Dette er en kommentar

Det fortelles at keiser Caligula utnevnte en hest til konsul. Historien er ikke sann. Men i Norge har vi utnevnt et esel til energiminister. Det er sant.

Eselet i denne fortellingen heter Terje Aasland (Ap).

Hvorfor bruker jeg så sterke ord? Fordi å forklare energipolitikkens utfordringer, særlig flytende havvind, til Terje Aasland er like fåfengt som å forklare det til et esel. Aasland viser en stahet i møte med nye argumenter som kun esler kan utvise.

Mange har forsøkt å forklare Aasland hvordan virkeligheten ser ut for flytende havvind.
Lederen for Aaslands egen energikommisjon, Lars Søgaard, stilte spørsmål ved om det ikke finnes en pris som er for høy for havvind og ville utsette satsingen allerede for to år siden .

Regjeringens eget rådgivende utvalg for finanspolitikk sa det samme i februar i år. Sist ute var Aaslands kollega, finansminister Jens Stoltenberg, som uttrykte det åpenbare: Kanskje flytende havvind aldri vil bli lønnsomt, og staten er elendig til å plukke vinnere.

Jens Stoltenberg uttrykte det enhver alminnelige allmennkunnskaper vet: Å la det offentlige velge vinnere, er idioti.

Men Aasland lukker ørene og står bom stille.

Aasland er ikke kjøpt og betalt av havvindbransjen. Da gjenstår kun et alternativ: Han er et menneskelig esel.

Det han bestemte seg for å gjøre, det gjør han, og la derfor idag frem en pakke som i praksis vil føre til at 35 milliarder kroner i subsidier vil kunne gå med til ufattelig lite kraft.

Vi andre legger merke til hvordan den såkalte energitransformasjonen står overfor betydelige problemer.

For det første er stabilitetsutfordringene fornybar energi skaper i strømnettet betydelig underkommunisert. Det nylige strømbruddet i Spania og Portugal som krevde ihvertfall 5 dødsfall, er bare et eksempel. Fornybar Norge har selv lansert ideen om at flere strømbrudd er en kostnad vi må ta.

For det andre blir verdien av fornybar, ustabil kraft lavere jo mer av den som bygges. Flere og flere dager opplever kontinentet negative priser. Det betyr akkurat hva det høres ut som: Samfunnsnytten av strømmen er negativ.

For det tredje hersker det betydelig tvil om de reelle klimagevinstene ved vindkraft. Ifølge NTNU-professor Jan Emblemsvågs forskning er det meget mulig at vindkraft ikke er mer klimavennlig enn f.eks. gassprosjekt.

For det fjerde kollapser havvindprosjekter i mange land, noe som utsetter de såkalte læringseffektene som skulle gjøre havvind lønnsomt. Dette ser investorer som Kjell Inge Røkke. Selv om Aasland lokker med 23 milliarder kroner i subsidier til bunnfast havvind, og 35 milliarder til flytende havvind, kaster Røkke kortene.

For det femte er de store læringseffektene Aasland tror på, trolig overdrevet. Flytende stål og vindturbiner er ikke nytt.

For det sjette viser det seg at havvind krever langt mer areal enn tidligere anslått.

I møte med virkeligheten gjør Aasland det esler gjerne gjør: Han står bom stille og stritter imot. Verken pisk eller gulrot virker.

Aasland er eksempelet på en B-lagspolitiker – en som ikke har ambisjoner om å lede eller peke ut retninger, men som følger store organisasjoners ordre. Han har klatret nesten til topps, ved å følge bjellesauene.

Aasland har lært at hvis han tenker selv, går det galt. Ekstra pikant blir det når Høyres energipolitiske tvillingpar, «Dumb and Dumber» – også kjent som Nikolai Astrup og Mathilde Tybring-Gjedde – kritiserer Aasland for ikke å følge høyrepolitikk. I et logisk krumspring som bare de kan følge, hevder de at Jens Stoltenberg fører høyre-politikk.

Snarere gir de et godt eksempel på hvor dumb og dumber mange fremstår i møte med en overlegen intelligens, i dette tilfellet Astrup pluss Aasland pluss Tybring-Gjedde i møte med Stolterberg.

Arbeiderpartiet og Høyres politikk for rask kraftutbygging i Norge har nemlig spilt fallitt. Selv med titalls milliarder i subsidier monner det lite i det lange løp.

Ingen av partiene griper tak i den enorme selvmotsigelsen som undergraver all norsk energi- og klimapolitikk.

Partiene vil både at norsk konkurranseutsatt kraftkrevende industri skal ha billig kraft, og samtidig ønsker de at vårt kraftmarked skal være tett integrert med det europeiske.
Kun esler kan ignorere en slik gapende selvmotsigelse.

Solkraft er en vits så langt nord som Norge, vindkraft er forhatt på land med god grunn, bunnfast havvind har bedre forhold i andre land, og flytende havvind er dyrt, og vil trolig forbli dyrt. Aasland stritter fortsatt imot kjernekraft, mens «Dumb and Dumber» har et landsmøtevedtak for kjernekraft, men snakker som om de ikke har fått det med seg.

«Mer av alt, raskere,» het Energikommisjonens rapport.

«Europeiske priser – til tross for milliarder i subsidier» er den presise beskrivelsen av Aasland og Dumb and Dumbers energipolitikk.

La oss håpe at Caligula kommer tilbake og utnevner sin hest til norsk energiminister. Da vil vi spare titalls milliarder, tror jeg.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Erna Solberg taper dette valget