Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

For mange så er «byråkrati» et ullent begrep. De fleste vet at vi har det. Mange har hørt at i Norge så vokser byråkratiet, og er mye større enn i andre sammenlignbare land. Men hva er egentlig et byråkrati?

Noen har også fått med seg at byråkratiet kamuflerer en skjult arbeidsledighet. Men hva menes med det?

Enkelte politikere har halvhjertet lovet å redusere byråkratiet, men lite skjer. Hvorfor skjer det ingenting?

Landet må administreres som stat. Kommunene må administreres. Institusjonene må administreres og bedriftene må administreres. Til og med en familie må administreres, men der ansetter man sjelden en byråkrat for å gjøre jobben.

Poenget er at den minste enhet må administreres, hele veien opp til statlig nivå. Derfor kan man snakke om mikrobyråkrati og makrobyråkrati.

Byråkrati er ikke bare et offentlig anliggende. Også private organisasjoner har et byråkrati. Forskjellen er at en privat bedrift skal tjene penger, og ansetter bare derfor det maksimum antall byråkrater som er nødvendig og lønnsomt. Effektivitet er essensielt.

Grunnen til at det offentlige ansetter så mange byråkrater og at det offentlige byråkratiet vokser, skal jeg forsøke å forklare her.

La oss ta staten som et eksempel. Den norske stat er søkkrik. Staten har råd til å bygge opp store institusjoner og ansette mange til å administrere institusjonene. Lønnsomhet er ikke et krav, nettopp fordi staten er så rik. Derfor har den norske stat økonomi til å finansiere et mye større byråkrati enn andre sammenlignbare land. Finland trekkes ofte frem som et eksempel, fordi Finland har omtrent like mange innbyggere som Norge, men bare halvparten så stort byråkrati, d.v.s. offentlig ansatte. Likevel kan man anta at Finland fungerer fint og klarer seg med et langt mindre antall offentlig ansatte. Akkurat som Norge, så har de skole, et helsevesen og offentlig forvaltning. Den finske skolen omtales sågar som blant de beste i verden.

Det kan være grunn til å mistenke at Finland sågar fungerer bedre enn Norge, nettopp fordi byråkratiet er mindre.

Min forklaring fortsetter.

En byråkrat er det vi på folkemunne kaller «kontorrotte» og «papirflytter». En byråkrat har med andre ord et litt negativt stempel på seg. Det sies at de ikke utfører noe arbeid av verdi.

Det er riktig at en byråkrat oftest sitter på kontor og arbeider med papirer. Det er også riktig at disse papirene ofte flyttes, mellom saksbehandlere, og fra saksbehandler til arkiv.

Hvem er byråkraten?

Det finnes selvfølgelig fornuftige og arbeidsomme mennesker i byråkratiet.

Men byråkratiske systemer vil typisk tiltrekke seg mennesker med behov for å utøve makt over andre, og som dessuten ønsker å klatre i det hierarkiske systemet som byråkratiet er, og innkassere høye lønninger uten å egentlig gjøre noe. Vi snakker om dysfunksjonelle, uhederlige og manipulerende mennesker, og en viss andel av disse vil være det vi på folkemunne kaller narsissister og psykopater; karismatiske pratmakere som heller tar æren for andres arbeid enn å utrette noe selv, og som er tilbøyelige til korrupsjon og underslag. 

Deretter vil byråkratiet også tiltrekke seg late mennesker, fordi det er forholdsvis enkelt å skjule at man egentlig ikke jobber.

Til sist vil byråkratiet tiltrekke seg mennesker som ikke er ansettelsesbare andre steder. Mennesker med ubrukelige «bullshit» akademiske utdannelser, for eksempel feministiske studier og andre woke-rettede studier. I det offentlige byråkratiet finner woke-erne et fristed, nærmest som i en vernet bedrift.

I byråkratiet får de dessuten mulighet til å presse deres skadelige ideologier over på befolkningen, for eksempel i form av klimareguleringer, stengte veier, piggdekkavgift, sykkelstier ingen bruker, pride-fargede benker og overgangsfelt, særrettigheter for enkelte grupper (på bekostning av andre) og andre terroriserende tiltak, alt klekket ut av byråkrater som kjeder seg fordi de er for mange. Derfor har de god tid til å finne på nye ting som samfunnet egentlig ikke trenger, men som byråkraten klarer å kjøre gjennom for å forsvare sin stilling og bevise at hen er produktiv, og forandre samfunnet i deres ideologiske bilde, ett direktiv om gangen.

Resultatet blir en flom av nye direktiver og reguleringer, som alle ender opp med å plage befolkningen på en eller annen måte.

Norge er med andre ord overadministrert og overregulert. Og når mange nok byråkrater har funnet opp nye (i de fleste tilfeller helt unødvendige) reguleringer, så vet ikke lenger den ene byråkraten hva den andre har gjort. De er ikke oppdatert i flommen av nye direktiver, og det hersker full forvirring. Saksbehandlinger går tregt, saker glemmes, og befolkningen venter i ett år eller mer på tillatelse til å bygge en utedo, bare for å få avslag på grunn av enda et direktiv skapt av en byråkrat som kjedet seg, som sier at en utedo aldri må ligge nærmere enn fem meter fra vannkanten, ti meter fra naboen, tyve meter fra nærmeste maurtue og 1,78 kilometer fra nærmeste motorvei.

Hørt om «hvorfor forandre noe som fungerer»?

Dette er nettopp hva byråkrater gjør, for de er nødt til hele tiden å finne på noe å gjøre. Derfor får vi for eksempel i disse dager innført en svinedyr Helseplattform på sykehusene. En database som er utprøvd i Danmark og Finland og som i begge land er konkludert som en katastrofe for pasientsikkerheten og for effektiviteten. Likevel er den innført i Norge.

En understimulert byråkrat fant i sin tid opp bompengeinnkreving. Dette var i byråkratens hode en god ide, som hen ville høste en klapp på skulderen for. Resultatet er et monster som i seg selv krever en enorm administrasjon (les: flere byråkrater) for å kreve inn en ekstraskatt fra befolkningen.

Slik vokser det norske byråkratiet. Og blir parallelt mindre effektivt. Byråkrater koker i deres kjedsomhet sammen nye løsninger, som krever enda flere byråkrater.

Det er et monster som lever sitt eget liv og som vokser uhemmet. Kaniner som formerer seg fordi de ikke steriliseres, kan brukes som en analogi. Men en mer treffende analogi er antakelig en kreftsvulst. Den vil vokse så lenge den får næring, og gjøre stor skade på verten. Ironisk nok er den avhengig av å holde verten i live for å vokse, samtidig som den langsomt tar livet av verten, slik et overdimensjonert byråkrati til slutt vil ta livet av befolkningen den er satt til å administrere. Folk skattes i hjel, og ingen orker å skape nye bedrifter fordi byråkratiet gjør det for komplisert.

Husk at alle kreftsvulster opprinnelig var sunne og nødvendige celler, innen de muterte og vokste ut av kontroll.