Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige var en avgjørende hendelse i nordisk historie og markerte slutten på den personalunionen som hadde bundet de to landene sammen i nesten 100 år.

Unionsoppløsningen fant sted i 1905 og førte til at Norge gjenvant sin uavhengighet som et selvstendig kongerike. Denne begivenheten ble til etter mange års politisk strid og nasjonalistiske bevegelser som ønsket å gjenopprette Norges suverenitet.

Unionen mellom Norge og Sverige ble opprettet i 1814 etter Napoleonskrigene, da Danmark-Norge gikk konkurs og ble tvunget til å avstå Norge til Sverige i Kiel-traktaten. Dette ble imidlertid ikke godt mottatt i Norge, og det brøt ut opprør mot svensk overherredømme. I løpet av årene som fulgte ble det gradvis innført mer autonomi for Norge, og i 1905 kulminerte uenigheten i unionsoppløsningen.

Bakgrunnen for unionsoppløsningen var en konflikt rundt den svenske tronfølgeordningen. Kong Oscar II av Sverige motsatte seg å endre grunnloven for å tillate at en norsk prins kunne arve den svenske tronen. Dette førte til at den norske regjeringen, ledet av Christian Michelsen, besluttet å erklære Norge som et uavhengig kongerike.

Store Norske Leksikon beskriver hendelsene på denne måten;

Karl Johan, den svenske kronprinsen som førte den svenske politikken i 1814, hadde gitt store konsesjoner til nordmennene. I 1818 ble han konge i de to rikene. Han forsøkte da å skape en tettere union med sterkere kongemakt, men nordmennene sto imot. Da Karl Johan døde i 1844 ble motsetningene dempet, og 1850-årene ble «unionens lykkelige tid».

I 1860-årene ble imidlertid harmonien brutt. I Norge fikk den unionsskeptiske venstrebevegelsen vind i seilene, og i 1884 kom partiet Venstre til regjeringsmakten og innledet etter hvert en «knyttenevepolitikk» i unionssaken. Norges mulighet for å føre en egen utenrikspolitikk hadde lenge vært et stridstema. Nå krevde Venstre at Norge burde få et eget nasjonalt konsulatvesen.

I 1895 ble det krise og Sverige raslet med sablene. Venstre la seg på en mykere linje og krisen ble overvunnet. Den blusset imidlertid opp igjen, spesielt ved de såkalte «lydrikepunkter», et lovforslag om at et norsk konsulatvesen skulle være underlagt det svenske utenriksstyre (se konsulatsaken). Forslaget ble fremmet av den svenske statsminister Erik Boström i 1904. Det var nå klart for de fleste på begge sider at det gikk mot en unionsoppløsning. Spørsmålet var bare hvordan.

I Norge grep Christian Michelsen tømmene. Han ble statsminister og skar igjennom ved å få Stortinget til å vedta en lov om eget konsulatvesen. Da Kongen nektet sanksjon, gikk regjeringen av og Michelsen formulerte den berømte 7. juni-beslutningen som sa at siden Kongen ikke kunne danne en ny norsk regjering hadde han opphørt å fungere som norsk konge, og unionen var følgelig oppløst. Sverige skulle ha skylden for unionsbruddet.

Bruddet

Den 7. juni 1905 vedtok Stortinget, Norges nasjonalforsamling, enstemmig å annullere unionstraktaten som bandt Norge og Sverige sammen. Etter denne beslutningen begynte forhandlingene mellom de to landene for å oppnå en fredelig oppløsning av unionen. Disse forhandlingene ble ledet av den norske utenriksministeren Jørgen Løvland og den svenske statsministeren Karl Staaff.

Forhandlingene var intense og innebar kompromisser på begge sider. Til slutt ble det oppnådd enighet, og den 23. september 1905 ble unionsoppløsningen formalisert gjennom en traktat mellom Norge og Sverige. Ifølge denne traktaten anerkjente Sverige Norges uavhengighet og ga avkall på all innblanding i norske anliggender.

Unionsoppløsningen ble feiret som en stor nasjonal seier i Norge. Prins Carl av Danmark ble valgt til konge av Norge og tok navnet Haakon VII. Dette markerte begynnelsen på den moderne norske monarkiet, og kong Haakon VII ble en respektert og populær leder for nasjonen.

For Sverige var unionsoppløsningen et nederlag, og det ble møtt med skuffelse og bitterhet i noen kretser. Likevel erkjente svenskene til slutt realitetene og ønsket å opprettholde gode naboforhold med Norge. De to landene etablerte en fredelig og vennligsinnet relasjon som har fortsatt å styrkes gjennom årene.

Unionsoppløsningen hadde også en betydelig innvirkning på det politiske landskapet i begge landene. I Norge førte det til en økning i nasjonal stolthet og nasjonalistisk bevissthet. Det var en følelse av å ha gjenvunnet sin frihet og suverenitet, og dette bidro til å styrke nasjonens identitet og selvbevissthet.

I Sverige førte unionsoppløsningen til en refleksjon over landets politiske system og etablering av mer demokratiske reformer. Tapet av Norge som en del av unionen førte til en erkjennelse av behovet for å modernisere og styrke det svenske demokratiet.

Selv om unionsoppløsningen var en avgjørende begivenhet, hadde det få direkte negative konsekvenser for det daglige livet til folk i begge landene. Den økonomiske handelen og samhandlingen fortsatte relativt uforstyrret, og etter hvert utviklet Norge og Sverige en ny form for samarbeid som bygget på gjensidig respekt og felles interesser.

Dog ikke uten å hive noen morsomheter i hverandres retning.