Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I år er det en nedgang i søkertallene til lærerutdanningene i Norge på 21,8 prosent. Det er en svært dramatisk nedgang som burde vekke stor bekymring hos myndighetene! Mange av oss eldre lærere ser på denne nedgangen som en helt naturlig konsekvens av de stadige forverringene av arbeidsvilkårene og nedgangen i reallønnen til lærerne.
Da jeg begynte som nyutdannet lærer tidlig på 1980-tallet, var læreryrket kjennetegnet av stor selvstendighet, man hadde stor tillit fra ledelsen, relativt god lønn og kunne selv disponere sin arbeidstid. Etter undervisning, kunne man reise hjem og så bruke kvelden til forberedelsene til neste dag. Elevene hadde respekt for lærerne og foreldrene var våre beste støttespillere.
Nå skal jeg ikke bare glorifisere våre arbeidsvilkår den gangen, vi hadde våre utfordringer, men alt i alt var yrket langt mer attraktivt for en ung person som skulle velge seg en utdanning. Men nå er det altså færre og færre som ønsker å ta denne utdanningen. Utdanningsminister Ola Borten Moe blir intervjuet om denne nedgangen i søkere i NRK sin nettavis, men han ser dessverre ikke ut til å ha noen svar på hva det kan skyldes eller hva slags tiltak som bør settes inn for eventuelt å snu utviklingen.
– Det kan handle om hvordan vi setter opp og organiserer lærerutdanningene våre. Kanskje må vi også se på de økonomiske ordningene for lærerstudentene, om det viser seg å være en flaskehals, sier han.
Og videre:
– Jeg tror vi som samfunn nå trenger en grundig, offentlig samtale knyttet til status og attraktivitet i læreryrket generelt, og vi trenger å reklamere for det opptaket som kan være til høsten, sier Ola Borten Moe til NRK.
Vel, tilrettelegging av økonomi og en offentlig samtale og reklame for lærerutdanningen er sikkert vel og bra, men det vi egentlig trenger, etter min mening, er en grundig og dyptgående analyse av hva som gjør læreryrket så lite attraktivt i vår tid. Og da bør man tørre å være ærlige og å lytte til erfarne lærer, som har kjent hvor skoen trykker gjennom en årrekke.
Lønnen er selvsagt en viktig faktor, og det viser seg at lærerne som gruppe har kommet svært dårlig ut gjennom en årrekke. Det virker svært naivt å tro at søkertallene skal gå opp igjen til gammelt nivå, dersom det ikke gjøres noe drastisk med lønnen til lærerne. Men er myndighetene villig til å ta det krafttaket som kreves? Det virker ikke sånn.
Og bare det alene, burde øke bekymringen! Det virker ikke som myndighetene innser alvoret, men velger å overse kanskje den aller viktigste faktoren. Det hjelper ikke å drive reklame for lærerutdanningen og så late som om man ikke innser realitetene.
Men det er så mye annet som har gjort læreryrket så mye mindre attraktivt gjennom en lang årrekke. Og særlig viktig for mange lærere, er det at man opplever å ha mistet mye av sin selvstendighet og sin egen mulighet til å tilpasse sin yrkesutøvelse til sin egen livssituasjon. Tidligere hadde vi muligheten til å kombinere jobben med å være småbarnsforeldre, og mange opplevde det som en svært attraktiv fordel i yrket.
Man kunne dra hjem etter undervisning, være sammen med barna sine, og så jobbe videre med forberedelser og rettearbeid etter at barna var i seng. Men denne fordelen er nå helt borte. Gradvis har vi blitt pålagt å være til stede lengre og lengre for å sitte på arbeidsrommet og jobbe, og yrket har nå endt opp med å være en 8-16 jobb som alle andre. Læreryrkets kanskje viktigste og mest attraktive fordel, har bare forsvunnet, helt uten at vi har fått noe igjen for det.
Jeg husker godt hva begrunnelsen var for å ta fra oss denne fordelen. Jo, vi skulle være til stede på skolen i tilfelle noen foreldre trengte å snakke med oss. Dette var jo bare et skinnargument helt uten grunnlag. Jeg husker i de første årene der jeg satt på arbeidsrommet og ventet på telefonen, så var det ikke en eneste forelder som ringte meg for å snakke med meg.
For min del virket det som om hele denne veldig dramatiske endringen skyldtes en form for misunnelse fra andre fagorganiserte og dermed også fra AP, som hadde et politisk mål å omgjøre læreryrket til et hvilket som helst annet yrke, og så så man helt bort fra læreryrkets særtrekk, der mange lærer er svært slitne etter å ha undervist en hel dag, og trengte man litt hvile og avkobling fra undervisningssituasjonen.
Det er faktisk svært krevende å stå i klasserommet og få 25 elever til å fungere godt sammen og yte en innsats for virkelig å lære noe. Hver enkelt elev har gjerne med seg sine egne utfordringer, og i tillegg er det etter hvert et ganske stort antall barn med store individuelle utfordringer, som krever ekstraordinær behandling. Jeg husker godt jeg har opplevd nye vikarer som tenkte det kunne være greit med litt undervisning som ekstrainntekt utbryte etter sin første dag som vikar: «Dette er det verste jeg har opplevd. Det skal jeg ALDRI utsette meg for igjen!
Og så har myndighetene systematisk svekket lærernes autoritet ved å forsøke å omgjøre læreryrket til en slags veilederrolle, som elevene skulle kunne velge å forholde seg til dersom de syntes de trengte det. Og parallelt med det, har man fjernet stort sett alt av sanksjoneringsmuligheter, og tatt fra læreren nesten enhver mulighet til å disiplinere svært utagerende elever.
Man får ikke lov til å røre, dem, ikke ta dem ut av klassen, ikke gi gjensitting eller andre konsekvenser, som man vet er effektive. SÅ langt har mistilliten til den enkelte lærer gått, at en lærer som velger å ta en elev med inn på et grupperom for å snakke han til rette, blir mistenkt for overgrep og får en merknad i sin personalmappe.
Samtidig har selve pedagogikken som skolen bygger på, blitt omgjort til en slags tilbudsvare, der elevene skulle få velge selv hva de ønsket å lære, lage sine egne planer og være ansvarlige for sin egen læring. De som kjenner til modningsnivået til barn på 6-12 år, innser hvor absurd dette i virkeligheten er.
Visst finnes det enkelte modne, samvittighetsfulle og begavede barn som kan klare det, og da særlig jenter, men for den gjennomsnittlige gutt, er dette en pedagogikk som inviterer til ansvarsløshet, disiplinproblemer og utagering. De er rett og slett ikke modne for et slikt ansvar, og alle vet hva barn gjør når de føler seg mislykket: Jo, de tuller, bråker og finner på andre «morsomme» ting for å skjule at de ikke klarer det vi forventer av dem.
Den siste rapporten fra Osloskolen om vold mot lærer, viser at den har et svært skremmende stort omfang. Det anser jeg også som en helt naturlig og forutsigbar konsekvens av politikernes konsekvente nedbygging av lærenes muligheter til å utøve sin autoritet. Jo mer rom man gir for elevenes utagering helt uten muligheter til inngripen, jo mer vokser selvsagt problemet med elever helt uten respekt, som opplever at de helt fritt kan utøve vold uten at det får konsekvenser.
Og det som ikke sies høyt, men som ethvert oppegående menneske innser, er at et stort antall av de voldelige elevene i Oslo-skolen kommer fra familier med opprinnelse i land med en helt annen kustus på elevene. Jeg har sett på nært hold hvordan disse elevene, som er vant til harde reaksjonsmåter og disiplineringsmetoder nærmest hånler av det norske skolesystemet som er befolket av forståelsesfulle kvinner.
Og der er vi inne på et annet problem i det norske skoleverket. Mennene forsvinner ut og kvinnene kommer inn i større og større antall. For menn flest er det svært avgjørende for å velge et yrke, at han har stor selvstendighet, blir vist høy tillit og har stort rom å utforme sin egen yrkesutøvelse. Dette er faktorer som har blitt systematisk fjernet fra læreryrket i Norge. Det har blitt mer ensretting, større grad av styring av den enkelte lærer og større og større kontroll med hva en lærer bruker tiden sin til.
Samtidig har selve undervisningen blitt en mindre og mindre del av jobben, og rapportskriving, dokumentasjon og møtevirksomhet tar en stadig større og større del. Alt dette er forhold som gjør læreryrket stadig mindre attraktivt, og da særlig for menn. Skolen har kort og godt blitt en skole som er tilpasset kvinner og jenter, og det ser vi også på resultatene: Jentene blir stadig flinkere, mens guttene sakker etter.
Det burde også være velkjent at der hvor kvinnene kommer i flertall i et yrke, så blir lønnsutviklingen stadig dårligere og innarbeidede fordeler i yrket forsvinner gradvis. Man trenger ganske enkelt mannfolk med baller for å kjempe gjennom yrkesgruppens krav.
Som et eksempel på hvordan lærernes fagorganisasjon var med på å forringe lærernes arbeidssituasjon, kan jeg nevne en opplevelse fra en av de skolene jeg jobbet på. På et klubbmøte kom det forslag fra noen av damene om at vi lærerne burde ha mer inspeksjon, altså at vi skulle gå ute i skolegården og passe på, i stedet for å ha en pause. Og tror du ikke nesten alle stemte for. Og sånn helt uten videre fikk vi lærerne en halv time mer arbeidstid hver dag, altså 2,5 timer mer arbeidstid i uken! Helt uten noen form for kompensasjon. Og bestemt av lærerne selv, og deres fagforening.
Jeg kan huske jeg var sjokkert, for ikke å si rasende. Er det lærernes fagforening sin oppgave å pålegge oss mer arbeid? Om vi så mente det, burde vi selvsagt ha lagt det frem som en forhandlingssak for arbeidsgiveren og krevd kompensasjon.
Men der har du en svært viktig grunn til at lærerne har fått stadig dårligere arbeidsvilkår og sakker etter i lønnsutviklingen. Vi har vært alt for snille og forståelsesfulle og helt neglisjert at også arbeidstakere har rett til å stille krav og kjempe for dem. Lærere trenger å begynne å prioritere sine egne arbeidsforhold! Men klarer de det? Jeg tviler.