I slutten av juni sendte USA de første Himars-vognene. Allerede tidlig i juli ble de tatt i bruk. President Zelenskyj har sagt at de 16 batteriene (vognene) ukrainerne så langt har mottatt har endre krigens forløp. Hvorfor er de så effektive?

Himars er et presisjonsstyrt rakettsystem med en rekkevidde på 80 km. (En annen type missil som ukrainerne ennå ikke har fått, har en rekkevidde på 300 km).

Hver vogn kan sende 6 raketter om gangen. Måldataene plukkes ut av satellitter og annen amerikansk etterretning og plottes direkte inn i datamaskinene til Himars. Rakettene styres inn mot målet til en presisjon av 0,5 meter. Dette skiller Himars fra vanlig artilleri som ikke kan styres underveis og har langt lavere presisjon. Rekkevidden og presisjonen gjør at ukrainerne har mulighet til treffe kommando- og kontroll og forsyningsdepoer langt bak russernes rekker.

En rekke høytstående russiske offiserer er antatt drept av systemet. Russernes kommunikasjonssikkerhet er for svak.

Russerne har foreløpig ikke noe luftvern som kan forsvare mot Himars.

Zelenskyj ønsker enda mer slagkraft og har bedt om raketter med enda større rekkevidde. Det gjelder de såkalte ATACMS-raketter, med en rekkevidde på 300 kilometer.

Ifølge amerikanske medier vil Joe Biden foreløpig ikke sende ATACMS-raketter i frykt for at de skal brukes til å angripe russisk territorium.

Russland advarte forrige uke med at å sende slike våpen vil være «å krysse en rød linje» og gjøre USA til «en part i konflikten», skriver Klassekampen.

En beskrivelse av hvordan Himars fungerer i Ukraina kan sees i videoen under. I praksis trengs det kun ukrainske sjåfører som kjører selve vognene. Resten av operasjonene bak inkludert målutvelgelse og avfyring, kan fjernstyres.

Vognene kan flyttes umiddelbart etter avfyring og gjemmes bort før rakettene treffer målet. Himars-systemet ble utviklet fra 1990-tallet og utover og har vært i bruk i Irak, Syria og Afghanistan.