På det lille tettstedet Drøbak i Oslofjorden foregår Drøbak Havnefestival hvert år.
I år kunne festivalen skilte med Ravi, Halva Priset, Loveshack og Admiral.P på den første dagen.
Ravi var først ute, og som vanlig er det en litt utakknemlig oppgave i og med at det er lite publikum, og de få som er tilstede har ikke kommet helt i stemning enda. Så det var opp til Ravi å få stemningen opp. Han klarte det til en viss grad, spesielt da de alle mest kjente slagerne Danser på bordet og Tsjeriå ble fremført.
Alle bilder er tatt av Pål Holden.
Drøbak Havnefestival har klart å få selveste Tom Mathisen som konferansiér i år. Mathisen byr på morsomheter som vanlig.
Da det var Halva Priset sin tur hadde antallet publikumeret i hvert fall doblet seg, og da bandet kom på scenen var stemningen svært god.
Halva Priset hadde derimot teknologien mot seg. Midt under andre sang gikk strømmen, og det tok ca 20 min før arrangøren fikk ordnet dette.
Men, folk lot seg ikke affisére av denne lille fadesen, og da bandet igjen kom på scenen så var stemningen fortsatt på topp. Halva Priset spiller jo utpreget partymusikk, så det er kanskje enklere å holde stemningen oppe enn det ville vært for andre band.
Da det ble strømbrudd for annen gang var det kanskje flere som trodde folk skulle bli lei å begynne å forlate området foran scenen, men folk holdt standhaftig ut. Og da bandet kom på scenen for tredje gang, med en klar og tydelig unnskyldning til publikum, tok det ikke lang tid før stemningen var helt som før. Landeplagen Den Fineste Chevy’n får jo noen hver til å synge med av full hals.
Loveshack fra Lillestrøm vet å lage god stemning. Og man kan vel si, hvem kommer ikke i stemning av 80-talls musikk ? Dette går inn hos både unge og gamle. Så også blant Drøbaks publikum. Her er det allsang så det griner etter.
Bandet gikk på som nest siste band. Og såpass sent er folk i ganske så godt humør.
Vokalisten var derimot på er tidspunkt ganske irritert. Grunnen var at en blant publikum kastet et ølglass (plastikk riktig nok) ut over menneskemengden. Dette traff selvfølgelig noen i hodet. Undertegnede har sett at dette har blitt ganske vanlig på konserter og festivaler. Men vokalisten i Loveschack liker det altså ikke. «Vi er jo faen ikke 13 år her heller,» ropte han ut til folket. Applausen kom umiddelbart.
Siste artist ut denne aftenen var Admiral P , eller Philip Boardman som han egentlig heter.
Undertegnede har aldri vært noen stor fan av Admiral P. Jeg vokste opp med Bob Marley og Peter Tosh for å si det slik, og jeg syntes det var litt « kleint « å høre reggae på norsk. Og på gebrokkent norsk i tillegg.
Men jeg må innrømme, Admiral P på konsert er noe helt annet enn på radio.
Admiral P lager skikkelig show, og publikum elsker det. Nå var plassen foran scenen så og si full av jublende fans.
Admiralen hadde i tillegg en overraskelse til publikum denne kvelden. Sønnen hans fikk mulighet til å vise seg for er større publikum. At han følte seg hjemme på scenen var lett og se.
Jeg har fått en nyvunnet respekt for Admiral P etter i dag. Musikerne på settet er utrolig dyktige, og lukker man øynene så ser man kanskje for seg at gutta er fra Jamaica. Bortsett fra at det synges på kebabnorsk da. Dette var en skikkelig bra slutt på kvelden.
Lørdagen opprant med nye artister på scenen i Drøbak.
Desverre kunne ikke undertegnede rekke første artist for dagen, Emma Steinbakken.
Neste på listen var En Dags Pause, et tribute band til Jahn Teigen.
Jahn Teigen har jammen fortsatt et godt grep på det norske publikum, selv om han altså ikke er tilstede. Her fikk publikum den ene landeplagen etter den andre. En Dags Pause, Mil etter mil, Min første kjærlighet, Optimist osv. Og her synger ALLE med. Og jeg mener ALLE. Undertegnede også.
Namsos sine mest kjente sønner er utvilsomt DDE. Da de gikk på scenen var sola i ferd med å synke i havet bak publikum. Sank gjorde derimot ikke stemningen. Da første låt ljomet ut over høyttalerne ble det liv ja. Selv om ikke Nå Blir det Liv var første sang for å si det sånn.
Størsteparten av publikum var nok født på 70-tallet eller tidligere, så settlista til DDE var nok velkjent, men det er fint å se at også den yngre garde som var tilstede kan glede seg over musikk fra tidligere tider.
Og det så ut som mange også kjente tekstene.
Bjarne Brøndbo begynner å trekke på årene,men holder fortsatt koken. Men jeg vet ikke helt om det å dra av seg skjorta på scenen er like kult som for 30 år siden. Tyngdekraften har gjort sitt kan man si.
Men det svinger fortsatt av DDE, det er sikkert.
Da mørket hadde senket seg over havna i Drøbak var det tid for Bergens store sønn Kurt Nilsen.
Jeg tenkte mens jeg stod der ved scenen «dette blir litt som å hoppe etter Wirkola».
Og jeg vet ikke om Kurt Nilsens band også tenkte slik, for det ble litt tamt i forhold til hva DDE leverte. Jeg registrerte også at det ofte låt surt, spesielt da det ble brukt fiolin i flere sanger. Men jeg vet ikke, kanskje det bare var meg. Men det hørtes surt og falskt ut.
Nilsen serverte en del nytt stoff på scenen, og det slår ikke så godt an som eldre mer kjente sanger.
Jeg kan trygt si at det manglet litt på stemning blant publikum, i alle fall i forhold til DDE.
Men et par godt voksne damer var veldig med. Såpass med at de viste frem sine attributter til artisten på scenen. Noe Kurt Nilsen tydeligvis ikke fikk med seg, eller kanskje bare klarte å ignorére. Vaktene fikk det derimot med seg, for de to damene ble tilsnakket.
Stemningen økte heldigvis etter hvert, og jeg kan vel si at stemningen var ganske god nå. Og når nordmenn får seg nok å drikke så lar de seg ikke be to ganger når Kurt ansporer til allsang.
Nislen bød også på et ekstranummer på slutten. Og det ble godt mottatt det også.
Vel, jeg må si jeg koste meg på Drøbak Havnefestival, og kommer gjerne igjen neste år. Koselige folk og gemyttlig stemning. Det er tross alt litt mer hjemmekoselig på disse små festivalene enn på de store.
Strømbruddet jeg skrev om tidligere var selvfølgelig ikke noe arrangøren hadde ønsket seg, men folk vil nok huske dette.
Men alt i alt vel gjennomført festival.
Takk for maten Drøbak.