Hva er egentlig forpliktelsen som ligger i et Nato-medlemskskap? Er det virkelig «en for alle, alle for en»? Er Norge i krig med Russland om de angriper et annet Nato-land militært?

Det tror nok de fleste. Men realiteten er annerledes. Artikkelen gir rom for tolkning og gir medlemslandene politisk handlefrihet.

Artikkel 5:

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle. De er følgelig blitt enige om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelse av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar som er anerkjent ved artikkel 51 i de Forente Nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter ved enkeltvis og i samråd med de andre parter, straks å ta slike skritt, der under bruk av væpnet makt, som den anser for nødvendig for å gjenopprette og opprettholde det nord-atlantiske områdes sikkerhet.»

På overflaten fremstår artikkel 5 som en sterk garanti for kollektivt forsvar: «ett for alle, alle for ett». Men når man leser teksten nøye, blir det klart at medlemslandene ikke er bundet til å sende våpen eller styrker. De forplikter seg kun til å iverksette en eller annen form for respons – og akkurat hvilken form, er opp til hvert land selv – «action as it deems necessary» som det står i den engelske originalteksten.

Traktaten slår fast at et angrep på ett er et angrep på alle. Men selve forpliktelsen er formulert med forbehold:

«vil hver av dem … bistå den eller de angrepne parter … ved å ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som den anser for nødvendig.»

• Hvert medlemsland bestemmer selv hvilke tiltak som er «nødvendige».
• Tiltak kan variere fra diplomatisk støtte og økonomiske sanksjoner til våpenhjelp eller direkte militær innsats.
• Det er altså ingen automatisk plikt til å sende soldater eller bruke militærmakt – selv om teksten åpner for det.

Og nettopp dette pekte Trumps tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton mot slutten av dette intervjuet.

En bevisst tvetydighet fra starten

Denne vagheten er ikke et uhell. I kjølvannet av andre verdenskrig var det sterke isolasjonistiske tendenser i USA. Landet ønsket en allianse, men ville ikke risikere å automatisk bli trukket inn i en krig. Derfor insisterte amerikanske forhandlere på en vag formulering.

Utenriksminister Dean Acheson understreket da traktaten ble underskrevet i 1948 at artikkel 5 «naturligvis ikke betyr at USA automatisk ville være i krig om ett av de andre signaturlandene ble offer for et væpnet angrep”, og at beslutninger om krig måtte tas i henhold til den amerikanske grunnloven

Hensikten med vagheten

Vagheten gir hvert land rom for å vurdere hva de mener er nødvendig. Det kan være alt fra logistisk hjelp og etterretning, til diplomatisk og militær støtte. Men ingen land er tvunget til en spesifikk form for respons.

Familielignende kollektiv forsvar uten bindende krav, en strategi designet for å sikre bred støtte – spesielt fra USA – selv under innenlandsk motstand mot tunge militære forpliktelser.

Artikkel 5 er altså ikke en juridisk forpliktelse til å bruke militærmakt. Det er en sterk politisk forpliktelse om å reagere – men typen respons er opp til hvert enkelt medlemsland.

Det er politisk enighet hos medlemslandene som utløser en faktisk respons. Det er ingen automatikk.

En «artikkel 5-liknende sikkerhetsgaranti» for Ukraina kan derfor være mer spiselig for Russland og USA enn man kanskje skulle tro hvis man overtolker hva Nato-traktaten faktisk innebærer.

Noe ganske annet vil det være hvilket nivå det skal være på Ukrainas forsvar og hvorvidt det skal utplasseres vestlig styrker det. Det er realiteter i en helt annen grad enn formuleringer på et dokument.

Les også: Witkoff sier Putin gikk med på sikkerhetsgarantier for Ukraina som del av Trump-toppmøtet

Les også: Hva mener man med «sikkerhetsgaranti» til Ukraina? (+)