På 1970-tallet var deler av norsk ungdomsmiljø sterkt preget av marxist-leninistisk ideologi. Advokat Per Danielsen opplevde dette på nært hold som elev ved Theisen gymnas i Oslo – og valgte å gå i aktiv motstand.

– Det var et helt spesielt miljø. Du følte nesten at du gikk inn i en marxist-leninistisk institusjon hver dag. Veggene var fulle av plakater, og det var støtte til Mao og revolusjonen overalt.

Danielsen forteller i en podkast hos Ole Asbjørn Ness at han kom inn på skolen kort tid etter at sentrale skikkelser som Tron Øgrim og Pål Steigan hadde gått der. Likevel levde miljøet videre, sterkt preget av deres ideer og tilhengere.

– De satt i alle styrer og organisasjoner. Gymnassambandet, skoleaviser, elevråd – de kontrollerte alt. Det var en total dominans, og det var vanskelig å slippe til med andre synspunkter.

Et ideologisk oppgjør

For Danielsen og flere andre ble situasjonen uholdbar. Det utviklet seg gradvis en organisert motstand mot det de oppfattet som ensretting og fanatisme.

– Vi mente dette var galskap. De trodde på Mao Zedong, som hadde ansvar for enorme lidelser, og likevel ble han nærmest dyrket. Det var helt uforståelig for oss.

Motstanden ble ikke bygget over natten, men vokste frem gjennom målrettet arbeid.

– Vi begynte å samle folk som ikke var enige med dem. Det var mange som egentlig reagerte, men som ikke hadde organisert seg. Etter hvert fikk vi flertall og tok over de viktigste posisjonene.

Han beskriver prosessen som en gradvis maktforskyvning.

– Jeg ble etter hvert leder i flere av disse organene. Det skjedde fordi vi klarte å mobilisere et flertall av elevene. Det var ikke bare noen få, det var mange som ville ha en endring.

Fanatisme og retorikk

Danielsen opplevde ML-miljøet som ideologisk rigid og preget av sterke følelser.

– De gikk på studiesirkler, leste marxistisk litteratur og ble indoktrinert. Det var en veldig lukket tankegang. Mange var helt overbevist om at de satt med sannheten.

Han trekker frem konkrete episoder som illustrerer stemningen.

– Jeg husker en debatt i Studentersamfunnet hvor Trond Øgrim gikk opp og sa: «Nå skal vi ta rotta på deg, Syse!» Og så klappet hele salen, tusen ML-ere, helt fanatisk. Det sier litt om nivået.

Ifølge Danielsen var det ikke bare politisk uenighet, men en kultur som gjorde det vanskelig å føre en normal diskusjon.

– De hadde til og med sin egen måte å snakke på, en slags østkantdialekt de hadde lagt seg til. Det var nesten som en egen subkultur.

Hva drev bevegelsen?

Han mener Vietnamkrigen spilte en viktig rolle i å mobilisere ungdom på venstresiden.

– Kampen mot amerikansk imperialisme var helt sentral. Det var det som drev mye av engasjementet. Men det ble veldig ensidig, og mange så ikke de andre sidene av saken.

Selv sto Danielsen på motsatt side av konflikten.

– Jeg mente Sør-Vietnam burde få være en selvstendig stat og ikke bli overkjørt av Nord-Vietnam. Men det synet var det ikke mange som delte i de miljøene.

Et europeisk fenomen

Han peker også på at dette ikke var et særnorsk fenomen, men del av en bredere europeisk utvikling.

– Det skjedde over hele Europa. I Tyskland fikk du Baader-Meinhof, i Sverige og Danmark hadde de lignende bevegelser. Noen steder gikk det så langt som til terrorisme.

Danielsen mener det er et historisk fenomen som fortsatt er vanskelig å forklare fullt ut.

– Det er oppsiktsvekkende at så mange unge mennesker i demokratiske og velstående land kunne bli så tiltrukket av autoritære ideologier. Det er et spørsmål man fortsatt kan stille seg.

Et nødvendig opprør

Til tross for motstanden og konfliktene ser Danielsen tilbake på perioden som viktig. Han mener det var nødvendig å utfordre det etablerte hegemoniet.

– Vi måtte gjøre opprør. Hvis ingen hadde gjort det, ville det bare fortsatt. Det handlet om å få tilbake balansen og åpne opp for flere synspunkter.

Han mener utfallet til slutt ble positivt.

– Vi klarte å snu det. Det ble mer mangfold i meningene, og den ensidige dominansen forsvant gradvis. Det var et viktig skifte.

Mindre ekstremt – men ikke ufarlig

I dag mener Danielsen at samfunnet er mindre preget av ideologisk ekstremisme enn på 1970-tallet. Samtidig ser han nye utfordringer.

– Den ekstreme venstresiden vi hadde da, er stort sett borte. Det er blitt mer normalisert, og det er jo bra. Samfunnet er mer fornuftig på mange måter.

Men han advarer mot å tro at ideologiske konflikter er en saga blott.

– Det er fortsatt mye som skjer som er skummelt. Det er andre typer strømninger i dag, og de kan være minst like problematiske hvis man ikke er oppmerksom.

For Danielsen står erfaringene fra 1970-tallet igjen som en påminnelse om hvor raskt et miljø kan bli ensrettet – og hvor viktig det er å utfordre det.

– Man må alltid være villig til å ta den kampen. Hvis ikke, så mister man til slutt rommet for å mene noe annet.