Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I tillegg til et omfattende nettverk av underjordiske tunneler for å muliggjøre skjult lagring og transport av soldater og utstyr, med tanke på å sette i gang overraskende bakholdsangrep i Gaza, har Hamas i flere år forberedt seg på krig med å bygge opp våpen- og ammunisjonslagre, konstruere drapsfeller og sette opp sofistikerte bakkekampsystemer som antipansermissiler, veibomber med fjernutløsende avfyringsmekanismer, langtrekkende snikskytterutstyr, overvåkings- og angrepsdroner og overvåkingskameraer, skriver en tidligere commander (leder) i den britiske hæren, Richard Kemp, i Jewish News Syndicate. The morality of IDF maneuvers in Gaza – JNS.org

Kemp er en erfaren militæroffiser med krigserfaring fra Afghanistan, Balkan, Irak og Nord-Irland. I de tre første månedene av krigen i Gaza var han i Israel og fulgte den israelske militærledelsens operasjoner, og han var også med på militærstyrkenes (IDF) innmarsj i Gaza.

Kemp sier at de israelske soldatene står overfor en av de vanskeligste kampsituasjonene som væpnende styrker noen gang har vært med på. Hamas-soldatene er i alle befolkede områder i Gaza, og de flytter seg både over og under bakken, samtidig som de følger med i den israelske hærens og sivilbefolkningens bevegelser. Hamas oppholder hovedsakelig i tett befolkede områder for å skaffe seg maksimal dekning og beskyttelse samt gode fluktmuligheter.

 Hamas’ taktikk er altså basert på beskytte seg bak sivil­befolkningen i Gaza. De bruker et stort antall skoler, sykehus og moskeer til våpen­lagring, kamp­posisjoner og tunnel­innganger og -utganger. På samme måte bruker de kontor- og kommersielle anlegg, butikker og boligbygg. I enkelte områder er så godt som hvert eneste hus en del av Hamas sin militære infra­struktur. Ingen steder i Gaza er fri for terrorister og våpnene deres, med mindre IDF har ryddet dem bort. Hamas’ form for krigføring – som stort sett direkte og bevisst strider mot krigens lover – forklarer også hvorfor det er nødvendig at IDF opptrer med enorm slagkraft når de utøver militærmakt på alle områder i Gaza, mener Kemp. 

Denne skremmende miksen av samtidige og motstridende, militære utfordringer, kombinert med det faktum at Hamas systematisk bruker Gazas befolkning som menneskelige skjold og opererer innenfor og i underjordisk sivil infra­struktur, betyr at det ikke er mulig å beseire Hamas uten tragiske sivile tap og den beklagelige ødeleggelsen av sivil eiendom. Ingen hær i verden ville være i stand til å gjøre det, uansett hvilken taktikk de brukte, og faktisk har ingen annen hær noen gang gjort dette i en sammenlignbar konflikt, skriver Kemp.

VIL SKÅNE SIVILE

Likevel har IDF, ifølge Kemp, lagt ned stort arbeid for å skåne sivilbefolkningen i Gaza mot krigens drepende ødeleggelser.

«Jeg har blitt orientert om IDFs framgangsmåter og opplæring for å redusere skade på sivile – av befal, stabs­offiserer og advokater. Jeg har også snakket med et stort antall luft- og bakke­tropper, og alle har vist en klar forståelse av IDFs engasjement­sregler og lovene for væpnet konflikt, så vel som personlig dedikasjon til å følge dem,» sier han. 

Kemp regner opp flere av tiltakene som IDF har satt i verk for å advare og verne sivile mot krigens ødeleggelser og drap. Det gjelder for eksempel utsendelse av 6 millioner flygeblader som oppfordrer sivile til å forlate bestemte områder og anviser steder med større sikkerhet. I tillegg har IDF foretatt 14 millioner forhånds­innspilte telefon­samtaler og 72.000 personlige samtaler som varsler sivile om at de bør forlate militære målområder. IDF overvåker deretter målområder nøye fra luften og fra bakken for å bekrefte at sivile har forlatt målområdet dersom dette er mulig, før de går til angrep.

Kemp er ingen nøytral observatør. Han er for det første blitt innbudt av israelske myndigheter til å følge med i krigsoperasjonene, og for det andre har han skrevet om sine erfaringer i Jewish News Syndicate den 5. januar. Men det er til hans fortjeneste at han beskriver betingelsene for den nådeløse krigen som den israelske militærmakten fører.

Det Kemp ikke kommer inn på, og som ikke har vært særlig nevnt av mediekommentatorer, analytikere eller andre som føler seg meningsberettiget om denne krigen, er hvorfor Hamas, i løpet av sine knapt 20 år som diktatorisk makt i Gaza, har gjort området til en bortimot uinntakelig festning med sivilbefolkningen og sivile bygg som skalkeskjul. Det er nesten naturlig å tolke denne gjennom-militariserte oppbyggingen som forsvar mot en invasjon fra Israel, men også som et utgangspunkt for å starte en krig mot Israel.

HVA SKULLE UTLØSE EN INVASJON?

Men hva Hamas-ledelsen mener skulle kunne sette i gang en invasjon fra Israels side, er et spørsmål som heller ser ut til ikke å bli stilt av mediene, kanskje fordi det, ifølge den rådende, politisk korrekte forståelse av situasjonen, er et illegitimt spørsmål. Skulle det være en invasjon som ble frambrakt gjennom en dødelig provokasjon i likhet med den som ble satt i verk den 7. oktober, eller har Hamas-ledelsen regnet med at Israel før eller siden, uansett, ville invadere Gaza.

Men i så tilfelle, hva skulle betinge en invasjon? Så vidt undertegnede vet, er det ikke kommet noen uttalelser fra Hamas om at de har regnet med en planlagt invasjon fra Israels side, eller at Hamas har regnet med en invasjon som en  langsiktig, israelsk plan. Det ville i tilfelle være merkelig at Israel skulle ha slike planer etter at de kvittet seg med Gaza i 2005, og Hamas kom til diktatorisk makt gjennom valg i 2007.

Hvor mye Hamas har brukt av penger på å ruste opp Gaza til å bli et gjennom-militarisert område, er ikke kjent, men det må ha kostet enormt mye. Det har antagelig latt seg gjennomføre blant annet ved at Qatar har finansiert det offentlige byråkratiet og offentlige tjenester i Gaza. Og Gaza har også mottatt finansielle hjelp fra vestlige land, som Norge, lederlandet i den såkalte giverland-gruppen for Palestina. Norge har vært sentral i finansieringen av offentlig, palestinsk administrasjon på Vestbredden. Norge har gitt nesten 15 milliarder til Palestina på 30 år – Document

Det stilles berettigede spørsmål om den israelske krigføringen i Gaza, mens det altså er ganske taust i mediene når det gjelder den militære festningen som er bygget opp i Gaza og hva som er meningen med og berettigelsen for den. Det som opptar mediene på den ene siden, er at Hamas forsvarer palestinernes rett til en egen stat, mens man i mediene på den andre siden viser til Israels rett til å eksistere. Og i den forbindelse snakkes det mye om retten til et fedreland som jødene ble kastet ut av og forlot for 2000 år siden.

Skulle man gjøre det til et prinsipp at landområder, som er blitt overtatt av andre makter i krig gjennom tidene, skulle gis tilbake til den opprinnelige befolkningen, ville det bli internasjonalt kaos. Så å si det meste, om ikke alt av jøder i dagens Israel, har lite aner til dette jødiske landet for 2000 år siden, hvis man ser bort fra religionen. Det gjelder spesielt ashkenazy-jødene som har vært og er det sentrale befolkningselementet i Israel. I ettertid kan man si at FN’s godkjenning og opprettelsen av Israel i sin tid var et feilgrep. Men at staten Israel eksisterer i dag, er et faktum som alle må forholde seg til, også Hamas. 

ISLAMS MARTYRER

Den politiske venstresiden i Vesten ser bort fra islamsk religion som et sentralt element i Hamas sin uforsonlighet og hat til Israel. De som dør i krigen mot Israel er martyrer, og de dør i Allah’s navn. Hamas, som utgår fra Det muslimske brorskapet, er gjennomsyret av religiøs islamsk fanatisme som gjør at selv barn i barnehagene i Gaza øves opp til hat og krig mot Israel og jødene. Hamas Kindergarten graduation ceremony (youtube.com)  Det er heller ingen overdrivelse å si at Hamas er en terrororganisasjon med klare fascistiske trekk. Hamas – en fascistisk organisasjon – Document 

Det finnes folk på den norske, politiske venstresida som sammenligner Hamas med Haugianer-bevegelsen i Norge på 1800-tallet og Kristelig Folkeparti i dag. Den politisk korrekte venstresida mener at Hamas har et berettiget krav om nasjonal selvstendighet og opprør mot forskjellsbehandling og ”apartheid-politikken” som Israel fører mot de palestinske araberne. Forskjellsbehandlingen ser, ifølge den politisk korrekte forståelsen, ut til å gjelde palestinerne som bor på den okkuperte Vestbredden. Araberne har tapt i hvert fall tre kriger mot Israel, og så er kravet at Israel skal behandle en befolkning, der de finner sine dødsfiender, som sine egne borgere!

Den politisk korrekte venstresiden beskylder også Israel for å ha gjerdet palestinerne i Gaza inn i et gigantisk fengsel, uten å spørre seg om at det egentlig er Hamas som har gjort om Gaza til et ”fengsel” ved bygge ut området som en militær festning. Og Kemps beskrivelse av denne militære infrastrukturen gir grunnlag for å tro at det også er meningen med denne utbyggingen.

Den politisk korrekte venstresiden med sin undertrykkingsmytologi, med sine offer- og krenkelsehistorier og sin motvilje til å se kulturelle, religiøse og sosiologiske forskjeller i enhver sak, er erkjennelsesmessig og moralske bankerott. Høyresidens syn derimot, bygger på en religiøs og etnisk historienostalgi om å la jødene komme ”hjem” til et land som ble ”forlatt for 2000 år siden”. Den politiske høyresidens forsvar av Israel gir en god dag i slike historiske realiteter, og gjør, i likhet med venstresidens realitetsvegring, det umulig å komme videre mot en løsning av denne dødelige konflikten. En to-statsløsning i Israel er en ren utopi når man ser på de realitetene som i dag hersker i Midt-Østen. En enstats-løsning kan se ut som en større utopi, men det spørs om ikke dette er veien å gå.

En enstats-løsning, en konføderasjon, må innebære de samme rettighetene til de to folkene som bor i området. Så kan man si at dette representerer noe mer enn en utopi med tanke på den religiøse fanatismen som preger både jøder og muslimer. Ja, kanskje, men sett bort fra alle andre sammenligninger, så er det mulig at to folk, etnisk, språklig og kulturelt ulike, kan eksistere fredelig sammen, slik vi ser i land som Belgia og Sveits. Men skal det være mulig i Israel, må de sekulære gruppene i den jødiske og palestinske befolkningen få en mye større politisk innflytelse enn det de har i dag. Det sekulære potensialet er ganske stort på jødiske side, men heller skralt på palestinsk side. Og det tegner et mørkt framtidsbilde.