Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Når syv av ti unge kvinner har hatt sex der partner tar grep rundt halsen, lyder det varsku fra offentlige ombud. Men seksualiteten er ingen HMS-risiko. Den er kompleks, dyp, ofte mørk – og fri. Det vi trenger mindre av i Norge anno 2025, er seksualpolitiske direktiver maskert som omsorg.

Første gang jeg så denne artikkelen på NRK.no var 1. april, og jeg håpet i et øyeblikk at det hele var en aprilsnarr. Men nei – NRK og deres «eksperter» hevder tilsynelatende i fullt alvor at dette kvalifiserer som forskning

Når byråkrater uten sexkunnskap forsøker å «redde» unge kvinner fra deres egne seksuelle erfaringer, får vi moralpanikk kledd opp som likestillingspolitikk. I en nylig kronikk hevder representanter fra Likestillings- og diskrimineringsombudet at kvelningssex er et sykdomstegn. Har de lest én eneste bok om sex? Om sexologi? Har de hørt om Marquis de Sade, Venus in Furs, Camille Paglia? Freud? Og selvfølgelig – den store busemannen i fortellingen er nettporno. Huttemegtu. Dette holder ganske enkelt ikke mål. Dere klarer vel bedre enn som så?

Menneskelig seksualitet er ikke ren, pen og institusjonsvennlig. Den er vill, kompleks, psykologisk ladet – og noen ganger voldsom. Å forsøke å presse seksualiteten inn i et skjema for «sunnhet», basert på velferdsetatens risikovurderinger og NRKs spørreundersøkelser, vitner ikke bare om naivitet – det er en trussel mot den seksuelle autonomien både kvinner og menn faktisk har kjempet seg fram til.

De moraliserer med alvorlig mine og snakker om «samfunnssykdom», som om unge kvinners seksuelle erfaringer bare kan forklares gjennom traumer og patriarkalsk påvirkning. Men hva med begjær? Hva med maktlek, tillit, rollespill og samtykke? Når ble det likestillingspolitikk å redusere seksuelt aktive kvinner til passive ofre uten egne impulser, grenser eller fantasier?

Det er historieløst. Seksualitetens mørkere sider har alltid eksistert – i litteratur, psykologi og kunst. Marquis de Sade beskrev seksualitetens sammenfletting med makt og vold allerede på 1700-tallet. Venus in Furs tok for seg underkastelse som frivillig begjær. Camille Paglia ga oss Sexual Personae, et rasende oppgjør med den seksuelle steriliteten i moderne feminisme. Nancy Friday ga oss My Secret Garden – der kvinner selv forteller om sine seksuelle fantasier, ofte sjokkerende, voldelige, og likevel dypt menneskelige. Disse bøkene er ikke avvik. De er klassikere. Hvor har dere studert – og hva lærte dere der?

Dette handler ikke om et nytt fenomen. Det handler om manglende forståelse. Seksualiteten trenger ikke deres standardisering. Den tåler ikke deres inngripen. Når byråkrater, teknokrater og ombud tar på seg rollen som voktere av folks intime liv, er det ikke lenger snakk om vern – men om overtramp.

Det er også dypt uklokt å undervurdere unge menneskers intelligens og evne til å kjenne etter. Ja, de mangler livserfaring – selvfølgelig gjør de det – men det er en catch-22 å bruke dét som argument for å frarøve dem retten til å utforske, erfare, feile og finne ut hva de faktisk liker og ikke liker. Hvordan skal de opparbeide seg seksuell integritet og selvinnsikt, hvis de møtes med moralsk panikk hver gang de trår utenfor de godkjente grensene for «sunn» sex?

Det finnes grenser. Og det finnes overgrep. Men ikke all sex som inneholder maktdynamikk er et overgrep. Ikke all dominans er vold. Ikke all kvelning er et overtramp.

Selvsagt finnes det mennesker – menn og kvinner – som går over streken, som manipulerer og presser. Det skal tas på alvor. Men det er en feilslutning å blande sammen lyst med traume, frivillig rollespill med undertrykkelse. Det gjør ungdommen en bjørnetjeneste.

Frykten for å bli «dårlig i senga», som kronikkforfatterne advarer mot, er kanskje reell. Men da bør vi møte den med trygghet, åpenhet og samtaler om grenser og lyst – ikke med fordømmelse, skam og standardiserte retningslinjer. For paradoksalt nok er det nettopp denne typen top-down-regulering som gjør det vanskeligere for unge å snakke om det de faktisk opplever – både det de liker, og det de angrer på.

Vi må våge å stole på unge mennesker – jenter, gutter og alle i mellom – at de er i stand til å utforske sin seksualitet uten å bli behandlet som småbarn i trafikken. Det er gjennom lek, feiling, kommunikasjon og erfaring at seksuell modenhet oppstår. Ikke gjennom skjemaer. Ikke gjennom fryktbaserte kampanjer.

Ja, vi trenger mer kunnskap. Men ikke en kunnskap som steriliserer seksualiteten og kvester alt som er uforutsigbart, utfordrende og erotisk. Vi trenger ikke flere offentlige instanser som gjør seg til moralpoliti i likestillingens navn.

For kanskje er det nettopp det vi trenger minst: å pakke mennesker inn i vatt og skjerme dem mot alt som stikker og svir. Smerte er livets første læremester. Det visste Nietzsche. Det skrev han mye om. Han lærte det blant annet fra de gamle grekerne. Som tragediedikteren Aiskhylos skrev i Agamemnon:

«Den som lærer, må lide. Og selv i søvnen drypper smerten som vi ikke kan glemme dråpe for dråpe ned i hjertet, til innsikten – mot vår vilje – kommer til oss, gitt ved Guds forferdelige nåde.»

Slik talte antikken: Smerte, ikke som straff, men som lærer. En visdom som drypper – sakte, men uunngåelig – inn i det menneskelige hjertet. Vi burde kanskje lytte mer til dét – og litt mindre til ombud som tror seksualitet kan styres med spørreskjemaer og regneark.

For det er i det uforutsigbare og ekte at seksualitet og selvinnsikt formes. Det er i erfaring – også den som gjør vondt – at modenhet og kraft kan oppstå.

Så la folk få kjenne etter selv. La dem begjære. La dem feile. La dem lære.

Etter mange års erfaring med rådgivning og kapitalforvaltning for toppledere i privat næringsliv og formuende familier, så gjør man seg noen refleksjoner. Det har vært et privilegium å få være samtalepartner for så mange kompetente, smarte og handlekraftige individer og familier. Mennesker med sterke ambisjoner, høye målsetninger og drømmer om høy og varig livskvalitet – men som også rives i forskjellige retninger. Og et slags naturlig instinkt om å optimalisere eller maksimere alt her i livet.

I krevende perioder – både for kundene og meg selv – har jeg funnet stort utbytte i å lese Senecas brev. For de handler ikke bare om filosofi. De handler om livets trykk, presset i maktens rom, og det å stå rakrygget i møte med det ubehagelige. Seneca var som kjent rådgiver for Nero – et sterkt individ med umettelig appetitt; på nytelse, makt og oppmerksomhet. Seneca forsøkte å mane til måtehold, visdom og rasjonalitet. Men det er krevende å gi gode råd. Det er ikke alltid man blir hørt. Eller klarer å følge egne råd.

Et velment tips: Til jenter, kvinner, gutter, menn og de øvrige i grenselandet – alle skjønner vel at NEI BETYR NEI? No. Nein. Niet. Intet kjønn, ingen legning, kultur eller språkbarriere kan misforstå disse ordene når de kombineres med et klart kroppsspråk. Trengs det virkelig egne skjema? Vil egne paragrafer endre noe for de som velger å ikke forstå?

P.S. Hvis du, kjære gutt/mann, fortsatt lurer på hvorfor eller hvordan enkelte kvinner lærer seg å hate menn – les SCUM Manifesto. En kort, rå og kompromissløs tekst som vil få deg til å flire – eller skjelve. Solanas vil fjerne menn. Totalt.

Camille Paglia derimot? Hun sier: Kvinner må være sterke, street-smarte og til og med farlige når det trengs – som moderne amazoner. Ikke ofre. Ikke naive.

Så, kjære vakre quinder: Alt dette får dere jo en liten guide på – og kanskje en hyllest – til alle oss som ikke bare tåler kvinnelig kraft, men dyrker den. Zielofilt, må vite.

Jeg har sikkert mange kognitive blindsoner. Hva er det jeg ikke ser eller forstår her? Eller hvordan tenker jeg feil om dette store og spennende temaet? Sex er jo kanskje den mest sentrale primus motor i alles liv.

P.P.S.: Til de som nå ønsker å misforstå meg med vilje: Nei, jeg støtter ikke overgrep, bagatelliserer ikke vold eller voldtekt, og legitimerer selvsagt ikke grenseoverskridelser. Les teksten én gang til, tenk selv, og prøv igjen.