Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Donald Trump ønsker ikke rollen som krigspresident. Han er ingen politisk krigshauk. Han er knapt nok politiker. Han er heller ingen hippie i dress, kanskje mer en punkrocker.

Verden ser ut til å våkne etter det snart tre år lange krigsmarerittet i Ukraina. Kanskje var det en Trump som skulle til?  Et økende antall statsledere og aktører ser ut til å tilpasse seg signalene som er gitt av den kommende amerikanske presidenten. USAs president nummer 47 er en businessmann som liker vekst og entreprenørskap.

En genuin forretningsmann finner ingen mening i en ressursbruk som intendert tar livet av millioner av uskyldige mennesker og utsletter tusenvis av by- og bygdesamfunn. Et traumatisert folk er simpelthen ikke verd prisen for å flytte en landegrense noen skarve kilometer. Derfor har Trump sagt at han vil stoppe krigen på et døgn etter han er tilbake i Det hvite hus.

Politisk magi til verdensscenen

Det greier han selvsagt ikke. Men så er det heller ikke den famøse 24-timersavtalen som er poenget. Det er intensjonen som gjelder. Selv med alle mulige tenkbare forbehold, skal man ikke undervurdere den potensielle «Trump-effekten».

Trump har en medfødt super-power; en miks av bølleri og uforutsigbarhet. Ikke minst er han en fighter. Selv når han blir skutt i øret, spretter han opp igjen som en bokser i runde én. Fight-fight-fight-ikonet har gjort Trump til gudebilde. Over halve USAs folk stemte på den magien. Det hjelper lite å snøfte mot karismaens kraft. Den er der uavhengig av om din politiske frelser er Trump eller Harris.

Donald Trump er alfa-beistet med kofferten full av attraktive «make deals not war». Han bringer vinner-muligheter til bordet for alle parter og skryter sine motstandere opp i skyene både før og etter dealen er i boks. Han driver show og verdenspolitikk på en gang.

Strategien har vært virkningsfull før. Som da han i forrige periode forhandlet fram de såkalte Abraham-avtalene – om fred, diplomati, handel og vekst – mellom Israel og fire sunni-stater: De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko. Det var de første arabisk-israelske fredsavtaler på mer enn et kvart århundre. Prestasjonen ville vært fredsprisverdig for enhver statsleder som ikke heter Donald Trump.

Bulldoser for fred

Trump doserte til hele verden at han kommer til å tvinge fram en fredsavtale mellom Ukraina og Russland dersom han ble USAs neste president. Han truet ganske enkelt med å skru igjen dollarkrana til Ukraina (og indirekte den amerikanske våpenindustrien).

Mandatet har han fått. Trump vant valget suverent og den individuelle oppvåkningen etter den kollektive krigspsykosen allerede i gang. Zelenskyj tok umiddelbart signalet og tilpasser seg nå en helt annen amerikansk utenrikspolitikk. Trump trenger ikke engang å overbevise ham. Zelenskyj vet at Trump er en bulldoser, som ikke gir seg før motstanden er flat.

Maktstyrken mellom Trump og Zelenskyj er åpenbar. Sistnevnte ligger på rygg som en innsmigrende hund. Den samme positur er den tyske forbundskansleren Olaf Scholz i ferd med å innta. Og dermed vil flere velte. Scholz er for øvrig en av de europeiske lederne som ikke trenger særlig overbevisning. Han er tydelig krigstrett, han innser at krigen er et tapsprosjekt for Ukraina uansett.

Å utsette forhandlinger nå vil ikke kunne snu utfallet i Ukrainas favør. Tyskland er dessuten interessert å kjøpe energi fra USA nå som Trump går «drill baby drill». Det samme er EU-leder Ursula von der Leyen. Store deler av EU/NATO-landene er fremdeles avhengige av gass fra Russland, transaksjoner som er dypt pinlige og grenser til svik mot Ukraina. Særlig når vi vet at en tredjedel av all russisk gass som finner veien inn i EU, kommer via rørledningen gjennom Ukraina.

Hey Joe, where you goin» with that gun in your hand?

Vi trenger ikke like Trump. Likevel kan vi håpe at Trump-effekten er i ferd med å snu holdningen til krigen, at krigen vil ta slutt. Men så kan det se ut til at Joe Biden er i ferd med å begå en pill råtten sorti. Den gamle presidenten har vært passiv og taus siden han ble skubbet til side for at Kamala Harris kunne soft-kuppes forbi primærvalget til ny presidentkandidat.

De fleste av oss har sågar kalkulert Old Joe ut av verdenspolitikken. Men nå har han tydeligvis bestemt seg for å slippe demonene løs: Jo Biden skal ifølge Fox News ha autorisert bruk av langdistanserakettsystemet ATACMS, som avfyrer missiler fra mobile utskytningskjøretøy og kan treffe mål opp til 30 mil inn i Russland.

Ukraina kan dermed ta ut stillinger i Kursk-regionen, hvor Russland har stilt opp rundt 50 000 soldater, inkludert 10 000 nordkoreanere. Autoriseringen bryter med USA Bidens tidligere nei til slik krigføring, tross for krav og mas fra kongresshaukene og Zelenskyj. Avvisningen har hele tiden vært reell frykt for å trekke USA og NATO ytterligere inn i krigen.

Tømmerstokker i hjulene for Trump

Å godkjenne at amerikanske langdistanseraketter kan brukes mot mål langt inne i Russland er det siste Europa ikke trenger nå. Det er nettopp slike provokasjoner som kan eskalere mot en tredje verdenskrig. Joe Biden «startet» denne krigen med den offisielle uttalelsen at USA ikke kom til å foreta seg noe dersom Putin kun tok noen små områder fra Ukraina. Det var klarsignalet.

Få dager etter krenket Russland Ukrainas grenser. Nå er det gjengs oppfatning at krigen går mot slutten. Den har drøyd lenge nok. Russland har tre og en halv ganger så mange interne soldater å ta av, pluss muligens ubegrenset med nord-koreanere. Dermed et utfallet gitt. Det er bare å vente til Ukraina har blødd ut. Over en million har mistet livet ved frontet. Ukraina har ikke flere soldater å ta av. En generasjon unge ukrainere er utradert eller desertert. Snittalderen for ukrainske soldater er nå 45 år.

USA styrer og ruster krigen, men er uvillige til å sende soldater oversjøs for å dø. Den holdningen vil mildt sagt være konsistent når Trump overtar på nyåret. NATO vil heller ikke utkommandere europeiske soldater og dermed risikere å utløse en tredje verdenskrig. De naive hadde håpet at et Ukraina væpnet og subsidiert til tennene ville ha jaget russerne ut per nå. Det har ikke skjedd, og det vil heller ikke skje. Det som derimot kan skje, er at Joe Biden (eller skyggene bak ham) bevisst greier å rote det til ved brått å eskalere krigen i sluttfasen. En slik dramatisk dreining vil stikke tømmerstokker i hjulene for den overtakende president Trumps varslede planer for fredsforhandlinger.

Amerikansk eskalering – en gavepakke til Putin?

USAs utenrikspolitikk er nå inne i en transittfase. Når Biden plutselig utvider USAs fullmakter i Ukraina mens han selv er på vei ut, mens Trump har varslet (og vunnet valget på) at han kommer til å gjøre det motsatte, sender presidenten nok et uforståelig signal til verden.

USA ledes av en inkompetent og inkonsistent grinebiter som ikke går av veien for å presse Ukraina-tommelen i øyet på sin arvtaker. Ikke minst kan det være en gavepakke til strategen Putin. «Dette er en kvalitativ ny runde med spenning og en kvalitativt ny situasjon når det gjelder USAs involvering i denne konflikten, sa Kreml-talsmann Dmitrij Peskov til journalister i siste mandagsbriefing. «Det er tydelig at den avtroppende administrasjonen i Washington har til hensikt å hive bensin på bålet for å provosere spenningsnivået ytterligere.»

Putin har tidligere sagt at det å gi Ukraina grønt lys for missilbruk i praksis vil bety at USA og NATO er med i krigen. «Flyoppdrag for disse missilsystemene kan faktisk bare legges inn av militært personell fra NATO-land. Dette kan ikke ukrainske tjenestemenn gjøre. Og derfor er det ikke snakk om å la det ukrainske regimet angripe Russland med disse våpnene eller ikke. Det er et spørsmål om å ta en avgjørelse om NATO-landene deltar direkte i den militære konflikten eller ikke,» sa Putin i september.

Exit Joe Biden

Jo Biden er dermed en president som vil gå inn i historien som en av de farligste og mest destruktive. Med en kompromittert fortid og kognitiv svak ledelse i Washington, har verden i løpet av hans fire år blitt mindre fredelig og langt mer fiendtlig.

Globalt etterlater Joe Biden seg to svært komplekse internasjonale kriger samt mange millioner tonn unødig klimagassutslipp (eller har CO2 amnesti under krig?). Hjemme i USA etterlater den avtroppende presidenten seg skyhøy inflasjon, rekordhøye priser og tidenes amerikanske statsgjeld. Ikke minst etterlater Biden-regimet seg en amerikansk befolkning som er mer splittet enn noen gang.