Israels Mossad-direktør David Barnea og minister for strategiske saker Ron Dermer greide ikke å overbevise USAs Midtøsten-utsending Steve Witkoff om å endre kurs i forhandlingene med Iran, ifølge Jerusalem Post.
Det hemmelige møtet fant sted i Paris fredag, men allerede lørdag deltok Witkoff i nye samtaler med Iran i Roma.
«Det er en dyp bekymring i Israel for at verken Witkoff eller Trump-administrasjonen forstår hvor avgjørende detaljene er for å hindre Irans atomprogram, særlig når det gjelder avanserte sentrifuger og missilsystemer,» skriver avisen.
Både Barnea og Dermer har vært sentrale i Israels forsøk på å påvirke forhandlingsprosessen. Barnea har tidligere hatt stor suksess i møter med både CIA-direktør John Ratcliffe og forgjengeren Bill Burns.
Sistnevnte ble ifølge Jerusalem Post overtalt av Barnea til å ta en hardere linje i tidligere forhandlinger, noe som bidro til at samtalene med Iran brøt sammen.
Nå er det imidlertid Witkoff som leder an på amerikansk side, og han ser ut til å ha en annen tilnærming.
Iran har reagert positivt på de siste forhandlingsrundene, og en tredje runde er allerede planlagt. Samtidig holder USA tilbake flere detaljer, noe som tyder på at Israel ikke har fått gjennomslag for sine innvendinger – ennå.
Selv om Witkoff og Trump er villige til å reforhandle en atomavtale, er det tilsynelatende nok for dem å kunne hevde at den er «bedre enn Obamas 2015-avtale», uavhengig av hva Israel mener kreves for å stanse Irans atomambisjoner, skriver avisen.
Flere israelske tjenestemenn mener at dersom ingen tilfredsstillende avtale kommer på plass, bør Israel vurdere å utnytte Irans sårbarhet militært. Det skjer i kjølvannet av israelske angrep i oktober 2024, som skal ha satt Irans luftvern ute av spill og svekket Hizbollah og Hamas betydelig.
Loading ...Eks-CIA og Midtøsten-eksperter advarer: Iran bruker forhandlinger til å styrke atomprogrammet
Et nytt forhandlingsspor mellom USA og Iran er i gang, men to profilerte amerikanske Iran-eksperter mener Vesten lar seg lure. I en kronikk i Politico skriver Reuel Marc Gerecht, tidligere CIA-offiser med Iran som spesialfelt, og Ray Takeyh, seniorforsker ved Council on Foreign Relations, at det iranske regimet aldri har endret kurs på grunn av sanksjoner eller press.
– USA har i altfor lang tid lurt seg selv til å tro at økonomiske sanksjoner kan tvinge Iran til å oppgi sitt atomprogram, skriver de.
Gerecht og Takeyh peker på at Irans regime har vist bemerkelsesverdig utholdenhet helt siden 1980-tallet. Selv med omfattende sanksjoner, høy inflasjon og strømkriser, er de iranske lederne villige til å ofre økonomisk stabilitet for å nå sine langsiktige mål.
– For ledere som hevder å kjenne Guds vilje, er økonomiske vansker en liten pris å betale for å gjøre iranere til bedre muslimer, skriver forfatterne, og viser til regimets vedvarende støtte til krig via stedfortredere, terror og antisemittiske konspirasjoner.
Ifølge Gerecht og Takeyh har ikke sanksjoner noen gang fått prestestyret til å oppgi sine atomambisjoner. Selv da Trump-administrasjonens «maksimalt press»-kampanje rammet økonomien hardt, nektet Iran å diskutere kjernefysiske innrømmelser.
De mener også at Obama-administrasjonens 2015-avtale (JCPOA) ikke ble inngått på grunn av sanksjonspress, men fordi USA gjorde avgjørende innrømmelser – blant annet å anerkjenne Irans rett til å anrike uran og tillate dem å beholde store deler av sin atom-infrastruktur.
– Avtalen ga Iran mulighet til å utvikle et mer avansert og åpent finansiert atomprogram, skriver de, og siterer Irans tidligere atomleder Ali Salehi som en entusiastisk tilhenger av nettopp dette.
Iran har en strategi der de gir midlertidige innrømmelser for å oppnå langsiktige gevinster, ifølge kronikkforfatterne. Det gjelder både internt – der regimet midlertidig letter på kleskodeks eller undertrykkelse ved protester – og i utenrikspolitikken. De peker på at Iran «spilte snill» etter USAs invasjoner i Afghanistan og Irak, bare for senere å igangsette dødelige operasjoner mot amerikanske styrker.
I dag ser iranske hardlinere på Trump som svak og forutsigbar, hevder forfatterne, og viser til iranske medier som beskriver ham som en som forsøker å kompensere for amerikansk svakhet med personlig teater.
Hensikten med de nye forhandlingene, mener Gerecht og Takeyh, er å sikre kjernefysisk fremgang, ikke hindre den. Iran kan tilby symbolsk nedtrapping, som å redusere andelen 60 prosent anriket uran, men det som virkelig teller – de nye, effektive sentrifugene – vil forbli intakt.
– Selv de mest grundige inspeksjonsregimer vil ha store problemer med å finne disse små og godt skjulte anleggene, advarer de.
Forfatterne avslutter med en advarsel: Mens USA bruker forhandlinger for å vinne tid, bruker Iran forhandlinger for å vinne terreng. Spørsmålet er ikke om de forstår det amerikanske spillet. Spørsmålet er: Forstår vi deres?