Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Statskanalen NRK har stor tillit i befolkningen, ifølge NRKs egne rapporter. I 2021 var det 85 prosent av befolkningen som hadde stor eller ganske stor tillit til statskanalen. Og 92 prosent sa at de daglig benytter seg av ett eller flere tilbud fra NRK.

NRK er nyhetsmediet i Norge med størst gjennomslagskraft. Det er skattefinansiert og burde også av den grunn være et medium som følger journalistikkens grunnregler lojalt. Det tilsier at NRK ikke skal være partisk og gi forrang til bestemte ideologier og virkelighetsoppfatninger, i den grad det er mulig å styre unna slik forutinntatthet. NRK skal ha en nyhetsdekning som gir rom for flere journalistiske vinkler og framstillinger. Eller for å si det med andre ord; nyheter som framstiller konflikter og motstridende virkelighetsforståelser, skal speile de realitetene som har betydning for og er essensielle for å forstå en sak.

Dette er idealet, som NRK til tider svikter så til de grader at det er mer enn betenkelig, ja, man kan godt si skandaløst. Og med tanke på den mediemakten og meningspåvirkningen statskanalen har, er det ikke minst viktig at NRK formidler pålitelig samfunnskunnskap i en tid der det offentlige meningsrommet innsnevres i stadig større grad. Denne meningsinnsnevringen setter folks informasjon, politiske kunnskaper og dermed demokratiet i fare.

NRKs vedtekter gir klare signaler om hva som skal være ledetråden i kanalens virksomhet, som det står i vedtektenes § 13: NRK skal ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne. NRK skal være redaksjonelt uavhengig og være balansert over tid. NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.

NRKS VIRKELIGHETSBILDER

Det finnes et hav av eksempler på hvordan NRK ikke oppfyller sine journalistiske oppgaver og overholder sine egne vedtekter. Jeg skal denne gangen ta for meg et par tilfeller som viser hvordan journalistenes underliggende holdninger, sammen utvalgte intervjuobjekter, skaper et bestemt virkelighetsbilde, som reproduseres nærmest dag ut og dag inn. De eksemplene som her trekkes fram, er kanskje så subtile at folk ikke reagerer når de ser på og lytter til statskanalens programmer. Men denne mangelen på reaksjoner kan også forklares ved at NRK, med sine stadige gjentakelser av bestemte virkelighetsbilder, er med på å indoktrinere opinionen til politisk korrekthet på en meget effektiv måte.

Det store nyhetsoppslaget i NRK onsdag 26. mars var to søstre fra Bærum, av somalisk opphav, som sammen med sine tre barn var blitt hentet til Norge av norske myndigheter. De hadde blitt tatt ut fra en interneringsleir i den kurdiske delen av Syria, som huser medlemmer av den islamske terrororganisasjonen IS. De to søstrene forlot Norge da de var skoleungdommer for 10 år siden for å slutte seg til islamistene som kriget mot regimet i Syria og for opprettingen av en islamistisk stat (IS). De tre barna er alle født i Syria med fedre tilsluttet IS.

Fra NRKss Nyhetsmorgen startet klokka 7.00 til sendingens slutt klokka 9.00 denne dagen, var det intervjuer og beretninger om ”hjemhentingen”. Søstrenes juridiske forsvarer, advokat, Geir Lippestad, var en av flere som ble intervjuet og som gikk igjen i de mange innslagene om søstrenes tilbakekomst. Lippestad sa at barna virket trygge og gode, og at alle burde være glade for at barna var kommet ”hjem”, og at ”vi tar vare på barna våre”. Avdelingsdirektør Mats Harlem i Redd Barna var også glad for at barna var hentet ”hjem”, og den kvinnelige reporteren, som var satt på saken, understreket gang på gang at barna var kommet ”hjem”.

BUDSKAP FRA REDD BARNA

NRK har ressurser, både økonomiske og menneskelige, og kan plukke dem fram ved behov for å styrke de ansattes kollektive, politisk korrekte virkelighetsoppfatning, og ikke minst den samme virkelighetsoppfatningen i opinionen. Men å påkalle ressurser kan ha utilsiktede følger, slik det kunne høres ut på denne ”hjemkomstdagen” for barna fra Syria. Sidsel Wold er NRK-journalist og er en av få (er det noen andre?) som har intervjuet IS-søstrene mens de var internert, ikke bare en, men to ganger. I intervjuene sa de at de ikke kjente Norge lenger. De hadde jo tilbrakt hele sine voksne liv i Syria. Barna deres hadde tilbrakt hele livet sitt der. De kjente bare Syria og snakket arabisk, fortalte de til Wold. 29.03.2023 Nyhetsmorgen – Nyhetsmorgen – NRK Radio

Ingen av Wolds opplysninger nedfelte seg i de mange andre innslagene om ”hjemkomsten” i Nyhetsmorgen denne dagen, verken i form av spørsmål eller henvisninger til det som kom fram i intervjuene. Kunne det skyldes at å slippe til Wold, var en glipp, eller skulle innslaget med henne være en form for journalistisk alibi? Det hindret i hvert fall ikke at journalistene i Nyhetsmorgen, sammen med intervjuobjektene, inntil det maniske fortsatte å messe om at barna var kommet ”hjem” til et Norge som det er grunn til å tro at barna ikke engang kjente ved navn under oppveksten i Syria.

Mats Harlem, som også deltok i Politisk kvarter i NRK samme dagen, mente at norske myndigheter skulle ha hentet søstrene ”hjem” for lenge siden. Og det kunne høres ut som om det for ham nærmest var ufattelig at søstrene ikke hadde kommet ”hjem” før. Hans forklaring på det var at barna var blitt utsatt for menneskehandel, noe han monomant understreket også i nyhetsinnslagene i Nyhetsmorgen. Hvis regjeringen hadde fulgt sine internasjonale forpliktelser, hadde søstrene og barna blitt repatriert for lenge siden, og regjeringen hadde satt i gang å undersøke om de var blitt gjenstand for menneskehandel.  Var det riktig å hente Syria-søstre hjem til Norge? – Politisk kvarter – NRK Radio

MENNESKEHANDEL?

Verken programfolkene i Nyhetsmorgen eller Lilla Sølhusvik i Politisk kvarter greide å stille Harlem spørsmål om hva slags menneskehandel barna angivelig kunne ha blitt utsatt for. Det kunne høres ut som det var umulig for Harlem å forestille seg at noen kunne ha oppholdt seg frivillig i den aktuelle interneringsleiren i flere år.  Og det var kanskje det Sølhusvik fornemmet da hun overfor Harlem påpekte det var ei norsk mor igjen i Syria, med ett barn. Også det skyldtes menneskehandel, pukket Harlem på, uten at han ble avkrevd en forklaring på det av Sølhusvik.

I all praten om barna som var kommet ”hjem” og påstander om udefinert menneskehandel, ble det ikke stilt et eneste spørsmål om søstrene muligens kunne ha hatt motforestillinger til å komme ”hjem”, og at hjemkomsten derfor muligens hadde drøyd så lenge i tid. Heller ikke ble det sagt noe om barna kunne ha en annen oppfatning av hva som var deres hjem enn ”hjemmet” i Bærum. For slike spørsmål har ikke plass en politisk korrekt forståelsesmåte. Det ville jo antyde utenforskap, at verken mødrene eller barna hører hjemme her i landet, og at de ikke er velkomne. Å antyde noe slikt, vil være rasisme og fremmedfiendtlighet mot sårbare individer, og dessuten vel i strid med menneskerettigheter og norske statsrettslige regler.

For Harlem, Lippestad og journalistene i NRK er det uhørt at noen frivillig vil være igjen i Syrias trasige interneringsleire. Da må det være noe kriminelt bak, noen eller noe som hindrer at folk vender tilbake til den ”trygge” velferdsstaten og det politisk korrekte Norge. Og derfor kan de heller ikke tenke seg at noen solidariserer seg så sterk med den islamske sak og den islamske stat, IS, at de vil bli værende i Syria, slik som den gjenværende mora som ikke ville tilbake til Norge. For i det politisk korrekte Norge, tror man at hele verden er en slags kulturell og politisk replika av Norge, av det vestlige demokratiet, der man forstår virkeligheten slik som gode, politisk korrekte nordmenn gjør, bare folk ”der ute” får tenkt seg om. De kan ikke forestille seg at det finns andre oppfatninger enn den ”norske” av hva som skal til for å skape ”det gode samfunn og berge verden”.

De to søstrene trodde åpenbart på et islamsk idealsamfunn, og det var også av den grunn at de for 10 år siden dro til Syria for å slutte seg til den islamske bevegelsen. Kanskje var de også villig til å ta konsekvensene av sine handlinger, som IS-medlemmer, og ikke gå på akkord med sine politiske og kulturelle idealer, noe den gjenværende moren i Syria ser ut til å være villig til. Dette er en tankegang som går over hodet på politisk korrekte nordmenn. For den politisk korrekte nordmann er Islam (ikke IS) en fredens religion som naturlig hører hjemme i Norge og som er like hverdagslig og ufarlig som å kjøpe lavpriset brokkoli hos Kiwi.

AFGHANSKE JENTER UTEN SKOLE

Benektingen av islams mer skumle, for ikke å si groteske sider, og forsøket på å ufarliggjøre Islam, er en gjenganger i NRK. Og slik var det i NRK Helgemorgen søndag 26. mars, da en av sakene som ble tatt opp, var jenter i Afghanistan som ikke får lov til å gå på skole. Noen dager før hadde viseutdanningsministeren i landet holdt en tale ved åpningen av skoleåret. ”Hele verden ventet på at han skulle si at jentene skulle få komme tilbake til skolen. Det skjedde ikke”, sa NRKs Midt-Østen reporter, Yama Wolasmal. Programleder for Helgemorgen, Arne Egil Tønset, hadde også innkalt en kvinnelig, afghansk-ættet jusstudent fra Universitetet i Tromsø til NRK-studioet. Hun sa hun knapt kunne forestille seg sorgen hos de jentene som ikke får lov til å gå på skole. 26. mars – Helgemorgen – NRK Radio

”Vi kan jo sjøl forestille oss at vi er ei jente med en bror som går på skolen første dag i skoleåret, sa hun og slo fast at det er grunnlag for depresjon når jenter i Afghanistan opplever at de er mindre verdt enn mannlige familiemedlemmer. Men man kan jo spørre seg om slike vestlige likestillingstanker finnes i hodene til afghanske jenter flest, og om det er noen tradisjon for at jenter går på skolen, bortsett fra i de 20 årene landet var i krig med og okkupert av vestlige makter. For i de siste 20 årene strømmet millioner av gutter og jenter til skolene før Taliban kom til makten og reverserte denne suksessen, påpekte Wolasmal. Under okkupasjonen gikk de afganske jentene på skolen i samsvar med afghansk kultur og de islamske reglene i landet, regler som tilsier at jentene skal gå i segregerte klasser og med hijab. Alt dette var på plass, og det derfor var ubegripelig (sic) at jenter ble utelukket fra skolene, forklarte han.

En enkel forklaring på jentenes utestengning fra skolene i Afghanistan, er at Taliban er kommet til makten i landet etter mange år med krig, en krig som Taliban ikke kunne ha vunnet uten solid støtte i befolkningen. Og det er en befolkning som i stor grad slutter opp om Talibans syn på jenter og utdanning. Sånn sett har landet vendt tilbake til der det var før krigen startet mot den vestlige okkupasjonen. Folket i landet kan med andre ord ha funnet igjen sine islamske og etniske, kulturelle røtter, noe som ikke akkurat legger forholdene til rette for jenters skolegang.
FENGSLES FOR Å RØMME HJEMMEFRA

Når Wolasmal sier at hele verden ventet på at jentene skulle få gå på skole, er det en påstand som det ikke finnes belegg for, selv ikke i Afghanistan, utenom hos folk i urbane miljøer i landet som er blitt vant til en vestlig likestillingstankegang gjennom vestlige militæres og bistandsarbeideres 20-årige nærvær i landet. At krigene førte til forråelse i befolkningen, er det liten grunn til å tvile på, men den råskapen som man i Afghanistan viser overfor kvinner og jenter, er en praksis med lange tradisjoner. Det var i hvert fall konklusjonen til svenske Helena Edlund som tjenestegjorde i de svenske styrkene i landet. For noen år siden skrev hun om sine opplevelser i Afghanistan:

”Jag hade fått uppleva hur en förälder inte ansåg det egna barnets liv värt besväret att åka till sjukhuset fem kilometer bort, eftersom ”det kommer nya barn”. Jag hade besökt sjukhusavdelningar där spädbarn och småbarn vårdades för opiummissbruk, eftersom mammorna blåste opiumrök i deras munnar för att få dem att sluta skrika. Jag hade tvingats höra barn bli våldtagna och kvinnor misshandlade utan att få ingripa. Jag hade sett barn som skållats med kokhett vatten i uppfostringssyfte, sett spädbarn som hade svarta, förfrusna fötter efter att ha burits runt utan vettiga kläder i vinterkylan av fyra- eller femåriga syskon eftersom mamman inte fick lämna hemmet. Jag hade sett outvecklade småflickor i tioårsåldern, bortgifta, våldtagna och misshandlade till oigenkännlighet. Jag hade mött kvinnorna som dömts till tio års fängelse för att ha rymt hemifrån.” Vågar ni lyssna till oss nu? – Document

Edlund hadde også noen betraktninger om hvordan man driver jordbruk i Afghanistan:

”Jag hade mött byäldstar som hellre såg sina barn svälta till döds än att förändra sina jordbrukstraditioner genom att exempelvis införa växelbruk. ”Mina förfäder har odlat vete på den här åkern i hundratals år! Jag måste odla vete här!” Hela byar fick gå under av svält hellre än att byn flyttades till andra sidan av en kulle där det fanns både bete och vatten. Det tog inte lång tid innan jag på förväg visste hur motiveringen skulle låta: ”Byn har alltid legat här, så den måste ligga här!”Jag hade dessutom fått höra religiösa ledare förklara allt detta med att det var rätt enligt islam, att det var deras guds vilja och att ingenting fick förändras eftersom islam förbjöd det.

ET JOURNALISTSIK SKREKK-KABINETT

Nu var det i och för sig inte helt sant, det de påstod. Orsaken till det patologiska och människofientliga var kombinationen av pashtunvali, en mångtusenårig, patriarkal och hedersbaserad kultur, och islam. De två passade varandra som hand i handske. En kultur som värnade tradition och heder och motsatte sig all form av förändring, mötte en ideologi som värnade tradition och heder och motsatte sig all form av förändring.”

Wolasmal og den afghanske juss-studenten, med sine tillærte, vestlige og politisk korrekte blikk, har en oppfatning av virkeligheten i Afghanistan som ligger ganske fjernt fra det bildet Edlund tegner. Og i tråd med Edlunds observasjoner skulle det heller ikke være så merkelig at jenter ikke får gå på skole. At de ikke får det, er nok i samsvar med de etniske og islamske tradisjonene i landet. Og det man med nesten absolutt sikkerhet kan si, er at beskrivelser som ligner på Edlunds, aldri vil finne veien til Arne Egil Tønset og NRKs Helgemorgen-studio i Tromsø der indoktrineringskverna går og aldri går tom i NRKs journalistiske skrekk-kabinett.

Den største trusselen mot demokratiet kommer fra den politiske venstresiden (+)