Kripos har utarbeidet en ny rapport «Æresdrap i Norge 2000–2022» der de presenterer en systematisk gjennomgang av drapssaker der det vurderes at gjerningspersonen kan ha hatt et æresmotiv.

I rapporten skilles æresdrap fra andre drap ved at gjerningspersonens motivasjon ligger i å gjenvinne ære for et kollektiv, og ved at gjerningen støttes indirekte eller direkte av andre.

Gjennomgangen av sakene viser at svært mange av gjerningspersonene ofte har planlagt og gjennomført drapet i samråd med familien. Sakene viser også at flere ofre har anmeldt gjerningspersonen eller andre i nær familie i forkant av drapet.

Likevel er det bare i et lite antall (fem) av de 24 sakene Kripos har identifisert fra 2000-2022 at påtalemyndigheten og retten tilla sakene et æresmotiv.

Det gjør graden av overlegg har blitt undervurdert og at medskyldige ikke har blitt dømt. For i æresrelatert kriminalitet har som oftest andre bidratt med press, støtte og i planleggingen av kriminaliteten.

Kripos skriver følgende: «Æresdrap er organiserte drap hvor familien ofte har medvirket direkte til selve drapshandlingen, og hvor offeret har vært utsatt for fysisk og psykisk vold fra en eller flere familiemedlemmer i lengre tid før drapet.»

I svært mange av sakene har familie og slekt kjent til drapstrusler i forkant av drapet, medvirket til selve drapshandlingen og/eller motarbeidet rettsvesenet.»

De 24 sakene utgjør 3,8 prosent av det totale antallet drapssaker i Norge for samme tidsperiode (619). 294 av disse var drap i nære relasjoner, og i 92 av disse igjen hadde gjerningsperson og/eller offer en annen landbakgrunn enn norsk.

Av de 92 sakene Kripos har sett på, ble 24, altså 26 prosent, identifisert som potensielle æresdrap. Dette innebærer at minst 8 prosent av det totale antallet drap i nære relasjoner for perioden er potensielle æresdrap.

Kripos skriver videre at de tror antallet æresdrapssaker er høyere enn de 24 som er klart identifisert.

Gjennomsnittlig har gjerningspersonene bodd i Norge i 15 år (varierer mellom 4 og 41 år) og ofrene i 12 år. Pakistan, Afghanistan, Iran og Syria er de mest fremtredende landbakgrunn.

17 av de 24 sakene i utvalget er partnerdrap. I tre av sakene drepte gjerningspersonen sitt eget barn. I en av disse sakene ble barnets mor drept samtidig. De øvrige drapene gjaldt drap på søsken eller andre slektninger i gjerningspersonens svigerfamilie (fornærmede familie). I en sak ble offerets nye kjæreste drept sammen med offeret.

Kripos skriver videre at sakene i deres utvalg der gjerningspersonen ga uttrykk for en endring i maktbalansen mellom ham og ektefellen, var denne ofte knyttet til integrering. I disse tilfellene hadde offeret lært norsk og fått et sosialt nettverk, mens gjerningspersonen hadde begrenset språkkunnskap og sosialt liv. Det synes som om ofrene i disse sakene nådde større grad av selvstendighet og uavhengighet etter ankomst til Norge, mens gjerningspersonen tapte sin posisjon i familien og status i samfunnet, heter det.

«Opplysninger fra sakene vitner om at på tross av, eller kanskje på grunn av, flere år i Norge, så strever flere gjerningspersoner med egne og andres forventninger om opprettholdelse av sin posisjon som overhode i familien. Sakene underbygger altså ikke at lang botid i Norge påvirker risikoen for æresrelatert vold og drap,» skriver Kripos i rapporten.

De peker videre på at i mange tilfeller er de faktisk medskyldige i å oppfordre til æresdrapene familie i utlandet. Nesten en av tre saker Kripos har avdekket i Norge gjelder mennesker med pakistansk bakgrunn. I sakene etter 2018 har 3 av 6 tilknytning til Syria, noe som gjenspeiler den økende diasporaen derfra siden 2015.

Kripos peker videre på at «noen diasporaer har vist seg å bli mer konservative enn de i hjemlandet som følge av behovet for å bevare egen kultur og identitet. På bakgrunn av ovennevnte funn vurderes det at lang botid og tilknytning til arbeidslivet ikke reduserer risikoen for æresrelatert vold og æresdrap.»

Modusen for drapene er som oftest at gjerningspersonen melder seg til politiet like etter. Dette fordi skylden er viktig å signalisere da drapshandlingen er ment å gjenopprette æren.

Selv om gjerningspersonen som regel er en mann, er kvinner ofte medvirkere ved at de eksempelvis arrangerer familiemøter, sprer rykter og gir psykisk støtte til gjerningspersonen.

Hvis æreskodeksen har blitt brutt, er det regler som spesifiserer hvilke tiltak som kan iverksettes for å gjenopprette æren. Æresdrap er ofte kun siste løsning.

Det er institusjonaliserte løsninger og kompromiss som kan redde æren og spare liv». Ofte kommer tiltakene til uttrykk gjennom forhandlingsprosesser og møtevirksomhet mellom gjerningspersonens og offerets familie i forkant av drapet.

Eksempler på slike «tiltak» kan være: tvangsekteskap, megling, ufrivillig opphold i hjemlandet for kulturell korreksjon, å bli sendt i «eksil»/bli forvist (både innad i Norge og til utlandet), blodpenger og hevnvoldtekt.

Dersom en mann for eksempel har voldtatt en kvinne i en annen familie, kan hennes familie hevne seg på ham ved å voldta en av døtrene i hans familie. Slik blir mennene i familien frastjålet sin ære og «tvunget» til å ta livet av sine egne for å gjenopprette æren.

Når tiltakene ikke godtas eller overholdes av offeret, er vanæren komplett. Drap er da ofte den eneste løsningen for å gjenopprette æren.

Vanlige modus i æresdrap er kvelning, knivdrap, brannstiftelse, syredrap, steining, gravlegging levende eller å tvinge offeret til å begå selvmord. «Volden er ofte svært grov, og kan fremstå som rene henrettelser med et militært og rituelt preg.»

Kripos har funnet at kniv ble brukt i 52 prosent av tilfellene.

«Æresdrap blir ofte utført med en viss symbolikk hva gjelder skadepåføring. Avskåret hals eller hode er ikke uvanlig. Skadene er ofte rettet mot ansikt, hode, rygg og hjerte, og må ses opp mot ærekrenkelsen offeret er beskyldt for. Eksempelvis vil skade på ansiktet signalisere at offeret har gjort noe som har medført tapt ansikt for slekten. Skade på hjertet signaliserer at offeret har valgt feil med hjertet (ny partner eller partner uten familiens godkjennelse), mens skader mot ryggen signaliserer at offeret har dolket familien i ryggen. Ofte vil skadene være utført på en slik måte at de medfører stor blodsutgytelse da blodet er det rensende elementet i et æresdrap.»

Rapporten peker på flere grunner til at æremotiv bare er inkludert i fem av dommene.

«For det første vil gjerningspersonen selv ønske å benekte æresmotivet, ettersom påvisning av et slikt motiv vil kunne være straffeskjerpende i saken. En annen grunn til at gjerningspersonen ikke vil ønske at æresmotivet fremkommer i saken, er hensynet til familien. Å snakke om årsaken til vanæren familien mener de har blitt utsatt for anses som et tabu, og noe man ikke gjør offentlig.»

I kun to av de 24 sakene i Kripos sitt utvalg oppgir gjerningspersonene selv at ære var motivet for drapet.

Men ikke minst skyldes manglende domfellelse for æresmotiv uvitenhet om kulturen.

Rapporten peker på at det kan «være krevende for politiet å avdekke et æresmotiv uten tilstrekkelig fenomen og kulturforståelse».

«Uten en slik forståelse vil et æresdrap ofte fremstå som en ulogisk og irrasjonell handling. Æresdrap har imidlertid sin knallharde logikk, hvor reaksjonsmønsteret er rasjonelt og konsistent ut fra gjerningspersonens ståsted.»

Det pekes også på at æresdrao som regel er varslede drap og at mange er skyldige i å ikke bidra til at de avverges.