Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg har rundet 60. Har jobbet hele livet, aldri vært en byrde for fellesskapet, spart det jeg kunne, og levd nøkternt. Likevel sitter jeg i dag igjen med følelsen av å være straffet – av staten.
Hvorfor? Fordi jeg ikke har rett på AFP. Jeg har vært i arbeid i privat sektor hele livet. Ikke på kontor med fast overtidsmat og «velferdspermisjoner», men ute i virkeligheten – der kravene øker og sikkerheten mangler.
Likevel er det ikke meg politikerne tenker på når de snakker om «sliterne». Nei, da er det stat og kommune som får sympatien – de samme som krever søknader og gebyrer for alt mellom himmel og jord, og som ofte lager flere problemer enn de løser.
Så står jeg her, etter et langt arbeidsliv, uten den pensjonen andre tar for gitt. Det svir. Men det stopper ikke der.
Den norske kronen er i fritt fall. Inflasjonen er skyhøy. Mat, strøm, drivstoff, renter – alt koster mer. Og det vi har klart å spare opp? Det spises opp av svak krone og høy prisvekst. Staten derimot, tjener fett. De håver inn mer skatt, får oljepenger i sterk valuta, og skylder mindre fordi gjelden smelter i inflasjonen. Men oss som har vært forsiktige og spart, vi blir sittende igjen med skjegget i postkassa.
Hva gjør regjeringen? De kjøper euro og dollar til oljefondet mens krona svekkes og prisene eksploderer for vanlige folk. Hvorfor ikke bruke de pengene her hjemme – på veier, boligbygging, og tjenester folk faktisk trenger? Det ville gjort mer for Norge enn enda et milliardkjøp i utlandet.
Det som skulle være et trygt, rettferdig velferdssystem, har blitt en maskin som belønner de «riktige» sektorene og lar resten seile sin egen sjø. Har du jobbet i privat sektor og ikke truffet blink med pensjonsreglene? Da får du klare deg selv.
Jeg er lei av at staten vinner uansett – og at vi som står på, betaler prisen. Det er på tide å kalle en spade for en spade.