Dette er et ekstern innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
————–
Jeg gikk nedover Grønland en lun junidag i 2018, retning Gamlebyen. Jeg hørte lyden av pumpende musikk. Jeg ikke bare hørte den, jeg merket den i føttene. Den strålte opp fra bakken.
Da jeg passerte Platous gate, så jeg kilden. Der stod hele Pride paraden i full stas, klar til avgang. Folk danset på lastebiler og på gaten til den eggende musikken, klare som egg til årets store homoshow. Det var hundrevis av folk, kanskje tusenvis. De var unge og gamle, de fleste lettkledde. Mye kropp. Alle var glade. Ingen gjemte seg. Den tiden er forbi.
Jeg måtte stoppe opp et øyeblikk og betrakte spetakkelet. Jeg følte en merkelig blanding av forakt og tiltrekning. En gang gjorde jeg alt for å ta del i dette, føle tilhørighet til «mitt» folk. Men jeg ga opp. Jeg ga opp av personlige og politiske grunner. De politiske årsakene var kanskje mest tungtveiende, men de personlige var mest smertefulle. Nå som paraden stod der, rett foran nesa mi, flere hundre meter lang nedover gaten, så kom lengselen tilbake. Lengselen om noe jeg så inderlig ønsket meg, men som aldri ble.
Jeg hadde allerede passert 40 år den gangen i 2018. Jeg var ingen ung mann lenger. Men det var jeg da jeg i 2002 håpefull flyttet til Oslo og fikk jobb som sykepleier på et av hovedstadens sykehus. Jeg trodde jeg nå skulle finne den kjærligheten som ikke hadde vært tilgjengelig i småbyen hvor jeg vokste opp. Det eneste jeg måtte gjøre var å bli aktiv i det homofile miljøet. Jeg måtte vise meg frem, «her er jeg», så ville guttene og mennene kappes om å date meg.
Det ble en solid kalddusj. Det var riktignok ikke vanskelig å finne en date. Men det var nærmest umulig å få en date nummer to. Jeg hadde hatt en sunn selvtillit frem til da. Jeg var tålmodig som ung, sikker på at min dag ville komme. Jeg trengte bare å flytte til storbyen og vise meg frem for mennene. Den selvtilliten ble kraftig korrigert da jeg begynte å vanke på London pub og de andre dedikerte homofile etablissementene i storbyen.
Aldri har jeg møtt så mye kulde og arroganse. Jeg oppdaget fort at det eneste som betød noe var kropp og utseende. Hadde du en livshistorie? Noe å fortelle? Noe å gi? Ingen brydde seg. Det eneste folk villa ha var et ligg. Og det var ikke med meg. Det er noe som heter at blant heteroseksuelle så fører en date noen ganger til sex, og blant homoseksuelle fører sex noen ganger til en date. Dette ligger ganske nært sannheten. Hvis ingen vil ligge med deg, så har du ikke nubbesjans til å finne vennskap og lojalitet.
Årene i det homofile miljøet skadet og modnet meg på samme tid. Jeg ble en reflektert person. Jeg ble også virkelighetsorientert. Prinsen kom ikke til å dukke opp på en hvit hest. Ikke engang til fots. Jeg hadde riktignok noen intime forhold av lengervarende art disse årene, men selv det beste forholdet var middelmådig. De verste forholdene havnet i min bok «Psykopati og kjærlighet».
Det slo meg at mye av avvisningen jeg opplevde handlet om selvhat. Ikke kun hos meg, men det selvhatet som hver enkelt homofil mann på min alder er vokst opp med. Det er frykten for å være annerledes som skaper hatet. Avvisningen de homofile selv opplevde som barn og unge. I de homofile miljøene så blir den snudd til en forsvarsmekanisme; «jeg fordømmer deg innen du rekker å fordømme meg». Den selvsagte tryggheten man ser hos heteroseksuelle finnes ikke. Homofile er verken avslappet, omfavnende eller inkluderende.
Og her kommer det politiske aspektet inn.
La oss imidlertid først slå fast et par ting. Verden trenger å se homoseksualitet. Jeg ble selv tvangsforet med heteroseksualitet på 80- og 90-tallet. Det gjorde meg ikke til heteroseksuell. Det gjorde bare at jeg gjemte meg. Unngikk å møte folks blikk. Redd for å snakke i frykt for at min feminine stemme avslørte meg. Det er ingen tvil om at min homoseksualitet er biologisk. Det er derfor flott at dagens unge homofile slipper å vokse opp med skammen som min generasjon hadde.
Heterofile har ikke vondt av å se to menn kysse. Spesielt bøllene som mobbet meg i ungdomsårene må gjerne tvangsfores med pride og kyssende menn hver eneste dag i resten av deres liv.
Les også: iNyheter #3: Helge Lurås kommenterer mannen
Kjønnsdysfori finnes også. Det er ikke noe som transbevegelsen har funnet opp. Tilbud om kjønnskorrigering har eksistert i mange år. Det er noe man kan benytte seg av når man er voksen nok til å ta slike valg på egne vegne.
Når det er sagt så har homobevegelsen som politisk bevegelse gått for langt. Selv om kjønnsdysfori finnes, så er ikke dette noe majoritetssamfunnet skal bøye seg bakover for å inkludere. De er så få, at vi her snakker om en minoritet i minoriteten. At barnehager og skoler nå nærmest oppmuntrer unge sinn til å «prøve ut» å skifte kjønn, er helt absurd.
Det er når majoritetsbefolkningen skal legge om livene for å tilrettelegge for en promille av befolkningen, at vi er alvorlig ute på sidesporet. Når man kan bli arrestert for å mene noe «ulovlig». Når man går på eggeskall i sosiale lag, i frykt for å støte noen som identifiserer seg som et tredje eller fjerde kjønn. Dette er tyranni, utført av de få mot de mange, med myndighetene i ryggen.
Det andre politiske problemet er hva jeg nevnte tidligere. Den homofile politiske agendaen handler mye om toleranse, synlighet og rettigheter. Men det finnes ingen rettighet de homofile blir nektet i Norge i dag. Og toleranse? Hvordan kan de kreve toleranse av andre, når de ikke engang tolererer seg selv.
Den homofile bevegelsen lider av samme sykdom som alle store sosiale bevegelser i dag. De vet ikke når det er på tide å stoppe – når det de opprinnelig kjempet for, er oppnådd. Det samme gjelder Black lives matter. Det gjelder også kvinnebevegelsen. Alle disse bevegelsene får momentum i en tid hvor relasjonen mellom hetero og homo aldri har vært bedre. Når relasjonen mellom svarte og hvite aldri har vært bedre. Når relasjonen mellom menn og kvinner….. vel, kvinnebevegelsen har nå skadet relasjonen mellom menn og kvinner i så mange år, at den nok kunne vært bedre. Men hvor er logikken i å dra opp gammelt grums når vi var kommet så langt i fredelig sameksistens?
Apropos kvinnebevegelsen så er det her skjedd en uheldig kobling til homobevegelsen. De inkluderer hverandre. Men jeg spør, hvilken interesse har homofile menn i å delta i feminismens forakt for den heterofile mannen? Er vi ikke homofile fordi vi elsker menn? Burde ikke dette også komme heterofile menn til gode? Kjærlighet er ikke bare seksuell. Det er snakk om evnen til å føle varme for andre menn, på en måte som heterofile menn neppe gjør.
Koblingen mellom homofile menns kamp og lesbisk kamp er naturlig til en viss grad, sett i lys av at det handler om rettigheter for samkjønnede par. Det ville også bli rent uutholdelig hvis vi skulle ha både en pride for homofile menn og deretter en for lesbiske. Men den lesbiske bevegelsen har snyltet på homofile menns offerstatus. Det er ikke lesbiske kvinner som opp gjennom tidene har blitt trakassert og fengslet, og som fortsatt kastes ut fra høyhus i islamske land. Det er homofile menn som til alle tider har risikert livet for deres legning.
Hvilket bringer meg til mitt siste politiske poeng. Islam. Det er ikke «høyreekstreme» som truer de homofile i dag. Og de homofile vet det. Ihvertfall de jeg har snakket med. Men den politiske fronten kjører likevel på med hat mot konservative, norske, etniske menn. Vi har nettopp hatt islamsk terror mot pride. Selv om ofrene var to heterofile menn, så er det liten tvil om at målgruppen var de homofile. Men etter at det første sjokket roet seg, så er det blitt forbausende stille rundt hendelsen. Dette blir neppe noen ny 22. juli, nettopp fordi angriperen ikke var en høyreekstrem mann. Homobevegelsen kan bare våge å forsøke å slå politisk mynt på hendelsen, uten å nevne elefanten i rommet – at høy muslimsk innvandring ikke er kompatibelt med en stadig mer aggressiv pride.
Problemet er at homobevegelsen er blitt millionindustri. Mange sitter i diverse råd og kommisjoner hvor deres levebrød er blitt å kjempe videre. Disse organisasjonene vil neppe la seg nedlegge uten videre. Myndighetene har over årene rundhåndet delt ut milliarder til «gode formål» som holder bevegelsen gående. De kan ikke stoppe. Kuen må melkes. Det er rett og slett for lukrativt å fortsette.
Men hvis du kjører bil fra Kragerø og målet er Oslo, men du klarer ikke å stoppe i Oslo og ender i Trondheim? Ja, da er du kommet lenger fra målet enn du var i utgangspunktet.