Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

VGs journalist, Kari Aarstad Aase, har (skum)lest årets livslykkerapport og påstår at Norge «stuper» på rangeringen over verdens land med størst livslykke.

Hun har funnet ut at Norge i år ligger på 6. plass, mens i 2017 lå vi på 1. plass. Men hadde hun brukt litt lengre tid på å lese statistikken for de ulike årene, ville hun funnet ut at vi i 2020 lå på 8. plass. Vi er altså på veg oppover på rangeringen!

Og når utgangspunktet er som galest, blir også alle konklusjonene like gale. Nordmenns opplevelse av egen livslykke er altså bedre i 2023 enn den var i 2020 sammenlignet med andre land. Og når man studerer tabellene vil man se at ulikhetene mellom landene fra nr. 2 til nr. 10 på tabellen er minimale. Ja, så små, at man nærmest må kunne kalle det tilfeldigheter hvordan de rangeres seg imellom.

Det er kun ett land som skiller seg meget tydelig ut, og det er Finland. Og det kunne være verdt en virkelig grundig undersøkelse av hvorfor akkurat finnene utmerker seg så tydelig med bedre livslykke enn andre vestlige land. Det er nærliggende å tenke på Finlands svært restriktive innvandringspolitikk, men det er bare en første tanke.

Kari Aarstad Aase har sine helt egne teorier om hvorfor Norge stuper på livslykkestatistikken. (Hva vi altså ikke gjør). Og hennes første årsaksforklaring er den sterke økningen i økonomisk ulikhet i Norge. Er det virkelig så enkelt at folk får lavere opplevelse av livslykke dersom noen tjener mye mer enn dem?

Er det simpelthen så enkelt at ren og skjær misunnelse er årsaken til at folk blir ulykkelige? Det har jeg store vansker med å si meg enig i. Og problemet for Aase, er at den omtalen av livslykkerapporten som hun henviser til, overhodet ikke nevner ulikheter i inntekt som noe parameter for livslykke. De faktorene forskerne mener er avgjørende er «sosial støtte, inntekt, helse, frihet, raushet og fravær av korrupsjon». (min oversettelse).

At Aase bruker ulikheter i økonomi som forklaring på lav livslykke, må altså stå helt for hennes egen regning. Jeg mistenker at hun bruker denne rapporten for å fremme en av sine egne kjepphester, men problemet for henne, er altså at dette ikke brukes som noen årsaksforklaring av de som har laget undersøkelsen.

Det som derimot nevnes, er at det ser ut til å fremme livslykke, når et stort flertall av befolkningen scorer høyt, mens der det er stor ulikhet i opplevd livslykke, ser det ut til å påvirke den gjennomsnittlige lykkefølelsen negativt. Stor ulikhet i lykkefølelse er negativt. Men jeg kan ikke se noe om økonomisk ulikhet.

Det får nå være så. Men verre skal det bli når Aas går over til å omtale en annen viktig faktor for livslykke, nemlig sosial støtte. Og det er ikke småtterier hun har å si om nordmenns manglende evne til omsorg for hverandre, og hvordan det kan forklare at vi «stuper» på livlykkestatistikken. (Hvilket vi altså ikke gjør).

«Det er at vi bryr oss så lite om hverandre.»

«Men vi klarer altså ikke være særlig greie med hverandre.»

«Kommer vi til en trafikkulykke, filmer vi før vi hjelper.»

«Vi synes det er helt greit å gå forbi hjemløse i vinterkulden uten å sjekke om de lever eller spørre om vi skal kjøpe en kaffe til dem.»

«Vi er sjeleglade for å få håndvasket bilen både inni og utenpå for 400 kroner, og uten å skjenke en tanke til hvordan de som gjør jobben får betalt og har det.»

«Det faller oss visst ganske vanskelig å vise omsorg for hverandre.»

Jeg er ganske sjokkert over at dette liksom skal være en god beskrivelse av nordmenn generelt. Mener virkelig Kari Aarstad Aase at dette er den gjennomsnittlige nordmannen? En person som har store problemer med å bry seg om andre, som gir blaffen i om andre lider og har problemer med å vise omsorg?

Og dette påstår hun altså på grunnlag av en livslykkerangering, der Norge ikke, som hun påstår stuper, men er på vei opp fra 8. til 6. plass og der ulikhetene mellom de øverste landene er helt minimal.

Hadde hun en dårlig dag da hun skrev kronikken, eller har hun faktisk et så negativt syn på sine landsmenn?

Og er dette et syn på nordmenn som VG redaksjonelt står for? Mener også VG at vi er et iskaldt, hensynsløst og egoistisk folkeferd som bryr oss minimalt med hverandre?