Dette eksterne innlegget er skrevet sammen med Stein Olav Kåsa. Innlegget gir uttrykk for skribentenes meninger.
Det er lett å skjønne at AP velger seg FrP som hovedmotstander ved valget, og ikke den tradisjonelle motpolen Høyre.
Fra et historisk utgangspunkt der Høyre og Arbeiderpartiet representerte høyst ulike samfunnsgrupper, har de de siste årene vokst nærmere og nærmere hverandre, slik at de i dag fremstår som to søsterpartier.
Som gamle søstre flest opprettholder de kunstige skillelinjer med rituell småkrangling og tilgjort uenighet. Det er langt mindre forskjell på disse partiene enn det er mellom fløyene i de fleste andre partier.
Den tradisjonelle høyre-venstre aksen i norsk politikk er heller ikke lengre egnet til å forklare konfliktlinjene i norsk politikk.
En mer egnet forklaring på folks parti-preferanser går mellom det vi og andre beskriver som nærvelgere og globalvelgere.
Bakgrunnen for denne oppdelingen er at ulike grupper i befolkningen reagerer ulikt på endringstakt i samfunnet og konsekvensene av økende overnasjonal styring.
Nærvelgeren henter identitet fra nasjonen og hjemplassen. De jobber i servicebransjen, i tradisjonelle håndverksyrker og har gjerne fagutdanning.
Fjernvelgeren henter identiteten sin fra det «nye vi» og har et globalt perspektiv på felleskap. De er mer urbane, yngre og har både høyere utdanning og inntekt.
Fjernvelgerne kontrollerer politikk, næringsliv, media, skoler og utdanningsinstitusjoner og er helt dominerende i ledelsen i Høyre og i Arbeiderpartiet.
Den tradisjonelle arbeiderklassen kjenner seg ikke hjemme i denne gruppen, og halveringen av arbeiderpartiets oppslutning de siste 30 årene må sees i lys av at de har sviktet store deler av sitt gamle velgergrunnlag.
Høyre har også forandret seg radikalt under Erna Solberg, og har fullstendig mistet sin ideologiske forankring som et konservativt parti.
Nu for tiden kaller de seg liberal-konservative uten at de har klart å fylle det begrepet med særlig innhold. Partiet er i likhet med AP som tydeligst når de kjemper for «det grønne skiftet» og for medlemskap i EU.
Så her har vi altså to partier som har kastet sin ideologiske arv på båten, og funnet hverandre i et nytt ideologisk landskap med det grønne skiftet og EU som viktige kjernesaker.
Hovedargumentet for sammenslåingen er at de nå har blitt så like, at det ikke lengre er formålstjenlig å fortsette som to partier. De kunstige skillelinjene blir simpelthen for vanskelige å opprettholde.
Innvandringspolitikk, energipolitikk, finanspolitikk, utdanningspolitikk, klimapolitikk og en betingelsesløs kjærlighet til EU.
De ideologiene forskjellene er visket ut og de er enige i alle store politiske sakene, og de lange linjene i norsk politikk.
En sammenslåing gjør at heretter kan de bruke all sin energi på begge partienes hovedmål; fullt medlemskap i EU.
En navneforandring med nytt navn og ny grafisk profil er selvsagt svært kostbart. Byråene som AP og Høyre benytter seg av tar glatt noen millioner for den slags.
Ettersom vi i INP er motstandere av offentlig sløsing, kommer vi herved First House i forkjøpet ved å gjøre denne jobben for dem.
Navnet på det nye partiet blir «Det Globale Europaparti» eller DGE.
Vi kommer tilbake med grafisk profil og er glade for å kunne gi fødselshjelp til denne fusjonen. Vi kan allerede røpe at fargene blir som i EU-flagget, og vi har kommet opp med ett slagord; «Alt for EU».
Så nå skulle alt ligge til rette for DGE!