Helt siden 1870-tallet hadde barnetogene stått sentralt i 17. mai-feiringen. Toget symboliserte frihet, fremtid og fellesskap, og besto av elever fra byens og bygdas skoler, gjerne ledet av skolefaner og korps.

Over hele landet ble det holdt taler, leker og gudstjenester. Det var en dag for både nasjonal stolthet og fellesskap på tvers av klasser og bygd og by.

Før unionsoppløsningen i 1905 kunne markeringene ha en tydelig antiskandinavisk eller nasjonalistisk tone, og i mellomkrigstiden ble det diskutert hvordan arbeiderbevegelsen skulle forholde seg til 17. mai, siden mange foretrakk 1. mai.

Men da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland, ble denne tradisjonen ikke bare forstyrret – den ble forbudt. Og nettopp derfor fikk 17. mai en ny og dypere betydning: som en stille protest, en symbolsk motstand, og et løfte om at Norge ikke hadde gitt opp.

17. mai mai var nordmenns fremste symbol på frihet, fellesskap og demokrati. Men under den tyske okkupasjonen ble nasjonaldagen forbudt og forsøkt erstattet av en totalitær variant.

For den tyske okkupasjonsmakten og Quisling-regimet var disse idealene en trussel. Allerede 17. mai 1940 forbød Administrasjonsrådet all flagging og feiring. Flagget ble raskt et symbol på motstand. Det var forbudt å synge nasjonalsangen og vifte med flagg.

I Sverige ble det også satt grenser for markeringene. Nordmenn i Stockholm ble bedt av svensk politi om å la være å feire offentlig, av frykt for at det skulle utløse tysk fiendtlighet.

I 1941 ble 17. mai i utgangspunktet satt som vanlig virkedag. Likevel ble det, etter samtaler med Reichskommissar Terboven, tillatt å flagge – men kun fra stang. Mange nordmenn valgte da å flagge på halv stang som sorgmarkering, noe tyskerne ikke aksepterte. Det ble snart innført strengere regler: Flagging var bare tillatt på visse måter, og det ble forbudt å bære flagg eller flaggfarger på kroppen.

Sløyfer og kransenedleggelser ble også til en viss grad tillatt, men ellers ble det vist null toleranse for fedrelandskjærlige ytringer som borgertog eller nasjonalsang.

Likevel fant nordmenn måter å markere motstand på. I store byer holdt folk seg demonstrativt innendørs, mens små bygder med svakere tysk kontroll fortsatt kunne gjennomføre tog og markeringer.

En historie fra Nedre Romerike 17. mai 1942 kan illustrere dette. Da organiserte et par hundre ungdommer på Nedre Romerike et treff på Bjønnåsen i Rælingen.

Der ble det både taler, flagg og nasjonalsang. Alt dette var forbudt.

– De skjulte flaggene i sekken til de kom fram og også på veien ned igjen. Å bære flagg var det veldig streng straff for. Ja, hva er det verste? De kunne fått dødsstraff. Det sies at de kunne blitt skutt, sa nestleder Lene Skovholt i Rælingen historielag til Romerikets Blad i en artikkel fra 2020..

Flaggloven var streng under krigen, og den ble også skrudd til underveis.

Historielagsleder Harald S. Haraldstad mener samlingen ble kamuflert som «en tur i skogen». Men han tror at deltakerne ble oppfordret til å ta med flagg.

– Det sies at de spredte seg da de nærmet seg bygda igjen. De ble oppdaget og flere ble avhørt i etterkant. Men de slapp unna med en reprimande. Men det skjedde ingenting med dem, sa Haraldstad lokalavisen.

Gjennom hele krigen forsøkte tyskerne å kontrollere bruken av det norske flagget, som sammen med kongens monogram ble de viktigste symbolene på motstand.

Når offentlige markeringer ble forbudt, fant folk andre måter å uttrykke sin lojalitet på. Mange bar binders i jakkeslaget – et lite, tilsynelatende uskyldig symbol som i realiteten viste samhold og motstand. Andre sydde inn norske flagg i skjortekrager eller knapper, bar nøytrale sløyfer i rødt, hvitt og blått, eller unnlot å snakke tysk offentlig på nasjonaldagen.

Skolebarn skrev dikt om fedrelandet i hemmelighet. Lærere tok sjanser ved å la elevene synge “Ja, vi elsker” bak lukkede dører. I hjemmene ble det dekket til fest — men gardinene var trukket for, og lyset dempet. Man ville feire, men uten å bli oppdaget.

Under okkupasjonen var det forbudt å ha det norske flagget på klærne, eller bruke plagg som minnet om flaggets farger. Røde luer ble også forbudt, da de var blitt et symbol for såkalt «god nasjonal holdning».

Flere steder ble det arrangert spontane barnetog, ofte av barna selv. I Tønsberg i 1943 gikk åtte år gamle Karen-Else Haugland fremst i et slikt tog, som ble foreviget av fotograf Bjarne Sørensen, heter det på det lokalhistoriske nettstedet 871.

Barnetoget var ett av flere eksempler på sivil motstand mot okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling. Flagget og kong Haakon 7.s monogram ble sterke symboler på motstand. Flere steder i Vestfold malte folk kongens merke på bergvegger og veier, ofte sammen med slagordet «Leve kongen», skriver nettstedet.

Nazistene klarte aldri å utslette 17. mai. I stedet ble den forvandlet til et stille opprør – og et løfte om et fritt Norge.