Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Som en arbeidstaker i et stort oljeserviceselskap som omsetter for flere hundre millioner kroner – et selskap som ikke har hatt et julebord på over 10-15 år på grunn av skatteutfordringene og de stadig mer krevende rammene for å tjene penger i Norge – kjenner jeg på en forferdelig følelse av urettferdighet når jeg leser om pengebruken til Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
Det er så skammelig at det vrenger seg kraftig i magen. Hvordan kan det forsvares at departementet, ledet av Ap-nestleder Tonje Brenna, svir av 270 000 kroner på én kveld for sine 240 ansatte, mens vanlige nordmenn strever med å få endene til å møtes?
Denne ekstravagansen, hvor hver byråkrat nyter en kveld til en pris langt over det staten selv anbefaler, er et direkte slag i ansiktet på folk flest.
Regjeringen, som har motsatt seg å gi et beskjedent julebidrag på ca 1000 kroner til de som går på sosialhjelp, viser her sitt sanne ansikt og fullstendig skakkjørt prioritering.
Hvorfor fortjener byråkrater i toppen av Arbeidsdepartementet et stort julebord, mens folk som står i kø for en matrasjon hos Røde Kors blir sittende igjen uten noen som helst støtte?
Arbeidsminister Brenna og hennes departement har leid det fasjonable utestedet Taket på Steen & Strøm i Oslo. Her skal det flørtes og drikkes så departementets ansatte kommer i julestemning.
I tillegg til den betydelige pengebruken, skal det betales en egenandel på skarve 250 kroner for kvelden. Med en total kostnad på 270 000 kroner kan man spør seg: Hvor faen ligger empatien og forståelsen for de mange som sliter i dagens økonomiske situasjon?
Det er så uvirkelig at det nesten ikke er til å tro. De som representerer oss i regjeringen må virkelig skamme seg over slike prioriteringer. Hvordan kan man forvente at vanlige folk skal godta eller forstå dette, når man selv strammer inn på de mest?
Det er en hån mot de som hver dag står på for å holde hodet over vannet, og det viser en politikerkultur som har mistet kontakten med virkeligheten.
Vi som jobber hardt, vi som har opplevd å gi avkall på tradisjoner som julebord fordi marginene har blitt presset til det ytterste, står igjen og rister på hodet. Dette handler ikke om oss som jobber offshore eller folk som har godt betalte jobber, men om aleneforsørgere, lavtlønte, pensjonister, trygdede og de som er i etableringsfasen.
Hvis noen fortjener en fest, så er det de som står i matkø hos Røde Kors, ikke de som tar beslutninger i de trygge korridorene sine.
Urettferdigheten i dette er til å ta og føle på. Det minner om en følelse av fatalisme – troen på at alt som skjer, er forutbestemt og ikke kan avverges eller endres ved menneskets inngripen. Men vi kan ikke tillate oss å tro at dette er uunngåelig. Vi må kreve ansvarlighet og empati fra de som styrer.
Jeg mener dette er mer enn en symbolsk feil. Det er et svik mot vanlige nordmenn. Det er på tide at noen tar ansvar og viser at de har forstått den virkeligheten folk lever i.