Historikeren og forfatteren Nils Rune Langeland (59) ble i 2017 avskjediget fra stillingen som professor ved Universitetet i Stavanger. Bakgrunnen var angivelige at han skulle ha sendt grove seksuelle meldinger til flere kvinnelige studenter. Det var Khrono som omtalte og navnga Langeland først i disse sakene.
Men Langeland var kontroversiell fra før, blant annet med uttalelser som ble tolket som innvandringskritiske.
I mai 2018 stevnet Langeland Kunnskapsdepartementet for Oslo tingrett, idet han mente oppsigelsen var ulovlig.
Langeland tapte saken i tingretten i januar 2019 og domstolen konkluderte med at «det er avskjedsgrunnlag etter statsansatteloven § 26 c)» og at staten dermed hadde rett til å gi Langeland sparken.
Siden har han vært uten jobb.
Nå er Langeland klar med boka «Frihetens grense» basert på en reise han påbegynte i Kirkenes i april 2023 og som tok ham sørover langs Natos østlige grenser gjennom Finland, Baltikum, Ukraina, Ungarn, og til Georgia og Tyrkia.
Den har fått alt fra strålende til lunkne og surmagede kritikker. I DN er den kalt en «særdeles gretten og tverr reiseskildring» der Langeland angivelig «får en reiseskildring til krigsrammede Ukraina til å handle vel så mye om kvinnelige mellomledere, Pride og ufrie menn i Norge.»
I Aftenposten derimot har Preben Jordal kalt boken «en rik og ansporende bok skrevet med stort språklig overskudd og suveren kontroll på et omfattende historisk og idéhistorisk materiale.»
Jordal mener bokens kvaliteter skyldes Langelands «utenforskap». Og nettopp dette utenforskapet er temaet i et essay Langeland selv har publisert i Klassekampen på lørdag.
Langeland beskriver seg «og mange andre menn» i hans generasjon som «først ironikere.»
Vi bare løp leende fra alt, autoritetene, alvoret, ja, livet selv. Men aller viktigst, og dette visste vi ikke da, og det skulle bli vår skjebne: Vi ble egentlig aldri integrert i staten. Alle andre ble nemlig det: kvinner, innvandrere, samer, homofile, kommunister og transpersoner. Men altså ikke vi, de ironiske krigerne. For vi ville ikke, eller rett og slett maktet ikke, å bli barnet som ikke kan lyve. Som er all oppdragelses mål og mening. Statens egen utopi.
«Men hvorfor kunne vi ikke? I vår ungdommelige lettsindighet ante vi ikke at ironikeren er martyrens første stadium,» fortsetter han.
Han beskriver et møte med to mennesker i byen Lviv vest i Ukraina. «Har jeg ikke, som disse to jeg står sammen med, del i min nasjons liv? Det slår meg at jeg aldri hadde stilt meg spørsmålet før akkurat nå, skriver Langeland og fortsetter:
I senere år har en snikende nummenhet meldt seg. Jeg har sluttet å se på Dagsrevyen, mistet helt interessen for fotballandslaget og klarer ikke å følge politiske debatter på TV lenger. Jeg føler ingenting. Og jeg vet at jeg ikke er alene om dette. Jeg liker å gå på Hardangervidda og kan identifisere meg med noen norske individer i fortid og nåtid. Staten er et annet sted enn der jeg er. Lederne, lobbyistene og moralistene i de norske elitene ser jeg i mediene. Men jeg aner ikke hvem som har valgt dem. Jeg forstår heller ikke hva de sier. Noe om verdier, integrasjon og det grønne skiftet? Det er flyktig som det våte kysset fra en tidlig, trett bergensk regnbyge.
Som mange andre menn er også jeg spyttet ut av samfunnet, enslig, barnløs og uten jobb. Men jeg er mindre alene enn før. Noe har skjedd. Igjen blir menn kastet bort som hunder ved fronten, i hundretusenvis. Det gir underlig nok en slags trøst. Det er dem jeg identifiserer meg med nå. Er jeg en død hund eller en fallen kriger? Dette spørsmålet stilte jeg meg selv da jeg tok ut fra Kirkenes i april for å legge ut på en tre måneder lang reise som skulle bli til boken «Frihetens grense. En reise langs Natos nye frontlinje».
I DNs anmeldelse blir dette altså til selvmedlidenhet. «Langeland sniker selv inn sin egen offerrolle overalt,» skriver anmelder Varg Lukas Folkman.
iNyheter har for øvrig spurt Langeland om han vil stille opp i en podkast. Vi venter fortsatt på svar.