Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Torsdag forrige uke ble Riksrevisjonens konklusjon publisert. Den omfattende granskingen av 500 nåværende og tidligere stortingspolitikere for å avdekke misbruk og feil bruk av privilegier som blant annet pendlerboliger og etterlønn, har vist behovet for sterk kritikk og betydelig opprydding.
Konklusjonen er oppsiktsvekkende og kritikken er knusende: “Konsekvensen av dette er at det har skjedd betydelige feil i forvaltningen av ordningene”, sier riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.
Vi har et systematisk problem med misbruk av befolkningens midler.
For høye utbetalinger, uoppmerksomhet over eget ansvar, manglende kontroll av ledelsen, en opplysningsplikt som ikke er etterfulgt og uklare regler, er blant forholdene som er trukket frem. Kritikken Riksrevisjonen har gitt er på øverste nivå mulig: Situasjonen er stemplet som “Sterkt kritikkverdig”.
Rapportens konklusjon om alt for enkel tilgang og manglende kontroll på stortingets frynsegoder setter søkelys på et høyst betimelig spørsmål: Er det for lukrativt å være politiker? Problemet ligger nemlig ikke bare i det som er utenfor eller på grensen til lovverket, men også blant det politikerne med loven i behold bedriver:
Som mange vet er politikken proppfull av (skatte)penger. For et par uker siden kunne vi lese at samtlige 20 personer i Arbeiderpartiets sentralstyre har inntekt over 1 million. Samtidig besitter stortingspolitikere en lønn høyere enn 95 % av samfunnet, og lønnstillegget for stortingsrepresentanter har de siste ti år vært det dobbelte av gjennomsnittet for alle lønnsmottakere. De har økt lønnen med hele 37 % fra 2012 til 2022.
Likevel, i full mangel på bakkekontakt i det man de siste årene har gått fra krise til krise med økte bompenger, inflasjon, strømutgifter og renter – for ikke å snakke om utfordringene knyttet til koronakrisa –, evner politikerne altså år for år å gå nærmest på gråten opp på talerstolen for å mest mulig skadefritt kunne øke egne lønninger.
Politikerne misbruker tilliten befolkningen har gitt dem til å selv forvalte egen lønn og egne fordeler. Vi har havnet i den kjente situasjonen med bukken og havresekken.
De omfattende privilegiene i form av blant annet lukrative pensjoner og etterlønn, skattebetalt pendlerbolig og strøm, transport, media-abonnementer, subsidierte reiser, telefonregning, internett, språkkurs, parkering, treningssenter og barnehage, og til og med subsidiert mat og drikke i stortingskantina, blir ofte glemt. Helt frem til det blir rapportert om mislighold.
Til tross for høye lønninger og gullkantede ekstraordninger, finner vi altså likevel skrekkeksempler hvor politikerne svindler til seg ytterligere goder gjennom eksempelvis fiktive reiseregninger, mottatte etterlønn-goder man ikke har krav på, korrupt tildeling av midler til egne partipolitiske underorganisasjoner, gaver mottatt ulovlig, bevilging av dyre partipolitiske festmiddager og bruk av Stortingets penger på private flyreiser (der man til og med tok med familien på «korte jobbmøter»).
Utnyttelse av frynsegoder er på ingen måte enkelttilfeller hos noen få, men et systematisk problem vi ser hos et flertall av de store stortingspartiene.
Les også: Høyre eller Ap? – Hva med frihet?
Vi kan ikke få en egen overklasse med en politisk elite som utnytter systemet og gir seg stadig flere fordeler. Slik hører ikke et fritt og rettferdig demokrati til. Vi må gjøre noe.
Trenden med politikere som allerede fra ung alder bygger opp politisk karriere fasiliterer et miljø hvor all kompetanse bygges opp i det å sitte i offentlige verv heller enn å skape verdier for samfunnet, og følgelig vil man arbeide for å fortsette denne type ordninger og stadig større tilegning av privilegier – samt å beskytte offentligheten fra innsyn og dem selv fra rettslige forhold.
Følgelig får vi en negativ spiral med karrierepolitikere som er mer opptatt av å beskytte egen posisjon enn å faktisk jobbe for folket.
Jeg anser det å være folkevalgt som en tjeneste for samfunnet. Det bør være noe en gjør i en periode før man fortsetter sitt vanlige liv. Politiske verv bør helst ikke føre til en langvarig, lukrativ karriere med stadig mer omfattende og dyre privilegier finansiert av skattebetaleren..
Lønnen og fordelene for å være politiker bør derfor reduseres betraktelig. For om man lokker med omfattende goder for å bli politiker så får man naturligvis folk som er der for godene, ikke for et genuint ønske om å forbedre folks liv.