Dette er en kommentar.
Høyre later som om de er et opposisjonsparti. Ikke la deg lure.
Paradokser har en særegen evne til å ødelegge tankens klarhet og forstyrre verden med selvmotsigelser. Tenk på barbererens paradoks; barbereren som barberer alle som ikke barberer seg selv. Hvis ikke denne barbereren barberer seg selv, så må han barbere seg selv… Eller kreteren Kreton som sa at alle fra Kreta lyver hele tiden!
Snakket Kreton sant?
I så fall løy han.
Det moderne paradokset som skaper mest forvirring for meg, er imidlertid det såkalte opposisjonspartiet Høyre.
Et politisk parti som befinner seg i opposisjon burde stå for en annen politikk enn partiet i posisjon. Det ligger i sakens natur. Dermed burde man forvente at opposisjonspartiet Høyre i vesentlige politiske saker stod for en annerledes politikk enn posisjonspartiet Arbeiderpartiet. Det er, som alle vet, ikke tilfellet.
Både Arbeiderpartiet og Høyre er for EU, og inntil det skjer, er begge for at Norge tilpasser seg EU i størst mulig grad – ikke minst gjennom å implementere EU-direktiver og forordninger. Begge mener at å utfordre EØS-avtalen vil være hasardiøst. Begge er forelsket i EUs klimapolitikk og ønsker å videreføre norsk klimapolitikk som et underbruk av denne.
Det samme gjelder norsk energipolitikk. I praktisk politikk innebærer dette for eksempel at begge partiene ivrer for elektrifisering av LNG-anlegget på Melkøya. Begge vil satse på forsvar innenfor NATO, ha en streng, men rettferdig innvandringspolitikk – hva nå det betyr – samtidig som begge definerer ansvarlig oljefondspengebruk som at man holder seg til handlingsregelen.
Og sant nok er nordmenn verdens sykeste folk, hvis vi ser på sykemeldingstallene, men både Høyre og Arbeiderpartiet vil bevare den selvsamme sykelønnsordningen.
I skrivende stund koker den største uenigheten ned til dette: Høyre vil fjerne formuesskatten på såkalt arbeidende kapital; Arbeiderpartiet vil beholde denne.
På et statsbudsjett med en inntektsside på 2250 milliarder kroner, kives Arbeiderpartiet og Høyre altså om 30 milliarder kroner.
Det vil si at de er uenige om en drøy prosent av statsbudsjettets inntektsside, og enige om de resterende snaue 99 prosentene.
For alle praktiske formål er Høyre og Arbeiderpartiet samme parti.
Det forklarer hvorfor Høyre ikke har forsøkt å selge politikk – de har jo samme politikk som Arbeiderpartiet – men heller har forsøkt å selge personer, eller rettere sagt personen Erna Solberg.
Erna var stjerna.
Kanskje politikken er veldig lik, men Erna Solberg er en annen person og statsminister enn Jonas Gahr Støre, var budskapet.
Det var et budskap som traff så lenge Jonas var tåkefyrsten under kontinuerlig angrep fra sin egne nestledere, nå står imidlertid valget mellom Erna Solberg og Tine Bru, eller Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg.
For mange blir det som å velge mellom Real Madrid og AL Ahed (Libanons beste lag).
Nå som Høyre taper personvalget, vil de igjen snakke om politikk, og de vil nå påstå at det snarlige landsmøtet som begynner torsdag 20. mars er et politisk verksted.
Problemet er bare at Høyre vanskelig kan bli forstått som et politisk prosjekt. Høyre og Arbeiderpartiet er først og fremst iskremkiosker Det som gjerne kalles iskiosk-paradokset kan forklare hva jeg mener.
Forestill deg at A og B begge vil åpne hver sin iskremkiosk på en 1000 meter lang strand. Det ideelle for gjestene ville ha vært at A plasserte sin kiosk 250 meter fra starten på stranden og B 250 meter fra slutten på stranden. Da ville ingen badegjester ha mer enn 250 eter til nærmeste iskremkiosk. I virkeligheten, siden A og B vil forsøke å «stjele» hverandres kunder, ender man opp med at iskremkiosk A og B ligger side om side midt på stranden.
Da deler de stranden mellom seg; ulempen er at flere badegjester får langt å gå.
Stranden er høyre-venstre aksen, og på denne plasser Høyre og Arbeiderpartiet seg side ved side.
I morgen åpner altså Høyre sitt landsmøte. Erna Solberg vil forsøke å lansere seg som et politisk alternativ til Jonas Gahr Støre.
Det er hun ikke.
Hun vil dessuten forsøke å selge inn tanken om at Jens Stoltenberg ikke er en innenrikspolitisk frelser. Det vil hun ha rett i. Som suksessforfatteren Martin Bech Holte trakk frem i en podkast nettopp her på iNyheter nylig, så var det med Jens Stoltenbergs andre regjering Norge begynte å stryke på marshmallow-testen: Som nasjon klarer vi ikke kortsiktig ubehag, for langsiktig nytelse.
Vi velgere godtar det ikke.
Verken Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg har noensinne sett en politisk marshmallow som de ikke har puttet i kjeften så fort de har kunnet.
Den eneste som er verre til å bruke oljefondspenger enn Jonas Gahr Støre, er Erna Solberg – og omvendt.
Hva skal da en stakkar som vil ha et politisk alternativ gjøre?
En idé er trolig å se på hvem Erna og Jonas vil samarbeide med. Ønsker du et samarbeid med Rødt og MDG, gå for Jonas. Ønsker du et samarbeid med Frp, gå for Erna.
Det er i de nye iskremkioskene, langt fra sentrum, og gjerne hinsides høyre-venstre-aksen, at man finner det som minner om opposisjonspolitikk.