Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi er vitne til det flere og flere mener er den mest imponerende og mesterlige militær- og etterretningskampanjen i historien.
For å sitere fra en artikkel i Jerusalem Post her forleden; «Operasjon Rising Lion» er stoffet som legender blir til av. Det er kidnappingen av Adolf Eichmann, seksdagerskrigen og Operasjon Entebbe, alt samlet i ett.
Og selv om de fleste sikkert innser at Israels suksess er imponerende, er jeg ikke sikker på at øyeblikket blir riktig forstått eller verdsatt. Så la meg prøve å sette ting i perspektiv.
Israel, et land på omtrent 22 000 kvadratkilometer i størrelse (litt mindre enn gamle Oppland fylke) med en befolkning på omtrent 10 millioner. Dette lille landet har fullstendig demontert Iran – et land som er 1,6 millioner kvadratkilometer stort (over 4 ganger så stort som Norge) og som har en befolkning på 90 millioner. Hvis vi snakker om land – Iran er 72 ganger så stort som Israel – og nesten 10 ganger befolkningen. Dette er forbløffende.
La meg sette det litt i perspektiv.
Hvis vi ser på landareal, ville det være som Norge hadde tatt ut et land som er større enn Russland og USA til sammen.
Hvis vi fokuserer på befolkning, forestill deg at Norge med våre ca 5,5 millioner knuser Italia med sine 59 millioner.
Ta deretter i betraktning at det er omtrent 1752 kilometer i luftlinje mellom Nordkapp og Lindesnes, sammenlikn dette med Israel utfører angrep minst 2300 kilometer unna, avhengig av hvor langt inn i Iran de går. Igjen – utrolig.
Men dette handler ikke bare om Israels suksess. Det vi ser er også resultatet av den største politiske og strategiske feilberegningen i historien, Hamas bestialske terrorangrep 7. oktober 2023. Terrorgruppen kalkulerte trolig med en av to hoved scenarier:
- At Iran med sine proxier samt palestinere på Vestbredden og i Israel, ville gripe muligheten til å knuse Israel i fellesskap, eller
- At Israel sannsynligvis ville svare med en begrenset aksjon, slik som i tidligere konflikter.
I stedet iverksatte Israel en av de mest intense militæroperasjonene siden opprettelsen av staten, med målet å fullstendig knuse Hamas. Og det kulminerer i det vi ser nå.
På 600 dager har Hamas blitt desimert, Hizbollah er i filler, Assad-regimet har falt, og IDF kontrollerer himmelen over Iran – regimets tjenestemenn og topp militære løper for livet. Yahya Sinwar, Hassan Nasrallah, Ismail Haniyeh, Ibrahim Aqil, Fuad Shukr, Mohammad Deif, Marwan Issa, Hossein Salami og utallige andre har blitt eliminert. På grunn av uhemmet overmot, vedvarende og ekstremistisk fanatisme, dype vrangforestillinger og en fullstendig avvisning av israelsk og jødisk handlekraft, har Israels motstandere lidd et knusende nederlag.
Det som skjer nå er ikke bare en militær seier for Israel – det er et strategisk jordskjelv som vil forme regionen for generasjoner. Hamas’ angrep 7. oktober var en fatal feilvurdering, en tro på at Israel var svekket og splittet. I stedet viste det seg å være gnisten som utløste en av de mest overveldende militære og etterretningsmessige operasjonene i moderne tid.
Israel, et land på størrelse med et norsk fylke, har ikke bare slått tilbake en terrorgruppe – det har eksponert hele det iranske maktprosjektets sårbarhet. Fra Gaza til Beirut, fra Damaskus til Teheran, har Israels fiender måttet innse en hard sannhet: Overmot og ideologisk fanatisme er ingen erstatning for realpolitikk og militær disiplin.
Men denne seieren kommer med en pris. Den humanitære katastrofen i Gaza er uutholdelig, og den politiske fremtiden for palestinerne er mer usikker enn noen gang. Likevel står ett faktum klart: Midtøsten etter 7. oktober er en annen verden. En verden hvor Israels styrke er ubestridelig, hvor Irans innflytelse er svekket, og hvor terror som verktøy for politisk endring har lidd et knusende nederlag.
Historien vil huske dette som øyeblikket da en liten nasjon, truet på livet av ekstremisme, svarte med en kraft som forandret alt. Verden vil ikke glemme det – og den bør heller ikke gjøre det.