Da jeg hørte at Ottar Brox (1932-2024) er død, kom jeg til å tenke på hvordan jeg ble kjent med det hyggeligste mennesket jeg har møtt gjennom årene.

Jeg mener å huske at jeg traff Brox i pausen på en konsert i Gamle Losjen i Oslo på 1990-tallet en gang. Som journalist hadde jeg nok hatt telefonisk kontakt med ham før denne konserten, og det var vel derfor jeg gikk bort og ville snakke med ham om et eller annet.

Ottar var som vennligheten selv, og han snakket med meg som om vi var gamle venner, som ikke hadde hatt kontakt med hverandre på noen dager. Og dette var et særtrekk ved Ottar. Han var slik overfor alle, vil jeg tro, åpen, imøtekommende, nysgjerrig på folk, tolerant, spontan og, som sagt, svært hyggelig. Etter dette møtet ble det en del kontakt i årene etterpå på epost (blant annet reaksjoner på ting jeg hadde skrevet), på telefon og personlige møter, som da Ottar var en av foredragsholderne på en konferanse om nasjonalstatens framtid som jeg arrangerte i Oslo sammen med Kystpartiets sekretær, Dag Hagen Berg i 2012 (tror jeg det var). 

Som det nordnorske kystmennesket han var, forsøkte jeg å få Ottar til å stille til valg for Kystpartiet, men det avslo han og viste til at Kystpartiet med Steinar Bastesen i spissen støttet det han kalte storrederne i fiskerinæringa. Der tok Ottar feil. Kystpartiet var 100 % på kyst- og sjarkfiskernes side. Jeg sa også til han at han burde slutte som SVer, et borgelig parti med administrasjonsfolk og kulturborgerskap som rekrutteringsgrunnlag. Det likte han ikke å høre, men ga likevel vink om at jeg nok var inne på noe der.

Da Kystpartiet kom i krise og sparket grunnleggeren, Steinar Bastesen, ut av partiet, spurte jeg Ottar igjen om han kunne tenke seg å bli medlem og stille som formannskandidat. Men det ville han ikke, i grunnen ikke noe overraskende svar fordi han sa at det ikke var andre partier for ham å stemme på enn, SV. ”Ka, e alternativet”, brukte han å si når jeg kom inn på dette temaet, og jeg svarte selvsagt, Kystpartiet, uten at det hjalp.

Ottar var en av dem som fikk rasiststempelet på seg etter innlegg i mediene han hadde om innvandring, et emne som han også skrev ei bok om. Ei absurd beskyldning, for et mindre rasistisk menneske, har neppe trådt støvet i dette landet. Men Ottar var svært opptatt av hvordan det kapitalistiske arbeidsmarkedet i Norge fungerer, og han var bekymret for at stor innvandring ville føre til dårlige arbeidsvilkår og lavere lønn for arbeidsfolk, noe han hadde rett i. Og det var i denne forbindelse at de uvettige rasismeanklagene kom.

Ottar hadde i sin ungdom hatt praksis som landbruksvikar på ei av øyene på Midt-Helgeland, mener jeg å huske, men han kan også ha vært der på feltarbeid i forbindelse med en samfunnsvitenskapelig oppgave. Han fortalte nok meg denne historien fordi jeg er av øyfolket på Helgeland, og at vi i så måte var to alen av samme stykket. Jeg mener, som sagt, at oppholdet på denne øya kan ha vært for å skaffe seg praksis for å komme inn på Landbrukshøyskolen på Ås, der han i sin tid gikk sammen med Kåre Lunden. De to ble meget gode venner, og begge endte som professorer i helt andre fag, Ottar i sosiologi og Kåre i historie, noe som vitner om det spennet i interesseområder disse to hadde. Jeg husker ikke nå hvilken øy Ottar bodde på under sitt opphold på Helgeland, men han fortalte at han hadde husvære hos en av de større karene på øya, og ble imponert av boksamlingen til denne mannen, dvs. at han hadde såpass mange bøker.

Apropos Kåre Lunden og Ottar Brox. På sine eldre dager hadde Lunden hemmelige nummer til en telefon han hadde på skrivestova si, en hybel i Grorud-dalen, der han tilbrakte mye av tida si. En gang skulle jeg ha tak i Lunden for å spørre om han kunne holde foredrag for ei pensjonistforening i hjemfylket sitt, Sogn og Fjordane, ikke så langt unna heimbygda si, Naustdal i Sunnfjord, men fikk ikke kontakt med ham på telefonen. Jeg ringte Ottar som jeg visste hadde det hemmelige telefonnummeret til Lunden, men ble bedt om å ikke si hvor jeg hadde fått det fra. Nummeret skulle jo være hemmelig. Jeg kjente jo ikke Kåre Lunden, men vi løste problemet uten at jeg i dag kan si hvordan.

Som den åpne personen han var, fortalte Ottar gjerne om seg selv og familien i Sør-Troms og om mora si som måtte ro til sin lærerjobb hver dag. Folk ikke bare rodde på jobb på Nord-Norge-kysten. Ungene rodde for å komme seg på skole (slik mora mi gjorde), og de rodde på fiske og inn til fastlandet for å plukke bær. Ja det å ro var en svært viktig del av livet og overlevelsen på kysten. Det var et kummerlig liv på mange måter å livnære seg ute holmene og øyene der veien var kort til fisken som man levde av. I harde uværsvintre strøk det med så mange mannfolk på sjøen, på Lofothavet, at man skulle tro en krig hadde gått over denne øyverdenen. 

I sine skrifter og i sitt forskningsengasjement for vanlige folk på kysten og sin kritiske holdning til det som kalles storkapitalen i fiskeriene, kan det kanskje sies at Ottar på en måte romantiserte livet på kysten av Nord-Norge, uten at jeg helt vil gå god for denne påstanden. Det å være fiskerbonde på Nordlandskysten var et hardt og slitsomt liv, men mangel på det ene og det andre, ikke minst på vatn. Fattigdom og skittfeldighet preget folk og liv. Da Jernverket på Mo i Rana og aluminiumsverket i Mosjøen ble bygd etter krigen, flytta folk fra øyene på Helgeland inn til disse byene, i hus som etter hvert fikk elektrisk oppvarming, med vannklosett, vann fra springen og bad, og det var ingen eller få som ville tilbake til det ”desentraliserte livet”. Det de tapte, var friheten til ikke å møte på jobb kl 7, men det var, som sagt, en frihet med mye ufrihet. Og det var friheten til å styre seg selv, til å være sin egen herre, uten å måtte la seg herse med av kapitalen og sentraliseringen, som var Ottars perspektiv på øyfolkets liv.

Ottar Brox var anti-elitistisk i sin tilnærming til politikk og forskning, og han var også interessert i mer enn forholdet mellom folk i såkalte sentraliserte og desentraliserte strøk av landet. Som bymenneske med bopel i Oslo i mange år, så han blant annet hvordan urbane økonomiske eliter ønsket importert arbeidskraft og hvordan det påvirket norsk politikk. Han var klar over at de politisk korrekte elitene her i landet så bort fra og underkommuniserte uheldige sider ved den samfunnsvirkeligheten de hadde lagt til rette for med den politikken de førte. Han så på dette problemet fra ulike forskningsvinkler, men det virket som han ikke ville trekke den endelige konklusjonen av det forskning og analyse viste,  nemlig at vi lever i et samfunn der den politiske korrektheten er blitt den nye statskonfesjonen i Norge, og at det er en farlig utvikling. Hans  perspektiv på samfunnet, sett nedenfra, for å si det på den måten, hans raushet, åpenhet og hans naturlige sans for godhet og hans positive syn på mennesker og samfunn, kan ha vært et hinder for at han ikke gikk kraftigere ut i sin kritikk av det postmoderne Norge.

Man kan, som det sies, være for snill, uten at jeg skal hefte det til Ottar, en av de mest inkarnerte nordlendingene og det hyggeligste mennesket jeg har kjent.