byen spøkte litt ondskapsfullt om at det burde vært installert skjult kamera på møterommet i barnevernet. Det er noe underlig søtt, nesten komisk, over foreldrenes ansiktsuttrykk når tråden strammes og O-ordet kommer. Sjokket får først ansiktene til å stivne. Så går det gradvis opp for dem at det ikke er noe de kan gjøre. De skulle ha forsvart seg, tenker de. Slått tilbake. Gått til motangrep. Men det er nettopp det de ikke kan. For det er heldigvis barnevernet som har makten. Alt foreldrene sier kan bli brukt mot dem. Tendenser til fortvilt og destruktiv atferd bare svekker deres sak. Og det er så altfor tydelig at det dirrer i dem under dette dilemma. – Og så kunne en zoome inn på underleppen og spille av i slowmotion. I løpet av et minutt kunne en få plass til en hel billedserie.

Og Ordet er omsorgsovertakelse. Barneverns- og helsenemda here we come.  

Når muntre toner fra dypet synger i slått og tull, og fyller barnevernet med trollstemt spill, så kom la oss danse, og svinge oss i festen. 

Når nettet strammes går ting alltid etter planen – panikken tar overhånd for foreldrene. Desperat begynner de å sprelle og kave, men vikler seg bare mer inn. Var de ikke kapable til å ta hånd om barna før, er de det i hvert fall ikke nå. 

Og var den slitne pappaen sliten før, må han ha blitt enda mer sliten nå, altfor sliten til å ta hånd om barna. 

Hun vet alltid hva som vil skje videre: I sin fortvilelse begynner foreldrene å si en del mindre sindige ting. Dermed skader de sin sak enda mer. Og i det de til slutt henger og dingler i nettet under hånden hennes, føler hun at hun mediterer. Sånn må det være. For ellers blir barnas svake stemme så altfor lett borte i vinden. Barna trenger et apparat som virker. De er avhengige av at det finnes drivende krefter, faktorer i systemet som forsterker prosessen. Ellers dør det hele bare bort, og barna taper. 

Selvsagt prøver hun å få utført hentingen av barna på en skånsom måte. Opprivende scener med politi, og barn som blir båret vekk mens de gråter og strekker hendene mot foreldrene, er ikke noe mål prinsipielt sett, selv om det nettopp da kan pumpe virvlende sting av livets vesentlighet i et barnevernshjerte.

Da må hun bøye hodet. Det gjelder å ikke la stoltheten komme krypende, tilfreds over sin viktige innsats. Men være ydmyk over å arbeide med livets virkelig store ting, og takknemlig for sitt skjønne vesen og personlige integritet. Og ikke tenke på lederstillingen hun har søkt. 

Det er fullt av saker som venter, og hun må nullstille seg til en ny kamp, ofre seg for en ny god gjerning. 

En ensom skjoldmøy må sale opp den hvite hest på ny. Komme av sted igjen.

Det er så mange barn som lider der ute i solnedgangen.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Psykolog mener «utrygghet» gir innvandrerungdom et «behov for å dominere» (+)