Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

(Artikkelen sto først på trykk i Times of Israel: Oversatt av Johan Løvlie.)

Israelere har vært usatt for palestinsk terror uansett om landet har vært i fredsprosesser eller i perioder der de har satt fredsforhandlinger på hold eller avvist dem.  Etter 7. oktober i år finnes det ikke lenger noen form for toleranse for en gruppe viss eneste strategi er brutalitet og massemord.

I kjølvannet av massakren 7. oktober er det vanskelig for en israeler å tenke rolig gjennom palestinsk strategi og tenkemåte. Det fins ikke en eneste israeler som er upåvirket av massakren, ikke en som ikke har familie eller venner som er i sjokktilstand etter Hamas sin nedslakting av uskyldige, ingen, inkludert denne journalisten som ikke er overveldet av angst for slektninger eller naboer som nå er kalt inn til denne krigen.

Likefult er det nødvendig. Det er absolutt nødvendig å forstå fiendens rasjonalisering og det tankegodts som har skapt Hamas, og formet gruppens brutalitetsstrategi.

Fienden er selvfølgelig ikke det palestinske folket, selv om svært mange støtter Hamas og deres terrorangrep. Fienden er ikke direkte Hamas heller, selv om de er en del av fiendebildet. Den virkelige fienden er det syn palestinerne har på israelere. Et syn som hos svært mange betyr at volden som ble utført den 7. oktober er et naturlig og rasjonelt skritt på veien mot frigjøring, snarere enn, slik israelere vurderer det, enda katastrofe i en lang rekke selvpåførte katastrofer for palestinernes sak.

Massakren den 7. oktober var ikke nok et kapittel i Hamas’ lange historie av vold og brutalitet; det var deres fullbyrdelse. Det var nøyaktig noe slikt Hamas ville gjort hvis de kunne. Den kullsvarte lørdagen i oktober fant de plutselig ut at det var mulig, og de gjorde det.

Den palestinske strategien som går ut på å terrorisere israelske sivile er gammel, til og med eldre enn den israelske erobringen av Vestbredden og Gaza i 1967. Da PLO ble stiftet i 1964 med mål om å drive jødene ut av landet, var Vestbredden fortsatt styrt av Jordan, og Gazastripen av Egypt. PLO vedtok terrorisme som den grunnleggende strategien for palestinsk frigjøring. Ikke i sinne og affekt, men fordi de nettopp hadde vært vitne til den forbløffende suksessen som den algeriske nasjonale frigjøringsfronten (FLN) hadde hatt ved bruk av terror for å drive franskmennene ut av Algerie i 1962.

Men det går enda lenger tilbake. Organisert palestinsk vold mot jødene fant sted i 1920, 1929, og under det såkalte arabiske opprøret mellom 1936-39 – alle hendelsene fulgte den samme grunnleggende ideen om jødene: Jødene er en kunstig, rotløs gruppering som kan fjernes ved kontinuerlig bruk av vold, derfor må vold benyttes kontinuerlig for å fjerne dem.

Denne palestinske visjonen om israelere blir indoktrinert i palestinske barn som den mest grunnleggende sannheten i den palestinske kampen (Denne indoktrineringen skjer med god støtte fra norske skattebetalere. «I palestinske skolebøker forherliges jihad, og staten Israel eksisterer ikke», Aftenposten 12.11.2019. Oversetters anm.)

Kontrasten mellom det «rotfestede» Palestina og det «kunstige» Israel er et hovedelement i palestinsk identitet.

Konsekvensene av denne langvarige visjonen og strategien har vært intet mindre enn knusende for palestinerne.

Hva vil de?

Selv om palestinasympatisører i Vesten i dag føler avsky over bilder av foreldre som ligger myrdet foran barna sine eller av bilder av brente lik av babyer, så tar de Hamas i forsvar ved å stille et enkelt spørsmål: «Hva ville du gjort hvis du ble møtt med årtier med israelsk okkupasjon?». Palestinasympatisørene hevder at det er Israels politikk på Vestbredden og Gaza, og den smerte og urettferdighet som poltikken fører med seg, som er årsaken til det typen hatet som verden fikk demonstrert utløp for den 7. oktober.

Problemet for palestinere – og det er et problem med enorme konsekvenser for dem – er at det store flertallet av israelere er uenige. De tror fullt og fast på at Hamas ville ha handlet på akkurat samme måte selv om okkupasjonen hadde blitt avslutte for to tiår siden. Denne oppfatningen kan virke selvsentrert for utenforstående, men den er forankret i israelernes egne dype og smertefulle erfaringer.

Høsten 2000 startet den andre intifadaen med en bølge av rundt 140 selvmordsaksjoner i israelske byer og tettsteder, selvmordsbombere som drepte bestemødre og spedbarn på busser og i pizzeriaer. Disse aksjonene drev den politiske venstresiden fra makten på en så omfattende måte at den knapt har klart å reise seg en generasjon senere.

Den knusende effekten av disse massemordene var ikke bare forårsaket av sjokket og traumene fra angrepene. Men også av selve timingen.

I 2000 var fredsprosessen relativt fersk og hadde ennå ikke vært gjenstand for to årtier med stagnasjon. Ingen høyreekstreme partier satt i den daværende regjeringskoalisjonen. Det å avslutte okkupasjonen var en idé som vant et valg. Det ble rapportert at forhandlerne ved Camp David diskuterte delt israelsk-palestinsk suverenitet over Tempelhøyden. Det var ingen israelske soldater i noen palestinsk by eller tettsted – de hadde blitt trukket ut i løpet av de siste tre årene – og palestinernes husholdningsinntekter økte og flere unge tok høyere utdanning. Ting så ut til å falle på plass. Mange israelere antok at fred var nært forestående.

Den politiske venstresiden hadde utkjempet det som fremstod som en intern, politisk borgerkrig for å komme til dette punktet. De hadde sett sin leder bli myrdet, og vunnet en hardt tilkjempet valgseier i 1999 slik at de kunne fullføre jobben med å skape fred. Resultatet av den innsatsen var det mest grufulle og vedvarende palestinske angrepet på israelske sivile i landets historie.

Så hva handlet denne massive, vedvarende terrorbølgen, som fikk navnet den andre intifada egentlig om?

Palestinske forklaringer forsterket bare sinnet i den palestinske befolkningen. Deres ledere stod på israelsk TV og fortalte israelere at årsaken til volden var daværende opposisjonsleder Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden kort før voldsutbruddet. For den israelske venstresiden var dette verre enn ingen forklaring i det hele tatt. Det var å fortelle venstreorienterte israelere at alle deres kamper og alle deres ofre for fred var bygge på sandgrunn, og ble lagt i grus av den første høyreorienterte politiske handlingen som palestinerne syntes var ubehagelig. Palestinernes enkle forklaring var at alle drapene utført av selvmordsbombere derfor var uunngåelige.

Palestinske intellektuelle har senere kommet med bedre forklaringer, inkludert det at volden skal ha begynt som et internt palestinsk opprør mot Yasser Arafats stadig mer tyranniske regime i Ramallah, en slags forløper til den arabiske våren 2011. Opprøret ble raskt slått ned på av en skremt Arafat som snudde det til en terrorkampanje rettet mot israelske sivile.

Men midt i terroren fra selvmordsbombere var det få israelere som hadde fantasi nok til å gjennomskue en slik kompleksitet.

For dem føltes det som om alle palestinere hadde samlet seg bak denne morderiske bølgen av selvmordsbombere. For å rekruttere hundrevis av selvmordsbombere (ca 140 klarte å unngå israelske sikkerhetskontroller; et mye større antall prøvde eller la planer om bombeaksjoner), trenger man en infrastruktur for rekruttering, et lederskap som tilbyr selvmordsbomberne religiøs og sosial bekreftelse og godkjenning for angrepene, et forsyningsnettverk, laboratorier og ingeniører for å produsere bombene, et grunnleggende etterretningsapparat for å sikre at selvmordsbomberne unngikk den israelske sikkerhetstjenesten og -systemer,  bankkontoer, safe-houses og lignende.

Og for hva? Spørsmålet har hjemsøkt og undergravd den israelske venstresiden i en generasjon.

Ville en israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden ha forhindret Hamas sitt angrep 7. oktober? Det er det ingen israeler som tror på. To tiår etter den andre intifadaen lever israelerne fortsatt i skyggen av det traumet. De tror, ærlig og oppriktig at en slik tilbaketrekning bare ville ha skapt større terrorgrupperinger som kunne sette i gang langt større voldshandlinger. Denne oppfatningen er også gjeldene blant liberale velgere.

Og denne oppfatningen er palestinernes største strategiske problem, selv om verken deres ledere eller deres utenlandske støttespillere er villige til å erkjenne det.

Denne troen gjør israelere immune mot press utenfra. Hvis palestinernes politiske svar på Oslo-prosessen var massemord på sivile israelere, og palestinernes politiske svar på stagnasjonen i fredsprosessen under Benjamin Netanyahu var ytterligere massemord på israelske sivile, ja, så er det  ikke israelsk politikk som er årsaken til palestinsk massedrap på israelske sivile.

På samme måte, mens utenlandske palestinaaktivister truer israelere med boikott hvis de ikke forlater Vestbredden, truer Hamas israelere med drap for ethvert territorium de forlater. Hamas er langt mer høylytte.

Poenget er ikke at israelernes erfaringer er den objektive, omfattende, historiske sannheten. Poenget er at det store flertallet av Israels «mainstream» jøder tror det, og at denne troen er svært sterk, og forankret i erfaringer gjennomtrukket av blod. Dette gjør at israelere er immune mot palestinsk vold så vel som utenlandsk økonomisk press.

I israelernes hoder virker den palestinske nasjonale bevegelse splitte og som om den kjemper mot seg selv. Det er ingenting den globale kampanjen for palestinernes sak kan gjøre med den israelske psyken som Hamas sin brutalitet ikke kan reversere.

Klarhet

Så kom lørdag den den 7. oktober, og med den forsvant alle israelske spørsmål. Et staket øyeblikk hadde Israel latt guarden falle. Hamas stod klar til å leve ut sin ideologi. De gjorde det med krystallklar hensikt.

Det er innlysende for israelere at Hamas sin brutale strategi ikke vil føre til palestinernes frihet. Derfor kan man heller ikke forklare israelere at volden er et forsøk på frigjøring. Hamas bryr seg heller ikke med å artikulere sin strategiske begrunnelse overfor israelere, slik Algeries FLN en gang gjorde så tydelig overfor franskmennene. Hamas ber israelerne om å flykte eller dø, men klarer ikke å formulere hvor de skal flykte hen.

Israelere er nå overbevist om at massakren den 7. oktober, i sin voldsomhet og ufattelige ondskap, spesielt når det gjelder euforien ugjerningene ble utført med, ikke var en palestinsk feilberegning, fordi palestinsk uavhengighet ikke var målet.

Målet 7. oktober, akkurat som høsten 2000, var ganske enkelt en fullstendig radering av jødene fra Israel.

Med bevissthet kommer man til en avslutning. Israelere er nå forent som aldri før, og det er ikke bare på grunn av Hamas sine grusomme handlinger. Spørsmålet deres er endelig besvart. Brutaliteten som israelere en gang så på som et spørsmål, har vist seg å være svaret, hensikten og enden på mye av palestinernes politikk.

Man kan gjenfinne de ideologiske røttene til Hamas sin brutalitetsstrategi i mange av frigjøringsbevegelsene fra forrige århundre eller den type islam som Det muslimske brorskap står for, et samfunn styrt av sharia og fri for vestlig innflytelse, det det skilles klart mellom dar al-Islam (Islams hus) og dar al-Arb (krigens hus), der der endelige målet er at hele verden underkaster seg islam.

Men den fortellingen er bare er bakgrunns-kulisse for det essensielle – at dette er en brutalitet som eksploderer mot fredsprosesser like mye som mot trusler om annektering. Ingen fred og ingen tilbaketrekning vil noen gang tilfredsstille slike impulser eller gi israelske jøder sikkerhet fra den typen euforisk hat som ble vist 7. oktober.

Og den brutaliteten har nå gjort seg selv for farlig til å tolereres.

Hamas ser ennå ikke ut til å innse hvor dypt den israelske offentlighetens besluttsomhet går. Hamas sin eneste strategi for å overleve ser ut til å være å tvinge de israelske forsvarsstyrkene til å forårsake så høye sivile tap i Gaza at verden krever at den israelske krigsmaskinen topper.

Men israelere vil være dypt rystet over bildene fra 7. oktober i lang tid fremover. De har nå fått sitt svar, og resultatet av det er klarhet i hensikt som israelere har manglet de siste tre tiårene. Den israelske krigsmaskinen vil være uforsonlig. Hamas vil ikke overleve.

En tragedie er nå i ferd med å utspille seg i Gaza. En tragedie som vil bli forverret av den lange tiden det vil ta før Hamas fatter dybden av israelsk besluttsomhet. De har frarøvet Israel enhver annen interesse enn å ødelegge Hamas totalt, en gang for alle. I israelernes sinn vil enhver brutalitet som Hamas kan begå, før eller siden bli begått. Så Hamas kan aldri igjen gis anledning til å utføre noen form for handling igjen.

Og på slutten av denne lange, mørke veien gir kanskje dette grunn til et snev av optimisme.

Den dagen Hamas er ødelagt, vil Israel endelig ha frigjort den palestinske saken fra den bunnløse brutaliteten til sakens ivrigste utøvere, fra den enorme byrden denne voldelige avkoloniseringsbevegelsen som nekter å forstå at fiende ikke har noe kolonialt moderland de kan vende tilbake til og fra en avhengighet til grusomheter uten verken formål eller funksjon.

Vestlige palestinasympatisører vil ikke lenger bli tvunget til å rettferdiggjøre målrettede massakre av babyer i sin iver etter å beskytte den palestinske nasjonale bevegelsen fra seg selv. Og Israelske kritikere av landets egen politikk vil stå fritt til å sette søkelys på Israels egne ugjerninger uten selv å måtte svare for palestinsk ondskap, spesielt i tider når det skal skapes fred.

Et brutalisert, forbitret Israel vil endelig kunne frigjøre palestinerne fra deres egen havarerte visjon om deres sak og deres fiende. Ikke av storsinn, men av israelsk nødvendighet og smerte. Ødeleggelsen av Hamas vil isolert sett, ikke bringe fred, men kanskje er det ikke for optimistisk å håpe på at det kan markere slutten på Palestinas årelange kollaps.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Fantastiske, fantastiske Israel (+)