Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det nylige presidentvalget i Iran har avdekket en dyp politisk splittelse og mistillit i landet.
Valget ble markert av en omfattende boikott fra majoriteten av befolkningen. Mens offisielle tall fra iranske myndigheter påstår en oppslutning på 50 %, viser uoffisielle estimater at kun rundt 10 % av de stemmeberettigede faktisk deltok. Vinneren av valget, Masoud Pezeshkian, har vist en ubetinget lojalitet til den øverste leder Khamenei og hans direktiver, både innenriks og utenriks. Valget ser ut til å ha handlet mer om å styrke regimets legitimitet enn om å velge en representant med bred folkelig støtte.
Kontroll og makt
Irans politiske og økonomiske retning styres effektivt av den islamske revolusjonsgarden (IRGC). Seks ministre utnevnes direkte eller indirekte av Khamenei, og presidenten har ikke kontroll over sentralbanken. Dette setter en betydelig demper på presidentens makt og autonomi. Det er også bemerkelsesverdig at ingen ledere fra den frie verden har sendt gratulasjoner til Pezeshkian så langt. EUs utenriksminister har derimot sendt varme hilsener, noe som kan tolkes som et forsøk på å sikre kortsiktige politiske gevinster. En slik handling risikerer å legitimere et regime som har blitt sterkt kritisert av sitt eget folk.
En reformistisk fasade?
Til tross for at valget av Pezeshkian gir et tilsynelatende reformistisk inntrykk, signaliserer det lite reell endring i Irans politikk. Innenrikspolitikken er fortsatt sterkt påvirket av ultrakonservative krefter, representert ved Pezeshkians valgkampmotstander Jalili, som har dype røtter i landets institusjoner. Pezeshkian er bundet av dikterte politiske retningslinjer og fungerer i praksis som en marionettfigur for Khamenei. Dette gjør det vanskelig å se noen reell politisk utvikling som gagner den iranske befolkningen.
Retrett fra løfter
Bare en dag etter sin valgseier trakk Pezeshkian tilbake valgkampens løfter om å redusere sensur og restriksjoner på internett. Kort tid før valget ble en fagforeningsleder og menneskerettighetsaktivist dømt til døden, og en sentral person i Pezeshkians team, en advokat, ble arrestert. Hans første utenrikspolitiske handling var å uttrykke ubetinget støtte til Hizbollah, Hamas og andre islamistiske grupper i Midtøsten, i tråd med Khameneis politikk. Dette viser en tydelig retning mot fortsatt undertrykkelse og manglende frihet for det iranske folket.
Konsekvenser for Iran og Vesten
Med Pezeshkian som president er det lite sannsynlig at vi vil se en endring i Irans politikk. Regimet ser ut til å intensivere sin undertrykkelse av befolkningen som har avvist dem i to påfølgende valg. Dette kan føre til en ytterligere polarisering og ustabilitet i landet. Vestlige statsledere står overfor et etisk dilemma: å sende gratulasjoner vil legitimere et valg som mangler bred oppslutning og undergraver folkelig vilje, mens å avstå vil signalisere støtte til demokratiske rettigheter og folkelig opprør. Dette dilemmaet er ikke bare moralsk, men har også betydelige politiske konsekvenser.
Norges rolle
Norges tilnærming til det iranske regimet har vært fragmentert og til dels inkonsekvent. På den ene siden har Norge markert seg som en fremmer av menneskerettigheter, mens på den andre siden har de gjennomført diplomatiske møter med det iranske regimet og deltatt i deres revolusjonsmarkeringer. Denne dualiteten skaper et paradoks i norsk utenrikspolitikk, der prinsipper om menneskerettigheter tilsynelatende ofres for politisk realisme.
I nesten to år har det iranske folket kjempet en kontinuerlig kamp gjennom Kvinne Liv Frihet-bevegelsen. Støre-regjeringen har imidlertid ikke gitt den nødvendige støtten til denne bevegelsen. Tvert imot har Norge gjennomført flere diplomatiske møter med det islamske regimet. Anniken Huitfeldt forsvarte til og med disse møtene og beskrev dem som «min fordømte plikt». Norge har også deltatt i Irans revolusjonsmarkering, noe som skiller seg markant fra andre vestlige land. I tillegg har Norge forsøkt å inngå skatteavtaler med mullahregimet, og ikke minst uttrykt kondolanser etter dødsfallet til Raisi – en person med en mørk fortid og tusenvis av liv på samvittigheten.
Vestlige ledere og deres etiske dilemma
Vestlige ledere har allerede vist en inkonsekvent holdning ved å sende kondolanser etter dødsfallet til Raisi, en handling som mange i Iran oppfatter som en hån mot deres lidelser under det nåværende regimet. Denne gangen har de en mulighet til å vise solidaritet med det iranske folket og anerkjenne deres valg om å boikotte et valg som mer ligner på et sirkus enn en demokratisk prosess. Dette er en mulighet til å stå opp for demokratiske verdier og menneskerettigheter, og å tydeliggjøre at legitimitet kommer fra folket, ikke fra autoritære strukturer.
Pezeshkian forbereder seg nå til å innta presidentpalasset om noen få uker. Den iranske diasporaen i Norge ber statsminister Støre om å avstå fra å sende gratulasjoner til en nyinnsatt president som er blitt avvist av en betydelig majoritet av det iranske folket. Dette representerer et viktig øyeblikk der det internasjonale samfunnet står overfor et moralsk valg: Å anerkjenne en leder som mangler bred støtte fra sitt eget folk, kan oppfattes som å legitimere et valg som ikke reflekterer demokratiske prinsipper og folkets vilje. Statsminister Støre og andre vestlige ledere har en mulighet til å sende en tydelig beskjed om støtte til demokratiske verdier og menneskerettigheter ved å avstå fra å gi sin anerkjennelse til en president valgt under tvilsomme omstendigheter.
Konklusjon
Valget av Pezeshkian som president i Iran representerer en videreføring av et autoritært regime, heller enn en reformistisk endring. Vestlige ledere, inkludert Norges statsminister, står overfor et moralsk valg: Enten å legitimere et regime som har blitt massivt boikottet av sitt eget folk, eller å støtte det iranske folket i deres kamp for demokrati og rettferdighet. Dette valget vil ha dype implikasjoner for hvordan verden ser på demokratiske prosesser og menneskerettigheter i autoritære stater.