Folk er opptatt av offentlig «sløsing». Selv om majoriteten av oss jobber i eller får trygd og på andre måter hovedinntekten omfordelt fra skatt gjennom staten, så tenker vi at det er mye unødvendig som foregår der.
Og det er det selvfølgelig.
Men hvorfor er det slik? Og kan folk som Elon Musk (53) og Vivek Ramaswamy (39) klare å revolusjonere offentlig sektor?
Donald Trump har nå utnevnt de to til å lede et nytt Departement of Government Efficieny (DOGE). Men det skal ikke være et departement i tradisjonell forstand.
For det ville jo være å skape mer byråkrati, og ikke mindre.
Elon Musk har angivelig sagt at målet er å kutte 2 trillioner dollar fra det føderale (statlige) budsjettet (som blir 2 billioner dollar slik vi regner tall på norsk). De årlige føderale utgiftene er på ca. 6,5 trillioner, som er 23 prosent av BNP.
Det vil si at Musk har ambisjoner om å kutte omlag 30 prosent av dagens utgifter.
Men de største postene i USA som i Norge er såkalte «obligatoriske utgifter» i form av «social security» og «medicare», altså trygd og helse som i 2023 utgjorde 2,2 trillioner dollar ifølge Congressional Budget Office (CBO). I tillegg regner de 1,6 trillioner som øvrige «obligatoriske utgifter» som øvrige helseutgifter, arbeidsløshetspenger, støtte til veteraner osv. Det vil si at 3,8 trillioner av 6,5 trillioner ruller og går som obligatoriske utgifter.
Trump har videre sagt at han ikke kommer til å røre Medicare og Social Security.
CBO oppstiller videre 1,7 trillioner i såkalte valgfrie (descretionary) utgifter, hvorav nesten halvparten, 805 billioner dollar, (milliarder i norsk regnemåte) går til forsvaret (Defence Departement).
De øvrige departementene, som utenriks, justis, infrastruktur, romprogram etc. etc deler på resten, som var 917 billioner i 2023.
Den siste store posten er betaling av renter på den statsbærende gjelden. I 2023 betalte den føderale staten ifølge Peter G. Peterson Foundation 658 billioner dollar i renter på en gjeld av 35 trillioner dollar.
Det er omlag 2 millioner føderalt ansatte.
Håpløst?
Så hvordan i alle dager skal Musk kutte 2 trillioner fra dette?
Et enkelt svar er at det ikke går.
I et intervju med Joe Rogan før valget snakket Musk om sine initielle planer. Han pekte da på at det fantes 450 ulike offentlige etater (government agencies) i USA. Han mente ingen i USA kunne navnet på alle sammen, og de færreste kunne nevne 100 av dem heller.
Musk har flere ganger klaget over alle reguleringene næringslivet i USA møter.
Ifølge Wall Street Journal har det siden 1976 har blitt utstedt 217 565 regler (forordninger). Trump har ifølge samme avis lovet at for hver nye regel som heretter innføres, skal det fjernes ti eksisterende.
Det er naturligvis en sammenheng mellom lover og regler som innføres og etater og mennesker som skal påse at reglene etterleves. Så flere regler, innebærer flere etater og ansatte – og motsatt.
I månedene etter at Musk kjøpte Twitter i 2022 ble 80 prosent av staben kuttet. Likevel fungerte tjenesten. I intervjuet med Rogan sier Musk noe interessant om sin kuttfilosofi om etatene. «Hvis det viser seg at de var nødvendige, kan vi gjenopprette dem.» Med andre ord, så kan man kutte før man egentlig vet om funksjonene var nødvendige eller ikke. Hvis noe knirker og går galt, kan man gjenopprette det som viste seg å mangle.
Det er en interessant tilnærming som nok ikke har vært prøvd ut i særlig grad tidligere i offentlig sektor. Hvis man virkelig er modig med en slik tilnærming, kan man potensielt kutte ganske mye.
«Normalt» ville man nok heller skapt nye arbeidsoppgaver, kostnader og ansatte (eller konsulenter og kommisjoner) for å evaluere hva som kunne kuttes. Og muligens ville svaret på evalueringen være at nesten alt uansett var nødvendig. Det vil jo gjerne de som ble spurt, som jobbet med det som ble evaluert, svare.
Det er kanskje noe misvisende å bare se på de store budsjettpostene på helse, trygd og forsvaret og konstatere at store kutt er umulig. For det er et hierarki og en struktur av nivåer med folk som utfører og folk som (angivelig) leder de som utfører. Alle pengene går ikke til utbetalt trygd eller betaling til sykehus. Mye er også administrasjon.
I sin tid hørte jeg en anekdokte om frustrasjonen til den daværende afghanske presidenten Hamid Karzai som ble fortalt om antallet internasjonale soldater som faktisk var stridende i etterkant av invasjonen i 2001 og som skulle holde sikkerheten. Det viste seg at av det totale tallet på omlag 5000 soldater i ISAF-styrker i 2002 var det under 1000 som kunne deployeres utenfor leirene. Resten var støttepersonell.
På militærspråk kalles dette «tooth-to-tail ratio«. Og med 1:5 er ikke det spesielt lavt. Men realiteten er selvfølgelig enda verre hvis man tar med alle som var involvert i støtte og logistikk i Vesten utenfor de som befant seg i Afghanistan.
Den samme logikken kan man anvende på en rekke funksjoner og etater som staten er involvert i. For eksempel og ikke minst helsevesenet eller skole- og utdanningssystemet. Hvor mange sykepleiere og leger er det relativt til administrativt personell, og hvor mye av tiden bruker sykepleierne og legene på å rapportere versus å behandle og interagere med pasienter.
Det er ikke noe nytt fenomen at undervisere og utøvende helsepersonell har bemerket og klaget over de administrative strukturene som eser ut og etter deres oppfatning pålegger dem rapporteringsrutiner som fratar tid fra det være seg reell helsehjelp, undervisning eller forskning.
Hvortfor blir det slik?
En del av svaret ligger i teorien og ideologien omkring New Public Management (NPM). NPM ble solgt inn som en reformstrategi og et styringsparadigme på 1980- og 1990-tallet etter sigende for å effektivisere offentlig sektor.
Inspirert av prinsipper fra privat næringsliv fokuserer NPM på målbarhet, konkurranse, og kostnadskontroll. Målet har vært å gjøre offentlige tjenester mer resultatorienterte og kostnadseffektive, blant annet ved å legge til rette for markedsliknende mekanismer, som konkurranse mellom leverandører og outsourcet tjenesteproduksjon.
Et sentralt trekk ved NPM er innføringen av resultatstyring, hvor offentlige virksomheter måles på spesifikke indikatorer for å vise at de leverer verdi for pengene. Dette har medført økt bruk av kontrakter, insentiver og rapporteringskrav i offentlige tjenester.
Tilhengerne av NPM mener at denne tilnærmingen har ført til bedre ressursbruk og økt effektivitet, mens kritikere hevder at den kan føre til byråkratisering, svekket faglig autonomi og en for stor vektlegging av kortsiktige mål på bekostning av løsning av reelle problemer.
I Norge har NPM hatt betydelig innvirkning på sektorer som helse, utdanning og kommunal forvaltning. Her har reformer som sykehusforetakene og kvalitetssystemer i skolen fått både ros for bedre kontroll og kritikk for økt rapporteringspress og redusert tid til kjerneoppgaver.
Vi har altså ingen enighet om situasjonen ville vært bedre, mer effektiv eller ikke, hvis NPM ikke hadde vært styrende. For slik menneskenaturen er, ville vi sikkert hatt en rekke late unnasluntrere i offentlig sektor om det var mindre administrativt byråkrati.
Men samtidig suger slike administrative rapportertingsrutiner også livskraften ut av de ansatte. En politimann som må skrive rapporter om hver bidige detalj av sitt møte med en borger eller kriminell, kan tenke at det er bedre å bare sitte i patruljebilen uten å gjøre noe.
Det blir sagt som en tommelfingerregel at en gjennomsnittlig person (leder) bare kan forholde seg direkte til omlag ti personer. Så hvis en organisasjon vokser utover det, må det på plass mellomledere. Disse mellomlederne må igjen ha ledere osv. ettersom antall hoder vokser. Folk leder de som leder de som leder osv.
Og for hvert ledd vokser mulighetene for misforståelser og distanse til førstelinjen. Med antall mennesker vokser også antallet forbindelser, og med relasjoner kan det oppstå gnisninger og konflikt simpelthen fordi folk er vanskelige og kommer med alskens personligheter som kolliderer, og problemer som oppstår med sjalusi, seksuelle spenninger etc etc.
Ledere med personellansvar ender opp med å bruke tid på klager, varsler, konflikter – og det må hyres inn psykologer, det ender med sykmeldinger og advokater som må inn.
Jo flere som jobber et sted, desto mer slikt «energitap» blir det i en organisasjon.
Dette er det motsatte av effektivitet.
Man kan aldri vente å få et ærlig svar fra de som jobber i en organisasjon om det de gjør er nødvendig. I frykt for å miste jobben, vil de påstå at det er helt nødvendig. Men i typiske etater kan så mange som 30 prosent være bullshitjobber.
Men det å finne ut i detalj hvem som er de verste trøbbelmakerne, eller hvem som har bullshitjobbene, er ikke lett. For det første vil det i seg selv være en jobb å finne ut av det. Og hva er garantien for at de (konsulentene?) som foretar evalueringen er kompetente? Slike prosesser kan ende med å gjøre vondt verre, eller lytte mest til de som er de mest destruktive kreftene i en organisasjon.
Og så er det selvfølgelig lover og regler som setter begrensinger på hvem som kan gis sparken og hvordan. Fagforeninger kommer inn i bildet osv.
Med et slikt bakteppe, er det ikke så mye nytt Musk og Ramaswamy kan gjøre annet enn å forslå å summarisk fjerne hele etater, eller gi blankobeskjed om å kutte en gitt prosentsats i personellkostnader slik at man tvinges til å sparke si 30-50 prosent og så se hva som skjer.
Det er ikke sikkert resultatet blir så mye dårligere tjenester. I så måte kan Musks erfaring fra X kanskje gi en pekepinn.
For en effekt av blankokutt er at de resterende ansatte rett og slett tvinges til å jobbe hardere og mer effektivt. Og der kan de ha hatt veldig mye å gå på i utgangspunktet. Min erfaring er at noen personer gjør like mye som fem andre tilsammen.
En del av forskjellen skyldes evner, men noe springer også fra innstilling og energinivå. Og det sistnevnte kan man i mange tilfeller forbedre hvis man tar tak i seg selv, spiser sunnere og trener for eksempel. Eller bestemmer seg for å ta seg selv i nakken.
Og hvis man plutselig får et ras av nye oppgaver fordi kollegaen din har fått sparken, kan man simpelthen bli så travel at man ikke har tid til å dyrke sine egne late tendenser.
En etat av travle ansatte vil også oppleve mindre utenomprofesjonelle interne konflikter. Det er færre samtaler over kaffemaskinen som kan skape klikker, forelskelse og gnisninger.
Disse aspektene har selvfølgelig noen vært klar over før jeg knoter setningene ned her. Men likevel har byråkratiene est ut i land etter land. De som har fått oppgaven med å effektivisere og kutte har møtt så mye motbør at de har gitt opp, eller fått sparken.
Nå har altså han som er kjent som verdens smarteste mann, og en som selv har en effektivitet vi andre knapt kan fatte er mulig, fått jobben med å effektivisere et av verdens største arbeidsgivere, det føderale apparatet i USA.
Skal det lykkes, må det trolig kuttes over en lav sko, og med prosentsatser som mål, ikke detaljerte analyser av hva som trengs og ikke.
DOGE kommer ikke til å ha beslutningsmyndighet, så de må gå til Trump, som igjen må gå til de departementene som styrer etatene.
En mulighet, som kanskje er ganske stor, er at dette koker bort i kålen og ender som kutt av noen mindre, men symbolske saker som litt latterlig forskning og noen woke bistands- eller kunstprosjekter. Altså litt à la det Sløseriombudsmannen peker på i Norge.
Slikt er morsomt når det identifiseres, men det utgjør ikke 2 trillioner dollar.
Digitalisering og AI
Når det gjelder effektivisering, har det de siste tiårene ofte blitt pekt på digitalisering. Og det har selvfølgelig gjort mye. Men det er heller ingen automatikk i at det går bra. Vi har snart mistet tellingen på mislykkede og kostbare IT-prosjekter i norsk offentlig virksomhet. I en del tilfeller har de skapt flere jobber og mer trøbbel enn de har besørget av besparelser. Sist ute er den såkalte Helseplattformen som Riksrevisjonen nylig slaktet.
Kunstig intelligens kan potensielt gjøre mye for å bedre effektivisering og kutte jobber i fremtiden. Men det er nok fortsatt bare i startgropa og blir ikke skalerbart innen Musk og Ramaswamy skal avvikle prosjektet DOGE innen 4. juli 2026.
Men vi ønsker dem all mulig lykke og håper de overrasker positivt. At det er uendelig mye ineffektivitet i moderne stater, er det ingen tvil om.
Ikke minst her i Norge.